ICEBUG XPERIENCE

Tre dagers terrengløp på halvøya Bohuslän på den svenske vestkysten. Løypa er til sammen på 73 kilometer. Ruta følger for det mest stien Soteleden og Kyststigen. Årets løp starter med etappen fra Ramsviklandet til Smögen (23 kilometer/404

høydemeter), fortsetter med dobbeltetappen på Bohus-Malmön og fastlandet (10,5 kilometer/240 høydemeter + 19 kilometer/331 høydemeter) og avsluttes med etappen over høydedragene fra Hunnebostrand og tilbake til Ramsvik (19,5 kilometer/431 høydemeter).

OVERNATTING: De fleste deltakerne bor på Ramsvik Stugby & Camping, der det også er felles middager for deltakerne. Det blir også arrangert andre aktiviteter, som kajakkpadling. Arrangøren tilbyr barnepass. Fra Oslo er det 206 kilometer til Ramsvik. Det satt opp en egen buss for norske deltakere.

For få uker siden var Ramsvik Stugby & Camping i Hunnebostrand en svensk sommerferieidyll. Nå henger kompresjonsstrømper og løpetrøyer på tørkesnorene utenfor røde stugor, som det finnes 131 av på området like nord for Smögen. Vi som er her nå, er mindre opptatt av vanntemperaturen på stranda nedenfor restaurantbygget, men ser desto mer forventningsfullt utover landskapet.

Icebug Xperience er et tredagers terrengløp langs kysten av Bohuslän, 75 kilometer på kyststier og svaberg, med spredte innslag av grus og asfalt. Vi har så vidt rukket å tråkke i den første dype vannpytten, før vi er ute i Ramsviklandet naturreservat,

der glattskurt granitt blinker i ulike nyanser av rødt. Det går ikke fort, men akkurat nå er det ikke mangelen på lungekapasitet som begrenser farten, men frykten for å gå på trynet. Det føles tryggest å trippe lett, for å være sikker på å få feste.

– Kommer vi til å ende sist? spør Eva, som løper ved siden av meg.

– Det er ikke umulig, svarer jeg.

Min kone har ikke drevet konkurranseidrett siden hun gikk på videregående, men kryss i taket, nå er hun med. Da det viste seg at barna våre slett ikke hadde noe imot å bli med bussen til dyreparken sammen med de andre barna, var det liksom ingen unnskyldninger. 

LES OGSÅ: Alt om løping på ukemagasinet.no

BOHUSLÄN

Bohuslän er Sveriges vestligste landskap med Uddevalla som største by. Fra omtrent 1050 til 1658 var Båhuslen et av Norges slottslen og en del av Oslo bispedømme. Området er populært blant klatrere og kjent for rissklatring som krever ferdigheter i bruk av naturlige sikringer. De mest kjente klippene er Häller, Hallinden og Velserød. Skjærgården utenfor Bohuslän byr på fantastiske muligheter for kajakkpadlere. Havstenssund, Koster og Orust noen favoritter.

Bohuslän er den svenske vestkysten på sitt vakreste. Svaberg, strender, små idylliske byer, holmer og skjær. Et paradis – ikke bare for kajakkpadlere, som kan gli mellom holmene og klatrere, som kan nyte de perfekte granittrissene – men også for løpere.

– I stedet for å få en medalje, spise en banan og sette seg i bilen og kjøre hjem, får du en opplevelse, derav navnet Xperience, har Marie Thomasson sagt til meg.

Hun er markedssjef hos Icebug, løpeskoprodusenten som står bak dette spesielle løpet. De holder til i Göteborg, og syntes det var perfekt å vise fram landskapet og stiene som inspirerer produktene. Et løp over flere dager gir mulighet til å samles til felles middager og bli kjent med hverandre. Det finnes andre etappeløp i terrenget, men de går i fjellet.

220 personer stiller til start i løpet, og 80 av dem er inviterte gjester som oss. Men ryktet om opplevelsen i den svenske skjærgården er i ferd med å spre seg til løpe-entusiaster over  hele verden. Allerede i juni var over 300 påmeldt til 2016-utgaven av løpet. Arrangøren sier det er plass til 700.

Den harde steinflaten blir avløst av sti, før vi er ute på stein igjen. Det er et klippelandskap med kratt mellom steinene, og noen steder er det festet tau for at alle skal komme trygt ned en bratt passasje.

Etter hvert stoler vi stadig mer på teknikken og friksjonen mellom skosålene og den bohuslänske granitten. Min kones frykt for at vi skal komme sist i løpet er ubegrunnet, og ikke hadde det vært noen stor skandale om vi ble det heller. Det er lov å ta det som en tur. Ja, nesten halvparten av deltakerne går samtlige etapper. Gå-klassen startet to timer før. Etter seks-sju kilometer tar vi igjen de første.

LES OGSÅ: Sondre Kvambekk – supermannen fra Asker

Langs sørkysten av Ramsviklandet går det lett, om jeg skal si det selv. Vi løper forbi flere andre.

Kanskje er det ikke så mye å skryte av. Vi har nemlig startet med den andre etappen. De andre har tre mil i beina fra dagen før: den første ute på øya Bohus-Malmøn, de to siste inne på fastlandet.

Dette er uansett løping som friluftsopplevelse, mer enn konkurranseidrett. GPS-klokkas opplysninger om kilometertider er ikke viktige.

I stedet ser vi på det stadig skiftende landskapet rundt oss. Vi kommer til brua som forbinder Ramsviklandet med resten av Bohuslän, men den er oppe for å slippe gjennom en båt. Det blir et lite eksotisk element: Vi stempler inn, slik at tida stanser, og klokka settes først i gang når vi er over på den andre siden.

Inne på fastlandet går kilometerne fortere unna. Det er partier med grus, men mest sti opp og ned. Det er høydemeter å forsere under løpet, til sammen 400 høydemeter, men motbakkene blir aldri drepende.

Mens vi justerer påkledningen, kommer et helt kobbel med løpere forbi. Det var da voldsomt!

Kanskje er det litt konkurranse likevel. Jeg setter ubevisst farten opp, før jeg kommer på hva som var poenget her.

– Løp først du, sier jeg til Eva.

Jeg må smile når jeg merker at hun øker farten.

I en lang nedoverbakke runder vi de tre første. Plask. Ut til siden, et par tråkk ut i en vannpytt. og borte er de.

Et par i matchende kompresjonstights er innen rekkevidde. De ser uforskammet spreke ut, men det hindrer ikke at de får samme behandling:

«De ser uforskammet spreke ut, men det hindrer ikke at de får samme behandling: Opp i ryggen på dem i en motbakke, så beine forbi når det går nedover.»

Opp i ryggen på dem i en motbakke, så beine forbi når det går nedover. Vi gliser begge to. Jeg har talt ned, kilometer for kilometer, mot 20. Sånt gir god motivasjon når man runder 16, 17 og 18. For det var rundt to mil, var det ikke? Det er i alle fall det jeg har sagt. I det vi passerer 19 kilometer og løper ut på asfalt, må jeg spørre.

– Vet du hvor langt det er igjen?

– Næ, fem-seks kilometer, svarer løypevakten.

Nå er himmelen gråere og smilene borte. Det er mer snakk om å bite tenna sammen. Vi skal verken gi opp eller bli tatt igjen av noen av dem vi nettopp har passert. Det er tungt, og det hjelper ikke at vi er inne på en av de få asfaltstrekningene i løpet.

Heldigvis varer asfaltstrekninger aldri lenge i dette løpet. Vi kommer inn på et nytt nydelig svabergparti, der en tretrapp hjelper oss ned en bratt nedstigning. Det viser seg også at løypevakta var i overkant pessimist. Etter en strekning langs bryggekanten, dukker målseilet opp.

Dagens vinnere har nok dusjet for lengst. Men det er mange bak oss også. En trendy foodtruck er på plass med varm mat, før vi får skyss tilbake til Ramsvik Stugby & Camping.

Ny trøye og nye sokker ligger allerede klare i bagen. Nå gjelder det bare å få løpeskoene noenlunde tørre, før den siste etappen av et terrengløp utenom det vanlige.

LES OGSÅ: Løpende turglede

LES OGSÅ: Å løpe på en smell over Hardangervidda 

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel:

Bestill ditt abonnent her.