Fellene har sluttet å gripe, og jeg sklir to steg tilbake for hvert steg jeg tar fremover. Klokka har passert elleve, men det er såpass tidlig på sesongen at sola ikke har tenkt å varme opp snøen noe videre. Vi har drøyd turen oppover mot siste del av toppen av Grøtdalstind, for å kanskje få litt mykere snø. Men minusgradene har satt seg hardt fast i snøen. Nå kikker vi over kanten mot siste toppen, og innser at hunden – som har hatt en lett tur oppover skaren – må bli igjen på kanten. Han hadde fått en fin aketur ned det bratte henget, men det er nok greit å slippe. Jeg og Tor Halvor fortsetter oppover mot toppen, men denne gangen utrustet med stegjern og isøks. Øynene farer umerkelig nedover siden under meg, og jeg vet at det gjelder å ikke kløne akkurat nå. Steg for steg går vi mot toppen, og det går jammen sakte.LES OGSÅ: Dette trenger du av utstyr til stegjernsturDet er ikke hver dag man føler seg nesten som på en ekspedisjon, men dette er ikke så langt unna den følelsen. Isøks i hånda og stegjern på beina. Konsentrasjon mot toppen som vi skimter over oss. Traversere over et bratt heng, der en utgliding vil resultere i flere hundre meters rutsjebane – ikke et ønskelig scenario med skarpe pigger på beina. Men likevel gir det et litt ekstra kick. Stegjern og isøks er kanskje det behovet du har aller minst i hovedstaden, men som viser seg tvingende nødvendig 1300 meter over havet på Sunnmøre en tidlig januardag. Nesten trist at man ikke trenger dette i dagliglivet, tenker jeg, før snøen tvinger meg tilbake på rett tankespor. For plutselig synker jeg til kneet. Jeg svinger isøksa over meg, og får flyttet meg i stabil posisjon igjen, og turen fortsetter steg for steg.Endelig er vi på toppen, helt utenkelig uten våre skarpe hjelpemidler. Returen går samme vei som vi kom opp, om mulig enda saktere denne veien. Om skikjøringen ned fra kanten fortsatt er på skare, får så være. Man kan i det minste late som om man har vært på ekspedisjon.LES OGSÅ: De fineste turene med stegjern og isøks