Selv om ordet filosofi ikke lett vekker begeistring blant nordmenn flest, ble betegnelsen øko-filosofi tatt imot med velvilje på 1970-tallet. Forklaringen er nok at dette tankemønsteret satte ord på og formulerte løsninger på saker som folk var opptatt av: Motstand mot den hensynsløse kraftutbyggingen i fjellheimen vår, protest mot en skremmende forurensning av luft og vann – og ikke minst trusselen om medlemskap i Det europeiske Fellesmarked (EF, nå EU).

Når tømmermennene etter oljerusen nå i 2019 begynner å gå ut over nattesøvnen etter voldsomme grasrotprotester mot markeds-liberalisme, varsel fra FNs Klimapanel og nødrop fra skolebarn i vestlige overflodsland, kan det vel være at en ny-tenkning med tradisjon viser seg nyttig? 

Den norske øko-filosofiske tradisjonens panserbrytende virkning  ble utløst i forsvaret av landet som det stiger frem – bokstavelig talt. Enten vi er landkrabber eller lever ved kysten, gir gamle fjell i syningom oss hjemstavnsfølelse: «Å bo er å være venn med stedet», sier arkitektfilosofen Christian Norberg-Schulz. Forutsetningen for hjemstavnsfølelse og vennskap er at ikke noe av stedets vesen – eller identitet – går tapt. Da blir de mange følelsesbånd som binder oss til stedet, revet over. Slike følelsesbrister er det ikke noen medisin for. Erstatning i form av penger – i forbindelse med inngrep i fri natur kalles det gjerne «avbøtende tiltak» – gir ingen lindring for tapet av egenverdi.