UTE-PORTRETTET

NAVN: Tonje Helene Blomseth

ALDER: 21 år

BOR: Karasjok, sammen med kjæresten Per-Anders Eira og hundene Nanni, Rino og Nanook

BAKGRUNN: Har mange langturer bak seg. Gikk blant annet Norge på langs som 17-åring. Tilbrakte seks vintermåneder alene på Nordkalotten i vinter (1600 km). Blogger, guider og holder foredrag. Ambassadør for Friluftslivets år 2015.

AKTUELL: Realiserer i sommer en stor drøm og drar til Alaska. Debuterer med bok og tv-serie på NRK1 til høsten.

– Det virker som om det kommer automatisk når du blir en offentlig person, så kan folk av seg hva de vil om deg. At jeg banner for mye. At de synes jeg skal drive med andre ting enn å være på tur. At det er egoistisk og selvopptatt og at jeg burde bidra til samfunnet. Men jeg betaler da skatt jeg, som alle andre, og må tjene pengene selv. Og jeg får ikke akkurat utløp for all frustrasjonen ved å si «søren og» når jeg først blir sint, sier Tonje.

Vi møtes i morens nye hus på Melhus utenfor Trondheim. Tonje serverer muffins som hun understreker at hun ikke har bakt selv. Her er ingen pikerom med Lars Monsen-plakater eller verdenskart med fargekodete her-har-jeg-vært-og-hit-skal-jeg-tegnestifter. Tonje bor ikke her. Det siste halvåret har hun hatt base i Karasjok, etter at hun på forrige langtur ble kjent med en samisk familie som tilbød henne bolig mot at hun jobbet på gården og med reindrifta. Hun er bare sørpå for å hente en ny Malamute-valp etter at den forrige måtte gi tapt for livet etter å ha tygget sund en en leke. 

Bortsett fra at dialekta avslører at hun utvilsomt er trønder, kjenner hun ingen spesiell tilknytning til Melhus. 

Ikke til noen steder egentlig.

Tonje liker best å være på tur. Langturer, helst.

– Det er da jeg lever, sier hun, med ekstra trykk på det siste ordet.

HØRER HJEMME UTE: Tonje gikk Norge på langs som 17-åring. Det var da hun skjønte at dette måtte hun gjøre mer av. Foto: Privat

Det var ikke så mange søndagsturer i Tonjes oppvekst. Men da hun var 16 år gammel gikk hun og moren fra hytte til hytte i Jotunheimen. Tonje likte det godt. Men hun kjedet seg litt også. Det var litt lite utfordringer. Da turen var over, ville Tonje gjøre det mer. Gå lenger.

– Da jeg kom hjem, forta jeg meg å lese Lars Monsen sin bok om Norge på langs. Da var det egentlig gjort. Det så jo ikke umulig ut. Mamma og stefaren min hadde så lite trua at de vedda om hvor fort jeg skulle gi opp og komme hjem igjen. Det var ikke akkurat så mye støtte sånn sett. Men jeg fikk i hvert fall lov til å dra, forteller Tonje.

Hun tok permisjon fra videregående på Heimdal og gjennomførte hele turen fra Lindesnes til Nordkapp, 17 år gammel.

Det ble litt vanskelig – nei, det ble veldig vanskelig å sette seg på skolebenken igjen.

«Det var på den turen det gikk opp for meg at 80 prosent av turen er slit og tøffe dager. Så får du en dag med solskinn, og så viskes all den konstante motgangen ut.»

– Det høres litt ut som en klisjé, men det var starten på alt. Det var på den turen det gikk opp for meg at 80 prosent av turen er slit og tøffe dager. Så får du en dag med solskinn, og så viskes all den konstante motgangen ut. De 20 prosentene når ting stemmer, øyeblikkene underveis, hvor mye de veier opp for slitet – det var da jeg skjønte at det er dette jeg skal holde på med forteller hun.

Tonje er en av ambassadørene for Friluftslivets år. Men hun sa klart fra på forhånd, både til dem og til NRK som kommer med et program om henne til høsten, at banning og hennes fullstendig ærlige meninger ikke kom til å bli lagt bånd på.

I motsetning til mange andre friluftslivsprofiler har for eksempel ikke Tonje stilt seg bak snøskuter-oppropet #stillenatur. Det betyr ikke at hun er for mer motorisert ferdsel i utmark. Det betyr ikke at hun er imot heller.

– Mitt inntrykk er at de som bor i storbyen er de som er mest opptatt av stille natur. De som bor på bygda og bruker naturen mye mer lokalt, er dem som ser at det er plass til begge. Jeg synes ikke at det skal bli som i Sverige, der har de ikke kontroll etter min mening, men jeg mener at det kan være plass til begge deler, sier hun.

Men hun ble oppriktig redd da hun tok seg selv i å surfe på nettet etter skutere og firhjuling, og i å lese om hestekrefter og hvilke ski på skuteren som glir best. Hun var nesten på gråten. Hun som alltid hadde gått på ski, sykla og båret sin egen, tunge sekk. Hva var det livet her nordpå var i ferd med å gjøre med henne? I tre timer løp hun for å overbevise seg sjøl om at hun ikke hadde blitt overbevist av motorferdselen i utmarka her oppe.

Nå har hun bestemt seg for å skaffe seg snøskuter til bruk i reindrifta som hun deltar aktivt i sammen med kjæresten.

– Verden er ikke svart-hvit, sier Tonje.

HJEMMEBANE: På turen til Nordkalotten ble hun kjent med en familie i Karasjok, som tilbød gratis kost og losji mot at hun jobbet på gården. Det slo hun til på. Så møtte hun fant hun kjærligheten. Nå har hun og Per-Anders Eira kjøpt hus på vidda. Foto: Privat

Da hun og reindriftssamen fra Karasjok blei kjærester, sa hun klart fra at de måtte ha sine greier hver for seg. Hun kom ikke til å bli med på hver eneste fluefisketur, og han må gjerne komme innom på ekspedisjoner, men ikke bli med på en hel tur.

– Nei, det ville aldri funket. Jeg trenger å gjøre noe for meg selv, sier hun.

Noe av det hun liker aller best med å bo i Karasjok er hvordan folk forholder seg til naturen.

– Det er ikke så ofte vi forholder oss til den klokka. Tid er bare et begrep. Vi følger vær og vind i reindrifta. Det er veldig befriende. Og det fine med å jobbe tett på dyr, er å se hvordan man utnytter hele dyret. Det er rart at flere og flere ikke lenger vet hvor kjøttet i disken kommer fra. Når vi slakter får vi se hele prosessen, og det er fint å vite hvor maten man spiser ddagen kommer fra. Det starter ikke akkurat i kjøttdisken på Rema 1000.

– Hvem har du i tankene når du skriver og holder foredrag?

– Folk på min egen alder og eldre. Jeg er nok litt for skarp i snakketøyet til å være et godt forbilde for barn. Selv om det hadde vært hyggelig at barn kunne sett opp til meg, tror jeg det blir mer jobb for meg å tilpasse meg et slikt forbilde. Da måtte jeg ha lagt lokk på personligheten min. Men jeg jobber med saken om å bli litt mykere i kantene.

Men temperament er temperament.

Hun tenker seg ikke lenge om før hun svarer.

– Jeg synes kanskje ikke folk er spesielt flinke til å ta vare på sine verdier i dag. Det virker som om mange lever for å please alle andre. Jeg har vært der selv. Er det slik det skal være, eller er det slik vi tror det skal være? At vi må først oppfylle alle andres krav før vi begynner å se på våre egne?

Det er ikke bare å ture fram, har hun fått erfare. 

«Det virker som om mange lever for å please alle andre. Jeg har vært der selv. Er det slik det skal være, eller er det slik vi tror det skal være? At vi må først oppfylle alle andres krav før vi begynner å se på våre egne?»

KLARER SEG SJØL: Noe av det som trigger Tonje sterkest er å mestre tilværelsen alene ute. Foto: Privat

Hun har erfart kritikere som peker på selfie-generasjonen og stiller spørsmål om hvor motivasjonen for å være på tur egentlig ligger, og at det å bruke naturen som lekegrind, og at det ekstreme overskygger naturens iboende beroligende egenskaper. 

– Jeg tror de som er mest skeptisk er de som selv ikke klarer å ta steget ut. Da blir det lettere å kritisere de som gjør det. Ambisjonen min har aldri vært å bli noen friluftsheltinne. Jeg ønsker bare å være ute og leve. Holde på med det jeg trives best med. Skal jeg kunne leve av dette, må jeg ha et navn. Det er selvsagt artig å bli sammenlignet med Lars Monsen, men samtidig er det forskjell på å være en 20 år gammel jente og en 40 år gammel okse av en mann på tur.

Tonje framstår for alle som kjenner henne som av det tøffe slaget, men hun erkjenner at hun har sine svakheter.

– Fem plussgrader, så fryser jeg. Og så sliter jeg litt med at jeg er mørkredd, forteller hun.

Derfor (!) bestemte hun seg for å overvintre på Nordkalotten i vinter. Seks måneder alene i mørket og vinterkulda.

– Jeg ville gjøre noe som var utfordrende for meg, samtidig som det er noe jeg har lyst til å gjøre. Jeg tenkte at dette var en passende utfordring. Jeg er mørkredd. Men det jeg da må gjøre, er å gå dit det knirker. Psyke meg opp.

– Og det hjelper?

– Ja, det bruker på å hjelpe å møte frykten med en gang i stedet for å tasse rundt. Jeg har ligget inne på en hytte en hel natt og holdt på tisse på meg fordi jeg ikke turte å gå ut fordi jeg tenkte at det stod skummel mann utenfor som ville drepe meg med øks. Jeg hadde sett litt for mye på Fritt Vilt. Den beste måten er å bare gå ut i det som virker skummelt i stedet for å la det bygge seg opp i hodet. Få det ut av systemet. Står det en farlig mann der, så tenker jeg at jeg skal jammen gi han en god kamp, sier hun.

På uværsdager fyrer hun opp humøret med rock, country og rap. Når det er noe som tynger, er Bob Dylan fin å ha. Og Neil Young.

– Det er fint for sjela å sitte å ved bålet som knitrer, men jeg liker også godt å ha med høyttalerne og høre på Bob Dylans munnspill i bakgrunnen. Det er ren nostalgi for meg, sier hun.

«Det er selvsagt artig å bli sammenlignet med Lars Monsen, men samtidig er det forskjell på å være en 20 år gammel jente og en 40 år gammel okse av en mann på tur».

Hun koser seg på tur, med å lage bål, mestre tilværelsen alene ute. Få til ting hun ikke vet om hun klarer før hun har prøvd. Helge Ingstads bøker er stort sett alltid med. Pluss at hun skriver en del selv underveis. Hun har et mål om at dette kan være mulig å leve av i overskuelig framtid. Holde foredrag, skrive bøker. Filme. Fotografere.

Få brukt kreativiteten sin. Inntektene kommer i rykk og napp, men det kan hun leve med.

– Jeg lærer jo veldig mye av å være på tur, både om meg selv og om praktiske ting, sier hun.

KVALITETSTID: – Det er fint for sjela å sitte å ved bålet som knitrer, men jeg liker også godt å ha med høytalerne og høre på Bob Dylans munnspill i bakgrunnen.. Foto: Privat

Planen var en gang å bli arkitekt. Men det var litt for mye skole «og matte og skit» som man måtte lære seg. Og så var planen å bli som Marit Bjørgen, som hun delvis var besatt av en periode. Nå er Petter Northug jr. et enda større forbilde.

– Ikke fordi han er så god på ski, men fordi han er så flink i hodet. Jeg skulle ønske at jeg var like hard i skallen. Jeg håper jeg kan bli det. Eller, sier hun og ser spørrende på kjæresten Per-Anders.

– Så lenge du kan lage mat så, sier han.

De ler.

FINT Å VÆRE TO: Den mest faste adressen Tonje har er i Karasjok, sammen med reindriftssamen Per-Anders og bikkjene. Her styres arbeidsdagene etter vær og vind, og et forhold til naturen som er nært hennes eget. Dessuten passer det henne fint å slippe å bo i en by der folk blir superstressa av å ikke rekke bussen når det likevel går en ny en om et kvarter. Foto: Torbjørn Buvarp

Sommerens store prosjekt er å dra til Alaska. Målet er blant annet å besøke den berømte bussen der Christopher McCandless bodde og til slutt tæret ihjel, legendegjort etter Jon Krakauers bok «Into The Wild». og som fortsatt står plassert ute i ødemarka. Hun lover å holde seg unna potensielt dødelige urter.

SEKS KJAPPE

REDD FOR: Zombier og skumle menn med øks i skogen.
MUSIKK: Hvordan velge? Coldplay er favorittbandet iallfall.
SIST LESTE BOK: «Truls over Grønland» av Truls Svendsen.
BEUNDRER: De som har levd hele livet på fjellet og bærer preg av vær og vind i ansiktet.   
FAVORITTSTED: «Nattvann Ranch» aka hjemmet vårt (vi bor bokstavelig talt på vidda!).
STOLT AV: Å ha flytta til Karasjok. 

– Det har vært en drøm lenge å dra dit. Jeg må ta det før vårsmeltinga, men i begynnelsen av juni skal det være sjanse, sier Tonje.

Den 3. juni drar hun avgårde. Videre reiser hun til Yukon en måned og så Gates of the Arctic National Park, nord for Fairbanks, der de siste innlandseskimoene bor.

Kanskje følge Helge Ingstads fotspor.

Det er liksom nordområdene som tiltrekker.

Den mest faste adressen Tonje har, er i Karasjok, sammen med Per-Anders, bikkjene deres og reinflokken. Slik kommer det til å være så langt fram hun kan se.

– Det er litt komisk, nettopp det. Jeg var på tur med eks-stefaren min på Finnmarksvidda i 2006. Det var et myggeldorado, og jeg sa at jeg aldri skulle tilbake til denne-helvetes-dritt-Finnmarksvidda. Nå er det midt utpå vidda jeg føler meg hjemme, sier hun og smiler.

– Hva sier moren din nå, da?

– Hun orker ikke å si så mye lenger. Hun skulle nok gjerne sett at jeg ikke droppet ut fra videregående og fikk meg skikkelig utdanning. Hun var selv bare 19 år gammel da jeg ble født, og hadde på det meste seks jobber. Men hun ser jo at det kommer en god del foredragsforespørsler og at jeg kan tjene på dette uten å ha utdanning. Ikke minst så ser hun at jeg er lykkelig, sier hun.

– Vi har forresten nettopp funnet ut hvorfor jeg er som jeg er, skyter hun plutselig inn.

– Å ja?

– Jeg har sigøynerblod i årene. Både mamma og jeg er begge rastløse og har ikke noe imot å flytte på oss. Vi må alltid ha noen prosjekter gående. Alltid! Jeg synes at det var ganske oppklarende å høre.

– Hva er du mest stolt over å ha gjort hittil?

Svaret kommer brennkvikt.

– Det at jeg flyttet til Karasjok.

– Fordi det var et vanskelig valg å ta?

– Nei, fordi det føltes som om jeg endelig har funnet «hjemmet mitt». Det, og at jeg faktisk hoppet av skolen. For meg var det helt riktig å gjøre.

Til høsten er Tonje en av fire som NRK følger på hver sin langtur. I oktober kommer også Tonjes bok om de seks månedene på Nordkalotten. Akkurat nå er neste prosjekt å komme seg nordover til Karasjok og reinflokken igjen – og bli bedre kjent med den lille, lodne valpen Nanook. Flyet går i kveld.

– Vi skal bare i en middag med noen venner først.

– Så du er sosial, altså?

– Jeg er veldig sosial, jeg. Jeg liker å pynte meg også. Jeg bare framstår som en einstøing i blant, sier hun og ler.

LES OGSÅ: Drømmefangeren

LES OGSÅ: 10 ting som gjør turen litt bedre