URBANT FRILUFTSLIV • Lutvann er det dypeste vannet i Østmarka i Oslo med største dybde på 55 meter. • Det har blitt kjent for sitt usedvanlig klare vann og blir mye brukt av fridykkere, så vel som andre friluftsentusiaster i nærområdet. • Det finnes to øyer i vannet som kalles Ingeborg og Kristine etter døtrene til Thomas Heftye. Fra Lutvann leir er det omtrent en kilometer å gå til nordenden av vannet. Jeg ligger i overflaten og ser på lysstrålene som viser vei ned mot bunnen. Lydene på land er fjerne og overdøves av min egen pust. Kunsten er å slappe av, finne roen, selv om et plastrør er min eneste kilde til luft.Gode fridykkere går nærmest inn i en transe før de dykker ned, som et barn som slukes av TV-en og ikke enser noe annet selv om en tornado virvler ved siden av. Og jeg tror jeg kan forstå hvor roen kommer fra, der jeg svever i vannskorpen og kjenner på dønningene i vannet. Jeg tar tre dype pust. Ordene fra instruktøren går gjennom hodet.– Det er bare lov å puste dypt tre ganger før du går ned. Ikke fire eller fem – tre!Å hyperventilere før du dykker under vann gjør at du kan holde pusten lenger, men du risikerer også å besvime uten forvarsel. Jeg trekker pusten en siste gang og tipper overkroppen frem og ned mot der strålene peker.Du kan bruke et langt liv på å utforske skoger, daler og fjell, og ikke være i nærheten av å ha sett alt. Det er fort gjort å glemme alt som rører seg under det blå, skvulpende teppet som dekker over 70 prosent av kloden. At vi ikke er skapt for å være under vann kompliserer også det hele. Det er ikke mange år siden man trodde de store dypene var så godt som blottet for liv. At det bare var enkle encellede skapninger som kunne overleve nede i bekmørket. Nå oppdages det flere nye arter her enn noe annet sted. Og det var i havet at livet startet. Det er her mesteparten av livet fremdeles er. Når nye planeter undersøkes for tegn til liv, øker sjansen betraktelig om man finner spor av vann. Vi stammer kanskje fra apene, men på et eller annet tidspunkt i historien svømte våre forfedre rundt i havet, før de til slutt krabbet på land. Og selv om vi ikke lenger har gjeller og finner, er vi helt avhengig av algene som produserer oksygen, fiskene som gir oss mat og havets evne til å absorbere CO2. FRIDYKKING • Å fridykke handler om å dykke med lungene som eneste luftreserve, og det blir stadig mer populært i Norge. For å drive med fridykking trenger du fridykkerdrakt, sokker, hansker, maske, snorkel, svømmeføtter/finner og bly. • Ønsker du å drive med undervannsjakt trenger du også harpun. • For best mulig utbytte av fridykkingen anbefales det å ta et kurs. Aktivitetsfirmaet Frivannsliv arrangerer kurs over hele landet. – Du svømmer som en fisk, sa en gang en lærer til meg.Jeg tror det var et kompliment, selv om jeg aldri var noen stjerne i svømmeundervisningen. Men jeg har alltid likt meg under vann, likt følelsen av å tre inn i en annen verden for noen sekunder, gli smidig gjennom vannmassene, ja, som en fisk. Derfor er jeg nå på nybegynnerkurs i fridykking, med en tanke om at jeg ved hjelp av snorkel, maske og finner skal komme et steg nærmere våre tidlige forfedre som beveget seg sømløst gjennom vannet.Egentlig skulle vi fridykke i sjøen, slik som dagen før, men der er det dårlig sikt. I stedet har vi satt kursen mot Lutvann i Østmarka i Oslo. Det hadde det egentlig aldri falt meg inn at det gikk an å bruke marka på denne måten, men det viser seg at Lutvann er en perle for fridykkere. Klart vann og en gjennomsnittsdybde på 20 meter. Og jeg klager ikke. Jeg synes saltvann er klissete og blir like overrasket hver gang saltsmaken brer seg i munnen. Ferskvann derimot er rent og mjukt, du glir så lett gjennom vannmassene.Med undrende blikk fra forbipasserende, starter prosjektet med å få på seg våtdrakten. 7 millimeter tykt pølseskinn av neopren. Buksa går greit, men overdelen er et strev uten like. Først såpevann i drakten, deretter i håret, og noen påfølgende paniske sekunder hvor du lurer på om du i hele tatt finner veien ut i den andre enden. Puh! Forhåpentligvis er det et godt tegn at jeg kjenner meg som en fisk på land. Det er høysommer og den tykke våtdrakten er nesten i varmeste laget, men det er ingen fare for å havne ufrivillig under vann. Selv med 6 kilo bly på kroppen flyter jeg som en dupp. Under meg glir trestokker, planter og steiner forbi. Det er merkelig hvordan disse «dagligdagse» tingene plutselig blir mye mer interessante når de ligger under vann. Og der er noen fisker!Jeg drar ned for å se. De lange svømmeføttene, eller finnene som de egentlig heter, tar meg nedover i et raskere tempo enn ventet. Det presser i ørene og hodet. Jeg holder for nesen og prøver å utligne trykket, men får det ikke til.Jeg er trolig ikke mer enn 4-5 meter under overflaten før kroppen roper, jeg må opp, jeg må puste!– Start utligningen med en gang, sier instruktør Helge Løvskar.Jeg prøver noen ganger til. Ok, litt bedre.Rundt meg plasker kokken som vil fange sin egen mat, forsvarsmannen som bare skulle teste dykketanken på Haakonsvern og like godt svømte til bunnen på 20 meter, surferen som vil bli bedre på å takle de gangene havet holder han under lenger enn han setter pris på. Og alle oss et sted i mellom. Vi som har snorklet i komfortable temperaturer på Zanzibar og Bali og vil ta et steg videre, men synes dykking blir for heftig.Jeg må innse at jeg ikke er i nærheten av å føle meg så elegant og smidig som jeg hadde sett for meg, og blir mest liggende i overflaten å se. Her kan jeg puste og slappe av, men likevel bli en del av denne store og fremmede verdenen som det er så lett å glemme. Og det slår meg at den egentlig ikke er så fremmed. Her er fjell, skoger og daler og planter og trær. Akkurat som på land, de er bare dekket av vann. LES OGSÅ: Slik finner du en fin teltplass