MESTRE FJELLET

Nils Faarlund har drevet Norges høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, og vært en sentral skikkelse i norsk friluftfsliv, fjellredning og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere. I flere år ga han ut publikasjonen Mestre fjellet. Nils Faarlund er fast spaltist i UTE.

• Øko-filosofiens inntog

• Toppen er kanskje et sted på veien

Tindebestigningen med opphav i 1860-årenes fascinasjon for Alpenes frie natur ble rundt århundreskiftet beriket med det vi nå kaller toppturer på ski. I 1960-årene våknet så interessen i disse kretsene for en nyere brattlandskunst: Kajakkpadling i fjellelver. Med et utstrakt, internasjonalt nettverk tok det ikke lenge før Norges Høgfjellsskole hadde elvepadling på programmet. Høgfjellsskolen lanserte kurs i 1971.

Sant nok satset jeg på å fylle de nye kravene til den fullbefarne, alpine klatreren. Å ferdes med stil i fjellets friskt strømmende sølvstrenger har jo også mye til felles med alpin skiferd. Din sikkerhet er avhengig av et velutviklet skjønn, forent med snarrådighet og solid impulsmestring, noe bare gode vaner kan tøyle. Forskjellen mellom disse fartsfylte formene for naturmøter er at du i kajakken er i ett med ’villvannet’ og manøvrerer mest med armene. På ski svever du ned fjellsidene mest oppå vann i fast form, mens beina skaper ’den hvite rus’, som tyskerne sier.

Intim fortrolighet med naturen er et absolutt krav til den som driver brattlandskunst i elver, akkurat som for de to klassiske, alpine ’grenene’. Og dermed har jeg antydet at jeg hadde en baktanke med elveferdkursene, nemlig å lansere en ny måte å vinne venner for det truede, norske vassdragslandskapet i et Norge som etter 2. verdenskrig ikke lot «vatnet renna i havet til inga nytte» (sitat fra min geografibok på folkeskolen).

Da vi sommeren 1971 hadde gjennomført det første kurset, slo det meg at vi hadde gjort oss svært avhengig av oljebasert utstyr: Kajakker, hjelmer, våtdrakter… Hjelmer og tau som vi brukte i stupene var av samme opprinnelse, men isredskapene hadde treskaft og treskiene var fortsatt fullverdige i bratt lende. Jeg kom imidlertid over oppblåsbare gummikajakker fra Metzeler i München som var velegnet for elver. De var robuste, veide bare 16 kilo og lot seg rigge til å bæres på ryggen. Dermed kunne vi reise kollektivt og bære kilometervis. Utmerkede, delbare årer i tre var lenge i handelen og våtdraktene erstattet vi med ullundertøy og naturvennlig regntøy.

«Din sikkerhet er avhengig av et velutviklet skjønn, forent med snarrådighet og solid impulsmestring, noe bare gode vaner kan tøyle.»

LES OGSÅ: Teltspill eller superromantisk telttriks?

Men halvveis i 1980-årene ga vi opp kursene i elvefriluftsliv. Selv om høgfjellsskolen da var viden kjent for sin kursvirksomhet, fikk vi få deltakere. Det var ’sportspadling’ i elver og havpadling, som slo an. Mine forventninger om å mobilisere til forsvar for vassdragene våre ved ’å gå i vannet’, fikk jeg ikke innfridd. Vi ga forresten også snart opp våre kurs i ’alpin skiferd’. I 1971 hadde vi en deltaker og bød på tre vegledere. Da antall vegledere det følgende året også overgikk antall deltakere, dro vi heller uten følge på Nibbi (1741 m) og tilliggende herligheter i Hemsedal – utrolig nok var vi i tiår alltid først i den beste snøen, fordi vi var de eneste…

Vi lyktes ikke som på bre og blant tindene, i å begeistre tusenvis av kursdeltakere, men vi  fikk bekreftet noe grunnleggende for vegledningens kunst som verdidannende læring i møte med fri natur. Instruksjon hjelper lite, når du er på kollisjonskurs med en stein i elva som kommer mot deg ’i vill fart’ (slik føles det), eller du henger opp-ned i kajakken etter å ha kantret i et stryk. Da er det bare ’fomling og famling’ i det rette element – eller situasjonsorientert læring – som gjør mester. Abstraksjon tjener hverken sikker ferdsel eller forpliktende vennskap med fri natur. Abstraksjon fremmedgjør for fri natur – og leder til overforbruk av oljebasert utstyr. Norge topper statistikken for slik misbruk! Fár V-e-l!

LES OGSÅ: Øko-guiden 

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel: