– Ski.

THOMAS ASLAKSBY

Alder: 50 år

Bor: Øystre Slidre, Valdres

Bakgrunn: Skimaker og geitebonde. Gift med Kathrin, sønnene Brage (16) og Sondre (14)

Aktuell: En av Norges fremste treskimakere. Holder kurs hjemme på fjellgården Nørrestogo og rundt om i Norge. Har lagt ned mye dokumentasjonsarbeid for å ta vare på gammel skikultur i både inn- og utland, og jobber for å få skimakerfaget inn på Unescos verdensarvliste.

– Skifer. Vedski. Schizofren. Vet dere hva ski opprinnelig betyr, spør Thomas Aslasby. 

Vi er ikke i nærheten.

– Kløyvd. Eller skille av. Det er det ikke så mange som vet i skinasjonen Norge, sier han.

Interessert i twintip? Les alt hos Fri Flyt

Vi finner han inne i skimakerverkstedet i geitefjøset på Nørrestogo i Dale-bygda, noen kilometer før Beitostølen. Det er sjelden å være geitebonde nå til dags. Det er enda mer sjeldent å lage treski for hånd. Men det er altså hva Thomas Aslaksby driver med.

– Det er nok ingen som holder på slik måte som meg, nei, sier han og smiler.

Thomas forklarer det enkelt. Furu er lett og gir god stabilitet i skien. Bjørk glir godt på kaldt føre. Ask har god spenst og gir ei sterkere ski. Selja har visstnok gode egenskaper på fokksnø.

Skimaking er som kjøkkenarbeid. ­Det du trenger er et solid bord, øks og høvel. Blir de ikke bra, så kan du bruke det som ved.

– Skimaking er som kjøkkenarbeid. ­Det du trenger er et solid bord, øks og høvel. Blir de ikke bra, så kan du bruke det som ved. Eller lage barneski av dem. Restavfallet er en haug med flis. Stort sett det en trenger for å koke opp vann til å dampe og koke skia. Jeg liker å jobbe med noe som også kan brukes som ved. Det blir ikke så mye igjen etter en om man er flink til å rydde opp etterpå, sier han.

Skiparken hans kan minne om skiparken til hvilken som helst interessert skikjører. Rent sett bort fra at de er helt nakne, strippet for farger og kun egnet for løssnø. Her står et par pudderplanker i ask. Et par har ei langski og kortski hvor den ene sørger for feste, den andre for gli. Noen av skiene har en stykke sykkeldekk med grove knaster, pålimt og stiftet fast for bedre grep under skoen, og ymse forskjellige bindinger – gamle som nye.  

– Gutta ville ha twintip, så det har jeg her, sier han og trekker fram et par barneski. 

– Folk lurer jo på hvorfor jeg har lagt på nymoderne bindinger på skiene, men poenget er jo at dette er bruksski. Dette er ikke for pynt.

Thomas vokste opp i rekkehus på Kolbotn på 70-tallet, på samme tid som langrennsløperen Lars Erik Eriksen var den store lokale stjerna, og ungdomsmiljøet var preget av det. Etter hvert ble han en del av telemark-bølgen, og lekte seg i løssnøen på et par Tua-ski og lærstøvler i Varingskollen og Hurdal. Etter noen år som redningsmann på 330-skvadronen på slutten av på 80-tallet, fikk han mer lyst til å jobbe med forebygging i stedet for å redde folk ut av vanskelige situasjoner. I forbindelse med et skredkurs der Nils Faarlund var instruktør, våknet miljøengasjementet. Han begynte på veglederstudiet i natur og friluftsliv på Norges Høgfjellsskole i Hemsedal, og etter hvert kom også interessen for å gå dypere inn i skihistorien. I 1992, samme år som verden fikk internett, lagde Thomas sine egne ski.

– ­Fordi jeg likte å drive med friluftsliv og med håndverk, ikke for å være misjonær for noe som helst. Det jeg oppdaget var at disse skiene fungerte veldig godt i løssnø fordi den har det fløget framme som gir oppdrift, de samme rockeregenskapene som alle ski nå har – den gangen var utvalget et ganske annet. Det var da jeg også oppdaget et stort mangfold av ski som har blitt laget opp gjennom for løssnø, sier han.

INN I DET HELLIGSTE: Fra den store reisen i Altai-fjellene hvor urbefolkningen fremdeles holder flere tusen år gammel tradisjon i hevd. Her er reisefølget på vei mot Khom og Akrom. Foto: Privat 

Vinteren 2015 var han i de kinesiske Altai-fjellene, i grenseområdet til Kasakhstan og Mongolia. Her finnes hulemalerier av skiløpere som antas å være 10.000 år tilbake. De eldste norske sporene etter skiløping er ca. 6000 år gamle. Blant urbefolkningen i Altai har den tradisjonelle skikulturen overlevd helt fram til i dag. I ei lita grend med seks gardsbruk ble han og sønnen Sondre (14) forlatt i ti dager, uten å kunne språket.

­­– Det var en helt spesiell opplevelse, og enormt lærerikt å se hvordan de beveger seg på ski, erfare og lære teknikken de har.

Vi som elsker snøen, vi kan ikke gjør noe med været sier vi, men vi gjør jo det likevel.  
Thomas Aslaksby

Mens de var der fikk han i oppdrag å være skitrener for Tuva-folket i grenda i forbindelse med skikonkurranse i Altai City, der deltakerne var  mange etniske folkegrupper som fortsatt mestrer sin lokale skitradisjon og med deres lokale ski.

LES OGSÅ: Der skitradisjonen aldri døde

­Hadde du noe å lære dem?

– Jeg, nei! De var dritgode, de har jo en helt rå løssnøteknikk. Jeg er imponert over hva de får til med lave sko og myke bindinger. En balansekunst. Jeg lærte dem litt om intervall. De ga jo absolutt alt fra start, så det jeg kunne bidra med var å få dem til å disponere løpet bedre. Dette er dessverre en kultur som er truet ettersom storsamfunnet når Altai-fjellene. Men den er absolutt levende.  

Ikke minst var det fint å ha med seg yngstesønnen Sondre. Hva fjortenåringen husker best er de flotte hotellene de ble innlosjert på, og møtet med en vidt forskjellig kultur, som også gjør det litt lettere å forstå pappas engasjement ute i fjøset. Det er ikke automatisk superfett at faren lager skiene sjøl. Thomas er  helt tydelig på at dette ikke er ski som egner seg til bakkekjøring og i preparerte traseer. 

– Men eldstesønnen laget seg faktisk et par ski til seg sjøl i fjor, forteller faren.  

GODT SKODD: Mykt utstyr gjør småturene enklere, mener Thomas. For det meste kjører han på jordet rett nedenfor huset. Opp og ned. Bare for lek. – En gårdbruker trenger ikke trenger ikke å trene. I så fall er det bare å gå litt ekstra oppover. 

Han bodde lenge i Isfjorden, før han og kona kom over dette småbruket i Valdres. De flyttet hit i 2006, ikke mange kilometerne unna søsteren med familie. Her er landskapet annerledes enn i Romsdalen, og mer langrennsmiljø enn det toppturmiljøet han forlot i Isfjorden – og som han innimellom savner.
– Men det er absolutt bratt nok til å ha det skikkelig moro. Skigleden min har ingenting med bratthet å gjøre. Den har med løssnø å gjøre.
Rett utenfor huset har han god boltringsplass på jordet, om bare snøen snart kommer.
– ­Jeg kjører aller mest på jordet her. Bare for leik. Litt inni skogen her er det skikkelig fint, sier Thomas.

Det er lite med snø ennå når vi er på besøk. Vi spør om han venter på den.  
– Når du har gård er det alltid mye man skulle ha gjort og fikset før snøen kommer, så for meg er bare å jobbe på. Når snøen har lagt seg, dekker den over det meste og man ser ikke alt man skulle ha gjort. Da kan jeg endelig slappe litt av.

Vi sporer inn på uttrykk som villsnø og villski. Thomas blir ikke helt komfortabel med nyordene som har soredd seg de siste årene. 
– Jeg vet ikke helt. Grunnen til at en må ty til slikt er vel for å prøve å forklare noe. Fordi man har distansert seg litt i forholdet til naturen. Men jeg synes vi har tapt noe hvis vi må ty til slike begreper. Kunstsnø er greit fordi det forklarer noe annet enn snø. Men hva ligger i ordet vill? Er man gal? Utemt?
– Du føler deg ikke som noen rebell?
– Nei, ikke helt. Men jeg lar meg vel ikke helt styre av det som er rundt meg, heller.  

Det har begynt å spre seg i skimiljøet at skiene fra Nørrestogo er overraskende gode og artige å kjøre med, særlig i tørr snø. Foreløpig er det jungeltelegrafen som sørger for at det tikker inn en og annen bestilling. Markedsføring står et eller annet sted på gjøremålslista. Thomas holder kurs for alle interesserte, han mener at du fint kan lære deg å lage et par ski på en langhelg.

– Det er ett føre treski ikke egner seg så godt på, det er rundt null. Da klabber det skikkelig.

– Hva gjør man da?

– Ja, hva gjør man da, ler Aslaksby, da tar det tiden det tar. Så får man glede seg over at man ikke konkurrerer med noen!   

Skimaking er som kjøkkenarbeid. ­Det du trenger er et solid bord, øks og høvel.
Thomas Aslaksby

Han dekker på til lunsj. To typer hjemmelaget brød og hjemmebakt flatbrød. Egen ost, type Kvit Ole lagra og vellagra, to forskjellige typer spekepølse (eller kurv som det kalles i Valdres), og Frisk Ole, en dessertost, alt basert på geitemelk fra de 30 raggtassene på Nørrestogo. Selvsagt økologisk.  Selvsagt servert på tretallerkener.

Det knitrer i vedkomfyren fra Damsgaard jernstøperi.

Sommerstid har de tre griser som fôres på mysa som blir igjen etter brunostysting, noe skal gi veldig godt kjøtt, i tillegg til at de kan skalte og valte på Olestølen hele sommeren. Noe gris og kilo ost byttes årlig bort mot rein fra venner og bekjente. De er sjølforsynt med rotfrukter som rødbeter, kålrot, poteter og gulrot til våren kommer.

– Jeg mener ikke at man må lage alt sjøl. Men man kan jo lage så mye bra sjøl om man bare tar seg tid til det, sier han. 

ANDRE OM THOMAS

PÅL TRYGVE GAMME

fjellskientusiast og kursinstruktør

– Jeg ble kjent med Thomas i fjor under Lom Skifestival, hvor vi fant tonen rundt formgiving av ski. Veldig moro at han holder liv i dette håndverket og kunnskapen om ski. Gården ligger så bratt og fint til, jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle bli så morsom og fin løssnøkjøring på hjemmelagde ski og enkle lærsko. Det er ikke mange steder du kan låne ski og oppfordres til å spikke av litt om du vil tilpasse skiene bedre! En lydhør type som gir rom for å slippe folk til. Han har lik telefon som meg, med knapper.

ENDRE HALS

skimaker, Evi ski-gründer

– Thomas er en slik type som vil styre unna rampelyset heller enn å stille seg midt i det (selv om han trives der og), slik at andre kan se det han ser. Thomas oppdager du stadig nye sider av. Sist vår oppdaget jeg at jeg (søren) ikke klarte å gå fra han, samme hvor ung og sprek jeg trodde jeg var. Han er en pragmatisk idealist, en praktisk romantiker og en vidsynt heimføding. Hadde alle vært som Thomas hadde verden vært et mye bedre sted.

For ordens skyld, det å drive et gammelt småbruk er ikke bare idyll. Det er for eksempel et evig oppussingsprosjekt.

UTE-PORTRETTET

– Det viktigste nå er få huset varmere.

Han får visst høre det også. I fjøset står diplomet: Svigersprisen 2016: «Eksempelvis har Thomas med uanfektet sinnsro møtt sin i overkant påståelige svoger når denne har hevdet at det ikke er helt konsistent på den ene siden å ivre høylytt for bærekraftig utvikling og det uovertrufne i cellulosebasert kultur, edelt håndverk og tilårskomne fliser, og på den andre siden være blant de ivrigste til å anskaffe seg avanserte dingser som ikke er spikka av bjørk, fraktet med vinden, varmet av sola, formet av vannet og tetta med mose.»

Den type vittigheter tar han med stoisk ro.
–­ Det er jo krevende i vår tid. Vi lever i en schizofren tidsalder der man møter seg sjøl i døra hele tiden. Vi ser at vi har nok, men vi vil ha mer. Vi som elsker snøen, vi kan ikke gjør noe med været sier vi, men vi gjør jo det likevel. Hvis vi synes det er kjekt med snø og vinter, bør vi kanskje tenke oss om?
– Hjelper det å leve på den måten du gjør?
– Det blir en homeopatisk virkning. Noe mener det, andre ikke. Det er mikroskopisk i hvert fall. Men jeg prøver å legge noen spor da, som jeg håper kan være verdifulle, sier han.

Les alt om topptur hos Fri Flyt

I 2015 var Silje Ensby på skimakerkurs. Se filmen!