JOTUNHEIMEN Den klassiske øst-vest ruten fra Gjendesheim til øvre Årdal er 103 kilometer. Den følger så å si et dalstrekk, mellom luftige topper og utilgjengelige breer. Du kan også gå hele ruten uten å måtte telte, da det er hytter langs hele strekket. Her er ruta vi valgte: Dag 1: Gjendesheim - Memurubu via Besseggen (6 t, 15 km) Dag 2: Memurubu - Glitterheim (7 t, 16 km) Dag 3: Glitterheim - Spiterstulen (5 t, 16 km) Dag 4: Spiterstulen - Leirvassbu (5 t, 15 km) Dag 5: Leirvassbu - Skogadalsbøen (5.5 t, 19 km) Dag 6: Skogadalsbøen - Vetti (5 t, 15 km) Dag 7: Vetti – Hjelle (1.25 t, 4 km) En konstant strøm med joviale fotturister på vei opp Besseggen møter oss med en blanding av oppmuntrende smil og vantro når de ser de store ryggsekkene vi drasser nedover en av Norges mest populære turstier.– Det er nok litt enklere å gå oppover, sier jeg.– Det kommer jeg aldri til å finne ut av.Svaret kommer skarpt. Det er ingen aksept for mine forsøk på å spre litt god stemning. Jeg prøver å bistå min venn Lars Erik nedover Besseggen. Jeg prøver å forstå hvorfor han er så redd. Han har vært soldat. Han har krysset Grønland på ski. Han er gourmetkokk. Han har sett og hørt mye. Han takler stress som få andre. Han elsker motgang. Han er en av de stødigste og tøffeste typene jeg har møtt. Bortsett fra når det kommer til høyder. Der er han fullstendig ubrukelig. Bak meg kommer Alex, helsearbeider og paraglider på fritiden. Han er et menneske som liker å tro at han kan fly. Det viser seg at han er minst like ubrukelig som Lars Erik.– Det går bra dette gutter, det er eksponert, men ikke farlig. Bare ikke fall.Lars Erik stopper og ser opp på meg, før han forsiktig setter en fot foran den andre og klamrer seg fast til berget. Han gjør alt han kan for å kjempe i mot tyngdekraften. Så her står jeg. Midt i mellom to spreke unge menn i sin beste alder. Med en uforståelig angst for høyder. For min del er alt bra. Bortsett fra den dundrende hodepinen. Turkameratene på fem irske menn, langt forbi sin beste alder ligger allerede godt foran oss.– De ler nok av oss nå, sier jeg. Jeg burde lagt merke til at de drakk mistenkelig mye mindre whisky enn oss i går. Billig, grusom irsk whisky. Som de spanderte. I store mengder.Jeg burde skjønt det. De hadde en plan disse fem irene med tynt hårfeste, vonde knær og kvapsete mager. «Kanskje de skjenket oss, men det er nå en helsikes fart de har» tenkte jeg mens jeg prøvde å spre oppmuntringer til mine to venner på Besseggen. Jeg kunne såvidt se fem små prikker danse avgårde langt der nede. Lett som ingenting.– Kom an gutter, tyske bestemødre går denne turen uten problem, sier jeg.Lars Erik stopper og ser opp på meg igjen. Hvis bare et blikk kunne drepe.– Så, hva gjør tre nordmenn og fem irer oppe i Jotunheimen, spør en nysgjerrig hyttegjest seinere.– Det begynte med han. Barry McHugh, alfahannen i den irske delegasjonen, peiker på meg.Jeg prøver å forstå hvorfor han er så redd. Han har vært soldat. Han har krysset Grønland på ski. Han er gourmetkokk.Ja, det gjorde jo forsåvidt det. Eller, det vil si, det begynte med min far som studerte i Irland og røvet med seg hjem en keltisk brud. Så var vi her. I Jotunheimen. Nesten 40 år seinere. Da min onkel, Michael Crowley fra Dublin sa at han og fire kamerater skulle gå en uke i Jotunheimen, fra Gjendesheim til Øvre Årdal inviterte jeg like gjerne meg selv og to kamerater med på turen. Endelig skulle vi, tre relativt fjellvante friluftsentusiaster få oppleve Jotunheimen på ordentlig. Turen startet ved Gjendesheim, og planen var å krysse Jotunheimen via Besseggen og Glittertind til Øvre Årdal. 103 kilometer fordelt på seks dager i starten av september.De øl-tørstige irene med sine slitne knær og vonde rygger bestemte seg tidlig for å spare krefter ved å gjøre dette til en fullblåst fjellferie.De gikk for full pakke på hyttene, som de heller ville beskrive som høyfjellshoteller. Ungdommen ville spare penger og få en større naturopplevelse, så vi sov like så godt utendørs under tarp. Vi ville spare vekt og få med oss det sosiale ved å spise middag på hyttene. Et rimelig alternativ som stort sett fungerte fint, bortsett fra på den private hytten Spiterstulen, der de ikke ville servere mat til oss dersom vi ikke overnattet på hytten. Her praktiseres noe de kaller for «kilometersregelen», som betyr at du ikke har lov til å slå leir nærmere enn en kilometer fra hytten. Dette har visstnok vært en kilde til konflikt mellom turgåere og hytten i flere tiår. Her nyttet det ikke å vise til allemannsretten, vi måtte pent pakke sammen. Bursdagen til Alex ble ikke som vi hadde håpet på. Våre irske venner sørget for et lite stikk tilbake ved å snike med seg noen ekstra brødskiver og egg til oss neste dag.Det er ingen tvil om at Jotunheimen er noe av det mest majestetiske Norge har å by på, det er vel derfor disse hovedfartsårene er såpass slitte og brukte også. Løfter du blikket kan du bli lamslått av de kvasse og utilgjengelige tindene, ryggene, breene og klippene som ruver over dalene den tydelig markerte ruten går gjennom. Flere ganger på turen lurer jeg på hvordan det var å vandre rundt her før de store gruppene med turister fant veien inn i kjempenes bosted. Navnet Jotunheimen ble trolig først brukt av forfatter Aasmund Olavsson Vinje. Jeg tviler på at han i sine ungdomsår på sine vandringer så for seg at det skulle bli såpass tilgjengelig nasjonalpark, modernisert med bilveier, skitrekk, enorme hytteanlegg og mennesker fra alle verdens kanter. Det er fint at så mange får oppleve dette storslåtte og vakre landskapet, men skal du ha genuine naturopplevelser må du vandre et stykke vekk fra folk og sti. Tidvis føles det mer som å gå på en trafikkert landevei enn en sti. Turistene jubler entusiastisk når de ser flokkene med tamrein som spankulerer tett på stiene og tilsynelatende ikke enser menneskene. Det er også mye søppel i Jotunheimen.Hver dag plukket vi med oss skrot som lå langs ruten. Skulle vi plukke med oss alt vi fant måtte vi nok beregne betraktelig mye mer tid enn det vi hadde, og hatt med oss søppelsekker. Det aller meste ble liggende. Flasker, plastposer, niste og sjokoladeemballasje og utallige små klatter med brunt toalettpapir var å se hver bidige dag.Tilbake til Besseggen. Det gikk fint med nok tid og god motivasjon, selv tøffe menn kan la seg skremme. Det er vel med god grunn at de aller fleste går opp ryggen, og ikke ned. Det er også lurt å holde oppakningen til det minimale. Å starte en ukes vandring med tung sekk, skallebank og tynnslitte nerver nedover Besseggen anbefales ikke.Været var strålende så og si hele turen. Den irske delegasjonen reiser mye på tur i europeiske fjellheimer. Barry som selv har klatret fjell i Sør-Amerika og 7000-meters topper i Himalaya beskriver naturen i Jotunheimen som intet mindre enn spektakulær.– Dere er utrolig heldige som har dette rett utenfor stuevinduet, sier han i solskinnet på toppen av Glittertind, et høydepunkt på turen som absolutt anbefales hvis været tillater det. En lang, seig oppoverbakke på ca 1000 meter avsluttes på Nord-Europas nest høyeste fjell. På en klar dag er det intet mindre enn majestetisk.Nordmennene er ikke uenig med Barry. Det ble nok noen flere morgener hvor man skulle ønske litt tidligere kvelder, og irene fortsatte sin utspekulerte strategi. Slik er det når en skal sjangle seg gjennom Jotunheimen. De har tross alt et rykte å leve opp til disse irene.