Pacific Crest Trail er en sti som går fra Mexico til Canada langs hele lengden av California, Oregon og Washington, langs fjellkjeden Sierra Nevada og the northern Cascades. En sti i den villeste villmark uten tegn til sivilisasjon.Tenk deg det.Etter jeg først hørte om den kunne jeg ikke stoppe å tenke på den. Jeg måtte ut å sette fot der, gå der, føle den.Jeg forsto om stien, kanskje det viktigste av alt, at Pacific Crest Trail var noe vakkert og stort og jeg i min helt ordinære litenhet hadde bare å sette min fot der for å bli en del av den. Det føltes som et kall og jeg dro.Pacific Crest Trail snirkler seg gjennom noen av verdens vakreste landskaper, fra urørt ørken til snødekte fjell, fra guddommelige innsjøer til tårnhøye tinder, fra dype daler til overgrodd regnskog.Den eneste måten du kan oppleve disse landskapene på er til fots og stien forlanger at du kjenner den steg for steg, på innpust og utpust, soloppgang til solnedgang og om igjen.Du går ut der og mister deg selv, idet du gjør det, finner du deg selv igjen, i perfekte øyeblikk, når tiden virker som om den står stille og du bare puster. Du smiler. Du ler. Du gråter. Du lider. Du forbinder deg. Jeg har aldri følt meg mer levende.Du vandrer. Tiden er alt og ingenting. Du beundrer alle naturens små underverker, en vakker blomst, en rennende elv, stjerner på nattehimmelen. Du kjenner deg liten, ubetydelig, på samme tid fullstendig fredfull. Hel.Det å bære alt du trenger for å overleve på ryggen er for meg den ultimate frihetsfølelsen. Å leve så enkelt stripper livet ned til basisbehovene. Det enkleste enkle. Svette og støv fester seg til ben og klær og allikevel føler du deg renset. Jeg elsker det.Jeg ønsket å gå langt, fort og lett og det krever en minimalistisk tilnærming til hva du skal ha i sekken. Jeg gikk for ultralett telt, dun sovepose, lett sekk og kun det mest nødvendige av klær og annet. Det koster litt, men er definitivt verdt investeringen.Jo lettere vekt på ryggen, jo mindre slit blir det å gå og jo mer glede får du av hver dag.Jeg har aldri følt meg mer levende.Etter mange turer i norsk fjellheim med tung sekk, fjelltelt og tunge turstøvler, var det revolusjonerende å legge ut på stien med lette terrengløpesko og føle at jeg enkelt klarte å gå 30 – 40, noen ganger 50 kilometer om dagen. Noen dager enda mer.Opp klokka fem om morgenen; gå, spise, sove, gjenta. Hver dag det samme.Lykken av rutine. Oppover og nedover. Stien blir din fiende og din beste venn. Skog og utsikt. Stein og snø. Ikke tenke. Bare puste – streve – leve.Kroppen presses til det ytterste. Til tross for nøye trening, forberedelse og gode sko kom gnagsårene som perler på en snor, føttene ble til et eneste sammensurium av vannblemmer. Det ble daglig rutine å drenere og tape gnagsår.Første halvtimen av dagen starter tungt opp, med stiv kropp og haltende gange. Blåmerker på hoftene og i korsryggen. Betennelse i venstre akillessene og i høyre fot holdes under kontroll med kinesio-tape. Du lider, men føler deg heldig allikevel. Dagens første mål er å holde ut til kroppens endorfiner får kontroll på smertene og leddene slutter å knirke. Etter en vond halvtime er kroppen i gang og smilet bredt. Etter fire uker er gnagsår og betennelser brent ut, du får lærhud på føttene og styrke i bena. Du blir en maskin, klar for hva som helst.  Det å bli til en maskin krever enorme mengder brensel i form av kalorier. Jeg spiste mengder, men var sulten hele tiden. Snickers går ned på høykant, tre om dagen, sammen med proteinbars og tortillalefser med tunfisk, frysetørket mat og tørket kjøtt.Tanken på mat er overveldende. Du legger deg mett etter middag og drømmer om frokost. «Hikerhunger» eksisterer.Jeg forelsket meg i teltet mitt, mitt lille hjem hvor alt har sin faste plass og er det stedet jeg kunne finne hvile og varme for sliten kropp.Det er den ultimate tilværelsen uten filter. Uten mobildekning. I begynnelsen en fysisk utfordring, etter hvert en mental test. Det er kun opp til deg selv. En så lang tur sitter når alt kommer til alt kun i hodet.Naturen gir perspektiv, balanserer sjelen, er en tankeberoliger, en helende kraft, et sted som minner oss på at vi er bare en art iblant andre. Det kunne gå dager uten at jeg så en annen person, men jeg har aldri følt meg så forbundet med andre mennesker enn jeg gjorde der ute på stien. Evige vennskap har blitt formet gjennom å dele livet i sin reneste form.Jeg har fullført denne lange turen. Jeg mistet fire tånegler, men tjent alt som betyr noe. Jeg har oppdaget min enorme indre styrke. Jeg kjenner kraften av alle solnedgangene og villblomstene i meg. John Muir skrev en gang; « Vi er nå i fjellene og fjellene er i oss.» Jeg forstår nå at han hadde rett. Fjellene forlater oss ikke når vi har inntatt dem. Pacific Crest Trail har blitt og vil alltid være et slags hjem for meg.Jeg tenker at det magiske med stien er at jo lenger du er der ute, jo mer hjemme føler du deg, jo mer deg selv blir du. Kanskje verdsetter du hvert øyeblikk så mye mer fordi du vet at det er midlertidig.Det å komme hjem er vanskelig. Et sjokk. Overveldende. Det er vanskelig å omstille seg fra stillheten i villmarka til støyen i samfunnet.Da jeg gikk gjennom ankomstdørene på flyplassen var jeg helt tom. Jeg var ikke der. Tankene mine var et annet sted. Psykisk og fysisk gikk jeg rett i kjelleren.Jeg klarte ikke dra hjem og rømte rett til fjells. Kroppen hovnet opp og føttene ble enormt smertefulle. Overgangen fra å gå 40 kilometer om dagen til null ble for voldsom. Jeg gråt og lengtet tilbake. Sulten var enorm.Det var som om magen hadde hull i bunn. Jeg prøver å spise magert og sunt, men legger likevel på meg. Selv nå ett år etter at jeg la ut på turen lengter jeg tilbake hver eneste dag.«Post Trail Depression» er ekte. Man har så lenge beveget seg, gått fremover, kjent på lykken av det enkle. Når man er hjemme igjen kjennes det stagnert, som om ingenting har skjedd.Det føles som om ingen kan forstå hva du har opplevd. Kroppen verker. Hjernen verker. Man blir forandret. Alle forandrer seg. Kanskje til å bli enda mer seg selv. Inni deg har du et hav av fjell og inderlig takknemlighet. Som om du har funnet livets hemmelighet.Det eneste som hjelper er å planlegge neste tur. For man må ut igjen. Jeg har opplevd ekte lykke. Jeg har følt meg komplett. Og det vil jeg verdsette alltid.Stien er i meg nå. Og den er fortsatt der ute. Jeg kan sette mine føtter der igjen. Pacific Crest Trail er vill. Akkurat som oss.Jeg vil for alltid ville vandre nye stier. Gå langt og lengre enn langt.Nye eventyr er bare noen fotspor unna. Kartene over neste rute er allerede hengt opp.Når fjellene kaller drar jeg igjen. PACIFIC CREST TRAIL Pacific Crest Trail er en av USAs mest berømte langdistansestier. Den strekker seg 4279 kilometer, og går fra grensen til Mexico i sør til grensen til Canada i nord, på USAs vestkyst. Stien danner «The Triple Crown» sammen med langdistansestiene Continental Divide Trail og Appalachian Trail. Å gå hele stien fra Mexico til Canada tar cirka fem måneder og sesong er fra mars til oktober. Mange velger å kun gå seksjoner av stien. Man kan gå den fra sør til nord eller omvendt. For å gå, trengs en «PCT Through Hiking Permit». Den gir deg mulighet til å campe langs PCT-korridoren og bevege deg gjennom nasjonalparkene. Denne legges ut i november og er gratis, men må søkes om hos Pacific Crest Trail Association. For å gå inn i Canada trengs en egen tillatelse, Entry to Canada Permit. Det er lov å campe på teltplasser langs stien, og streng sporløs ferdsel-politikk i villmarksområdene. Pakk alt søppel med ut. I Sierra Nevada-området må mat oppbevares i en tett bjørneboks. Resten av stien er det lurt å henge opp maten bjørnesikkert i tett pose. Jeg vil anbefale en Ursack. Det finnes flere liste over steder man kan reproviantere på nettet. Som ruteplanlegger brukte jeg PCT Planner. Her kan du legge inn rute og steder for resupply, se avstander og tidsbruk. På stien brukte jeg papirkart og gps på smarttelefon. Halfmile’s PCT Maps er geniale og kan brukes offline når telefonen er i flymodus.  LES OGSÅ: Fastpacking gjennom Nordmarka