SKAGASTØLSRYGGEN Skagastølsryggen er blant Norges høyeste ryggtraverser og en av de store klassikerne i norsk fjellsport. Fjellryggen ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane, og inkluderer bestigning av toppene Nordre Skagastølstind (2167 moh.), Skagastølsnebbet (2222 moh.), Midtre Skagastølstind (2284 moh.), Vesle Skagastølstind (2340 moh.) og Norges tredje høyeste fjell: Store Skagastølstind (2405 moh.). Turen gjøres normalt på 15-20 timer og krever noe sikring på utsatte partier, spesielt på våte forhold da mange av de vanskeligste passasjene er på sva. Startpunkt for turen er Turtagrø, og hit kommer man seg enklest med bil eller buss.  Store Skagastølstind ble første gang besteget 21. juli 1876 av engelskmannen William Cecil Slingsby.Lengde: 15-20 tDistanse: Ca. 23 kmHøydemeter: Ca. 2500Vanskeligste punkt: Klatring grad 3+Kart: 1517 IV «Hurrungane»Overnatting: www.turtagrø.noGuiding: Feks www.norgesguidene.no, www.themountainguide.no «Styggedals- og Skagastølsryggen er Norges høystliggende fjellrygg og ligger i fjellområdet Hurrungane, i den sørvestre delen av Jotunheimen. Ryggen ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke» står det å lese om denne klassiske drømmeturen på wikipedia. «Anbefales hverken i tåke eller regn, da dette vanskeliggjør rutefinningen betraktelig, og setter store krav til både improvisasjon, humør og mot», kunne jeg godt tilføyd, etter noen lange og kalde timer i regn og tåke på toppen av Norge, en dag sent i juli.Den har lenge ligget helt øverst på tur-ønskelista, og ropt og ropt på en mulighet til å bli gjennomført; Skagastølsryggen. Det er noe respektfullt majestetisk med navnet, noe historisk og klassisk. Nærmest mytisk. Beskrivelsene andre gir av turen, av utsikten, klyvingen, passasjene. Skagastølsryggen er kanskje Norges mest råeste og kjente ryggtravers. Den byr på flott klatring på overraskende fast fjell, utsikten er fenomenal. Dette er ordene Nils Nielsen, guide og fjelløper, bruker for å beskrive sin personlige favoritt i Hurrungane. Nielsen har hatt med seg mang en gjest over Skagastølsryggen, så han vet akkurat hva han snakker om.Turen går over alle Skagastølstindene med avslutning på selveste Store Skagastølstind. Har man været og dagen, så er det vanlig å gå turen på 12 til 17 timer.12-17 timer ja, det var det vi beregnet. 12-17 timer med høydepunkt etter høydepunkt, topper som perler på en snor, utsikt i verdensklasse og passasjer så smale som knivsegger. Det var det vi tenkte. Iallefall før regnet og tåka kom sigende. Tjukk som grøt.Vi legger avgårde innover Skagastølsdalen denne tidlige julimorgenen, mens duggen fortsatt blinker i gresset, og både entusiasmen, humøret og blodsukkeret er helt opp mot maksgrensen. Morgentåken var meldt å forsvinne utover dagen, og regnet likeså. Solen skulle ta overhånd, og skinne fra skyfri himmel mot ettermiddagen. Yr.no legger ikke noe imellom.LES OGSÅ: Å gå på naturlige sikringer Dette er dagen vi tre i turfølget har sett frem mot i så lang tid, ja flere år faktisk, og endelig skal vi få oppleve det vi har lest så mye om, forberedt oss så godt på, og planlagt til minste detalj. Skagastølstraversen, eller Skagastølsryggen, en fjellrygg med høydepunkter bokstavelig talt på rekke og rad; Nordre Skagastølstind 2167 meter over havet, Skagastølsnebbet på 2222 meter, Midtre Skagastølstind med sine 2284 meter, og så Vetle Skagastølstind på 2340 meter før selve prikken over i-en, majesteten over majesteter, Store Skagastølstind eller Storen, Norges tredje høyeste fjell på 2405 meter over havet. Luftige partier, lett klatring opp mot 4 minus, mye klyving og enda mer utsikt, det er akkurat det vi har planlagt. Sikringsmidler og kjeks, te på termosen og solkrem, ekstra sokker og tynn dunjakke. Alt er notert, sortert og pakket, ingenting er overlatt til tilfeldighetene.Yr holder nøyaktig hva de lover, og når vi etter noen timer nærmer oss Nordre Skagastølstind har tåken delvis lettet og vi kan orientere oss videre bortover ryggen, ned den brede flanken, og så videre opp på Skagastølsnebbet. Fra Skagastølsnebbet legger vi inn en enkel rappell ned de glatte steinene til det karakteristiske V-skaret, og rekker akkurat å gjøre klar standplass for videre ferd opp igjen fra V-skaret, før tåka igjen velter inn over oss, og isolerer oss helt fra resten av omverdenen. Vi står ved ett av turens mest krevende punkt, og Yr har regelrett dolket oss i ryggen når vi minst ante det og trengte det.LES OGSÅ: Returen- bekvem, men farefull – Rutevalget skal visstnok være veldig enkelt, roper Jacob ut av tåka og ned til oss på standplass. Han leder opp første del av cruxet, og vil nok egentlig bare forsøke å berolige Harald og meg der nede i V-skaret. Det er bare å følge letteste vei.En god plan, tenker vi hver for oss.En enkel, men veldig god plan.Hadde vi bare kunnet se hva som er den letteste veien.Og hva som er de vanskelige.Turen over Skagastølsryggen betegnes som tidligere nevnt som en av de aller største klassikerne i Norge, og hvert år fører de ulike guideselskapene mange gjester over ryggen. Norgesguidene, Bre og Fjell, Fjellsentralen og mange andre tilbyr turen til sine gjester, og et grovt anslag forteller at rundt 100 personer trolig gjennomfører turen hver sommer. For å gå turen er det som regel kun to gjester per fører. Det forteller litt om at det er et meget krevende terreng man beveger seg i, med mye og lang eksponering til store høyder, uten at det er vanskelig teknisk klatring på noe punkt. Noen partier med 3+ klatring, og et 4- opptak, Patchells sva, er de mest krevende. Og på vått fjell, i grøt-tykk tåke kan det være mer enn utfordring nok. Det fikk vi raskt erfare.LES OGSÅ:  Drømmen om Store Skagastølstind Jacob fortsetter sakte og trutt, mer sakte enn trutt kanskje, leden oppover mot Midtre Skagastølstind, og det går ikke lang tid før vi innser at vi beveger oss atskillig langsommere enn vi har beregnet.Tidsskjemaet vårt har sprukket fullstendig.Matpakken vi har med ikke kommer til å holde.Termosen straks er tom.Både motet og blodsukkeret snart nærmer seg den helt andre enden av skalaen.Det er noe udefinerbart, men enormt energikrevende, med å bevege seg i et terreng som man vet er eksponert, men allikevel ikke har en anelse om hvordan ser ut. Det er som å holde maks fokus og konsentrasjon over lang lang tid, men ikke ane hva man egentlig skal fokusere og konsentrere på.Etter mye famling, noe leting, og enda mer søken etter letteste vei, har vi omsider kommet oss opp på Midtre Skagastølstind, 2284 meter over havet, det havet som ligger ett eller annet sted der nede langt under oss.En kjapp titt på klokken, og jeg innser at vi til nå har brukt akkurat like lang tid som det Nils Nielsen året før hadde brukt fra han satte seg i bilen i Åndalsnes, kjørt til Turtagrø, løp og klatret hele Skagastølsryggen tur/retur Turtagrø på under tre timer, kjørt tilbake til Åndalsnes og dukket opp nydusjet i 40-årslaget til kompis og fjelløper Ola Hovdenak. «Men da var jeg innom Bakeriet i Lom også da», poengterte han senere i et intervju.Han hadde rukket både kanelbolle, pizzasnurr og surdeigsbrød om han skulle holdt vårt tempo. Og resten av bakervarene på Bakeriet for den sakens skyld.Men så, med noen befriende og etterlengtede vinddrag fra vest, åpner tåkehavet døren litt på gløtt, og vi kan fortsette turen videre, bortetter knivseggen mot Halls Hammer og Vesle Skagastølstind, med luftig klyving og eksponerte smale passasjer. Letteste vei vet jeg ennå ikke om det var, men det var iallfall en slags vei. Så stengte tåken døra igjen. For godt.Halls Hammer er som nevnt det mest krevende punktet på Skagastølsryggen, og i 1885 var det akkurat her dansken Carl Hall måtte gjøre vendereis i sitt forsøk på førstebestigning av Vesle Skagastølstind. Året etter var Charles Watson Patchell ute i samme ærend, og han fant en vei forbi svaet, som fra da av bærer navnet Patchells sva.LES OGSÅ: Vandrefalken har vandret tilbake Over svaet henger det et tau som gjør forseringen av svaet atskillig enklere, med en slags luftig pendel, og jeg går iallefall god for minst ti av de fingeravtrykkene som dette tauet nå har. Når jeg tenker meg om, så hadde nok Patchell selv brukt dette tauet om det hadde hengt der i 1885. Jeg velger iallefall å tro det.Når mørket etterhvert er i ferd med å rotte seg sammen med tåka, for å virkelig sette oss på prøve, er vi rett under toppen av Vesle Skagastølstind. Nesten i blinde  beslutter vi oss for å rappellere ned i Mohns Skar, for så å vente der noen timer til lyset kommer tilbake, og forhåpentligvis også noe av sikten.Vi finner oss le under en stor steinhelle, der vi krøker oss sammen oppå to taukveiler og en flatpakket Bixit, stapper beina nedi sekkene, og funderer på om det var akkurat her Emanuel Mohn og Knut Lykken hadde sittet den 21. juli og ventet på William Cecil Slingsby under førstebestigningen av Storen i 1876. Var det her de hadde ristet lett på hodet og latt engelskmannen bestemt legge i vei mot toppen av det som var ansett som et uovervinnelig fjell? Var det herfra de hadde sett han klamre seg fast til snødekte hyller, hakke isen av islagte sva, og noen timer senere returnere med et svært alvorstynget uttrykk: «Da han kom ned, saa han meget alvorlig ud; det var aapenbart, hvad han ogsaa selv fortalte, at det havde gaaet paa livet» skrev Emanuel Mohn i en artikkel i Dagbladet 5. august 1876 hvor han gir en inngående beskrivelse av bestigningen.Vi føler iallfall at det var akkurat her de to hadde sittet i timevis vel 130 år tidligere, selv om steinene hadde kjølnet siden den gang. Men for oss handler det ikke om å sitte å vente på en overmodig engelskmann i tweed, for oss handler det om å håpe på litt sikt, og kanskje få seg en blund. To enkle, men allikevel avgjørende ønsker oppå taukveilen under den store steinhylla i skaret.LES OGSÅ: Siste nytt om klatring Et par timer senere får vi svaret på ønskene våre servert i gullramme rett foran oss, nesten som en åpenbaring idet de første solstrålene treffer toppen av Store Skagastølstind, og jager de siste tåkedottene av gårde nedover dalen. Oppmuntret av dette synet er vi raskt inne i selene igjen, deler på kjeksstøvet i Bixitpakka som frokost, og er ganske snart på vei i Slingsby sine fotspor bortetter ryggen mot Store Skagastølstind, den siste perlen i perleraden. Stykket fra Mohns skar og til toppen av Storen er et par hundre meter med enkel klyving og klatring, og det er i atskillig bedre stand enn da Slingsby hugget spikerskoene sine inn i snøen den berømmelige julidagen i 1876. LES OGSÅ: Norges flotteste ryggtraverser Erobringen av Store Skagastølstind Turtips i Hurrungane I løpet av et par timer er ryggen forsert, og vi står støtt og trøtt 2405 meter over havet. Først nå snur vi oss og tar inn over oss hvor vi egentlig har vært, hva vi egentlig har vært med på. Det ser jammen ikke ut til å være rent lite.Overalt rundt oss strekker de kvasse tindene i Hurrungane seg mot den skyfrie himmelen, og kun suset fra en nysgjerrig kråke som sirkler over oss er å høre.Vi kan jo gå ryggen tilbake også da, nå som det er så fint vær, foreslår Jacob med et uttrykk som er umulig å tolke om er ironisk eller bare totalt uaktuelt.Ett sekund senere er han uansett nedstemt, og vi henger i rappellen ned til Hjørnet, den vanligste returen fra Storen. Vi passerer Hytta på Bandet, ut Skagastølsdalen og ned til Turtagrø, og så er ringen sluttet.– To timer og femtitre minutter, mumler Harald lavt, og setter kurs for bakeriet i Lom. Godt vi ikke hadde så dårlig tid.Over svaet henger det et tau som gjør forseringen av svaet atskillig enklere, med en slags luftig pendel, og jeg går iallefall god for minst ti av de fingeravtrykkene som dette tauet nå har. LES OGSÅ: Alt om klatring og sikkerhet