– Hugg inn begge ender av isøksa. Ikke stopp opp. Når du har passert kan du kjøre eget tempo igjen. Kom igjen nå!


Tormod Granheim

ALDER: 40
SIVILSTAND: Singel
STILLING: Sponset eventyrer, instruktør i Forsvaret, forfatter, fotograf og foredragsholder.

BAKGRUNN: Holder på med rekordforsøket å bli første nordmann til å klatre alle 82 toppene over 4 000 meter i Alpene. Har klatret og kjørt på ski fra en rekke høye fjell som Mount Everest, Chimborazo, Cotopaxi, Cho Oyu, Muztagh Ata, Kuksay Peak, og Aconcagua. I 2007 seilte han med sivflåten Abora3 fra New York mot Pontavedra i Spania for å bevise at det er mulig å seile på tvers av havet både østover og vestover med oldtidens teknologiske nivå. Vinteren 2013 klatret han A3/grad 6 ruta «Suser Gjennom Harryland» i Trollveggen med Aleksander Gamme og Andy Kirkpatrick.

Tormod Granheim har snudd seg midt i cruxet på Mont Maudit. Han napper i tauet og roper med en merkelig blanding av militær kommando og pedagogisk barnehagestemme.

Det er så vidt jeg hører han gjennom egen åndenød og lyden av pesende russere. Det er fem av dem i taulaget ved siden av meg. De jobber seg oppover med doble isøkser i den mørke fjellsiden. Granheim blinket ut, giret ned og var forbi hele rekken med vodkaknekter på et øyeblikk. Jeg har aldri klatret forbi noen før. Knapt satt mine bein i et stegjern. Og de hersens russerne, de gjør det ikke noe enklere for meg.


– Pause, jeg sa... jeg må ha pau...sehhh...


Jeg klarer ikke å rope tilbake. Lungene har skrumpet til to rosiner. Føler meg som kolspasient i en maratonspurt. Testosteronet synker og egoistiske tanker strømmer på;
 «Dette må være spikeren i kista for å nå selve toppen, skulle vi ikke ta det litt med ro? Så vondt det gjør. Skal aldri bli med på noe lignende igjen. Hvorfor i helvete er det så lett for Tormod Granheim. Hva er den mannen laget av..?»

Seks kjappe

SIST LESTE BOK:
On Combat, David Grossman

LYTTER TIL:
Hører på radio Coleur 3 når jeg klatrer

BEUNDRER:
Folk som følger drømmene sine

STOLT AV:
Evnen til å motivere andre

REDD FOR:
Feilvurderinger, med uheldige utfall

FAVORITTSTED:
Chamonix

To uker tidligere tar Granheim telefonen. Det er tidlig august og han svarer på sin sedvanlige måte. Konsist og raskt. Korte setninger med innlagte kunstpauser.

– Litt dårlige forhold her. Henger i sørveggen av Matterhorn akkurat nå. Ja, du kan bli med på en tur. Hva med en sommerskitur på Mt. Blanc?

Ideen er god og det høres avskrekkende ut. Sommerskitur liksom. Reportasjen er også godt begrunnet og tidsaktuell. Eventyreren er i gang med et nytt prosjekt som skiller han fra vanlige lønnsslipper. Målet hans er å toppe ut alle fjell over 4 000 meter i Alpene på en sommer. Det er 82 av dem. Han blir da første nordmann til å ha fullført bragden. For min del blir rekorden av en litt annen karakter.

– Dette blir min første skitur over 4 000 meter. Hvilke rute skal vi ta opp? Og hvor krevende er kjøringen ned?

– Har du et godt forhold til høyder og er stødig på ski, så går det fint. Men det er viktig at du er tydelig på dine egne grenser. Ikke mange partier er brattere enn 40 grader, men det er noen «no fall zones»... Regn cirka 1800 høydemeter fra der vi starter. Det blir en feel good-tur, skurrer det i telefonen.

Pikkpakket: Tormod Granheim er godt i gang med å klatre alle 4 000 meterne i Alpene. Her på vei ned Mont Blanc i august. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Intense treningsøkter blir lagt inn i en sommerferiekropp, og alt for kort tid senere sitter jeg i Tormods residens i Alpene. Rett foran inngangen til gondolbanen opp Aiguille du Midi, Chamonix. Hvor ellers skulle den egentlig vært?

Dette er jo verdens enkleste tilgang på eksponert skiterreng. Så har også leiligheten vært skistall og ground zero for ideene bak noen av verdens mest ekstreme slalåmsvinger. Noe den bærer preg av. Innredningen glimrer med sitt fravær av kvinnelig påvirkningskraft. På det grønne vegg-til-vegg-teppet ligger kveiler med tau, karabiner, isskruer og hjelmer organisert. I et hjørne står en stabel med ski. En stor veggreol fra Ikea rommer enda mer utstyr for seriøs alpinisme. De gule murveggene er nesten tomme for bilder. To slitne sofaer, et bord og en TV fyller de resterende kvadratmeterne av stua. Ut vinduet kan toppen av Mount Blanc skimtes over Bossonbreen. Den ser faretruende fjern ut.

Tormod smiler og byr på kaffe. Han er opptatt av god kaffe. God kaffe er italiensk, ikke noe fransk oppvaskvann.

– Det er litt rotete her nå, med du ser jo på livet mitt. Alt jeg har her er klatre- og skiutstyr, men det er jo stort sett det jeg driver med også, sier han. For Granheim AS er drevet av midler fra sponsorer, samtidig som han leier seg ut til Forsvaret og holder motivasjonsbaserte foredrag for næringslivet. For de grønnkledde instruerer han som oftest i høyalpin ferdsel. Selv har han aldri vært i militæret.

– Jeg hadde for dårlig syn. Pleier å le av det når jeg trener soldater. I militær kodeks kaller de det «survival training». De har mange begreper. Jeg kaller det bare friluftsliv, smiler han.

Ofte loser Tormod gutter i førstegangstjenesten opp Gaustatoppen. For noen år siden var Mt. Blanc fjellet han hadde besteget flest ganger. Nå er det toppen i Telemark.

– Det er en kul jobb. Det hender noen av rekruttene går fra å være gutter til å bli menn. Noen få av dem blir «karer», sier han filosofisk.

Rasteplass: – Uten baguette og drikke duger helter ikke. Det står det i fjellvettreglene, om jeg ikke husker feil, sier Tormod. To baguettepauser ble lagt inn på turen opp. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Tormod er glad i å filosofere. Helst kombinere filosofi med litt historie. Ikke så mye sin egen historie, selv om den er rik nok. Mest kjent er han som første skikjører ned den tre kilometer høye nordveggen av Everest. Ekspedisjonen som profilerte han som ekstremskikjører, men også reisen hvor han mistet sin beste venn Tomas Olsson underveis.

– Jeg prøver å ikke tenke så mye på det med Tomas, for det eter sjela mi, forteller han nøkternt.

Everest var et dreiepunkt i Tormods liv på mange måter. Han satte en ny standard for brattkjøring på ski, men også innen klatrestil og hurtighet. 24 timer fra Advanced Base Camp og opp er fem ganger raskere en snittet på verdens høyeste fjell. De færreste tenker på å ha med seg ski.

«Jeg prøver å ikke tenke så mye på det med Tomas, for det eter sjela mi.»

– Frem til Everest tenkte jeg ikke på noe annet enn bratt skikjøring, men prosessen etterpå har gjort meg nerdete interessert i hva det er som skjer når mennesker presterer på et høyt nivå – uavhengig av fagfelt, forteller han.

Prosjektet med de 82 alpetoppene beskriver Tormod som en reise tilbake til fjellene etter Everest-ekspedisjonen i 2006. Planen om å klare det på en sommer røk derimot tidlig.

– Jeg var skikkelig uheldig. Vi fikk den kaldeste og mest nedbørsrike våren på 20 år. Med økt skredfare og store navigasjonsproblemer på isbreer og i fjellsider, så fører dårlig vær til uakseptabelt høy risiko. Derfor har jeg holdt igjen og blitt forsinket.

Ukjent logistikk, tidkrevende jobbing med foto og film, samt turkamerater med varierende kapasitet nevner han også som utfordringer. På denne turen skal kameraten Geir Moen, en blid og stillfaren kar fra Romsdalen, være med. En dyktig skikjører forteller Tormod. En fin kar å ha med på snø.

Det er ikke kapasiteten hans det hersker mest tvil rundt, tenker jeg.

Bakgården: Skikjøring ned rennene fra Aguille du Midi har vært med på å forme Tormod som skikjører. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Det har gått to netter og jeg har kranglet meg til noen timers søvn for akklimatiseringens skyld. Etter å ha sjekket inn på Cosmiques-hytta er eimen av svette og tåfis godt innarbeidet i neseborene. En snorkende alpehytte på 3 600 meters høyde byr ikke på skjønnhetssøvn, men er beste utgangspunkt for Tres Monts-ruta. Den eneste veien til Mont Blanc som gir forhold for skikjøring på sommeren.

Traversen vi skal følge går fra hytta ved Aiguille du Midi og opp til skulderen av Mont Blanc du Tacul på 4 120 meter. Derfra går den videre opp cruxet til Mont Maudit, 4 345, og så 500 høydemeter videre til Alpenes tak. Ingen feller på skiene, det meste av terrenget er for bratt og de blir på sekken.

Tormod og Geir bor nede i Chamonix, men kommer opp dagen før avgang for å fikse en stige som har falt ned i en bresprekk på Tacul. Den falne stigen har hindret alle som vil gå ruta den siste uken. Granheim tok jobben. Mens han skrudde hull til et abalakov-anker, fortalte han om forkjærligheten for å bygge ting. Som Lego. Og ting i snø.

– Syntes ikke du også det er gøy? spurte han.
Jeg nikket og følte meg like anvendelig som en en-beint mann i en rævsparkkonkurranse. Hadde nok med å klore meg fast i 50 graders helling.

Høyden hadde begynt å virke.

Under siste nattverd før avgang klokken 02:00 morgenen etter, snakker vi med to amerikanere på Cosmique-hytten. Tormod lyser opp når han hører de to klatrerne er brannmenn.

– Smoke jumper... Det kan jeg tenke meg å bli når jeg blir stor.

Du vet fallskjermhopperne i USA som sendes inn i utilgjengelige områder for å slukke branner. Amerikanerne ler og spør hva han driver med. Skikjører. Seven Summits som mål. Ok, da skal du vel kjøre Denali også? Noen flott renner der.

«Jeg har nok i stor grad sett på det jeg driver med som idrett og ikke friluftsliv, men jeg prøver å bli flinkere til å stoppe klokka og nyte naturen.»

– Denali er den største utfordringen som gjenstår skimessig. Det er mye å sette seg inn i, særlig om man har lyst til å dra på litt og ikke ta letteste vei ned igjen. Den andre store utfordringen er Mount Vinson i Antarktis. En dyr ekspedisjon, sier Tormod.

Samtalen går videre over en bok om Denali. Tormod blir spurt om sin tilnærming til fjellsporten.

– Jeg har nok i stor grad sett på det jeg driver med som idrett og ikke friluftsliv, men jeg prøver å bli flinkere til å stoppe klokka og nyte naturen, svarer han.

Dagen etter skal han få den beste muligheten på lenge til akkurat det.

På skulderen av Mont Maudit har vi klart å presse oss forbi. Nå står vi å ser ned på russisk sakte-TV i 4 400 meters høyde.

– Det var godt jobbet! Selv om å klatre forbi med deg, er som å kjøre forbi med en gammel mercedes diesel.

Han gliser og klapper meg på skulderen.

– Hold kjeften din, Granheim...

Tormod og Geir ler enda mer. Selv om Mt. Maudit betyr «det forbannede fjellet», er dette åpenbart ikke stedet å være forbannet på. Rundt oss er vinden totalt fraværende og et syn for guder er i ferd med å blotte seg. Scenelyset skrues på og foran oss rives skyene av Alpenes kronjuveler. Solen kommer opp bak Matterhorn, den mest karakteristiske av dem. Den mørke fjellveggen filtrerer strålene og sender de over Sveits og Italia – rett i fjellsiden rundt oss.

Chamostyle: Skikjøringen ned fra Mont Blanc er på langt nær den mest hårete i fjellmassivet, men Granheim koser seg likevel ned Mont Maudit. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Tormod går videre opp mot toppen av Maudit og spenner på seg skiene. Etter et par svinger til ære for kameraet, står han nede ved russerne igjen. De ser på ham som om det har landet en Sputnik ved siden av dem.

Granheim klatrer forbi nok en gang og vi fortsetter mot toppen av Mont Blanc.

– Her tar vi piknik.

Der andre grammer ned en tur på Mont Blanc, har de to turkameratene mine fylt sekkene med brød og pålegg. De tar frem en kniv og skjærer blingser. Opp kommer også en majonestube. Vi er endelig på toppen og jeg orker såvidt et par biter. Tanken på at vi skal ned på ski er bekymrende. Det har gått sakte for de to foran meg oppover, det er ikke tvil om jeg fungerer som et snøanker akkurat nå.

Vi drøyer likevel ikke lenge før skituren starter. Det er egentlig en befrielse. Hver meter nedover gir mer energi. I de isete partiene på toppen instruerer Tormod i brattkjøring. Han forteller hvor jeg ikke kan falle, og hvor jeg absolutt ikke kan falle.

– Det der er et grovt avvik. Du holder stavene forover når du kjører, de skal alltid være bakover. Det kan lett resultere i fall.

Ok. Kjører vi bratt nå? Jeg syntes det er bratt. Hva er egentlig bratt skikjøring?

– Når det blir 50 grader er det bratt, avhengig av forhold såklart. Blir det over 60 grader er det for bratt. Da får man ikke kantet skiene og faller.

Det er aldri noen tvil når Granheim forklarer noe.

Fra 4 200 meter og nedover endrer skiforholdene seg betraktelig. Etter en rappell ned cruxet på Maudit for to av oss, er det pudder opp til støvelskaftet og nydelig skiterreng. En god pudderdag midt på sommeren. Det ropes av glede. Nede på breen igjen krøller jeg meg over stavene som et slips på nachspiel. Klokka viser 14 timer lang tur. Tormod svinger opp ved siden av meg.

– Det var vel feel good?

Nja... Kall det heller den vakreste, kuleste og mest slitsomme skipikniken jeg har vært med på.

Lageret: Tormod pendler mellom leiligheten i Chamonix og boligen i Oslo. Det er liten tvil om hva han driver med når han er i Frankrike. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen