ROGALAND ALPINE REDNINGSGRUPPE

• Rogaland Alpine Redningsgruppe (RAR) startet med å redde sauer, og fortsatte med basehoppere og suicidale. De har også hentet sine egne, omkomne klatrekamerater.

• Gjennom 25 år har de lokale fjellklatrerne stått i beredskap døgnet rundt, året rundt for å hjelpe mennesker i nød i bratte fjell – frivillig. Kun ved tre anledninger tidligere blitt utkalt for hjelpe andre uskadde klatrere.

• Kollektive selvmord blant unge øker i antall i Europa. I 2002 hoppet et ungt par fra Preikestolen, en østerriksk jente og en norsk gutt.

• Denne teksten er hentet fra den nye boka På død og liv – norsk fjellredning fra innsiden (Fri Flyt 2018). Forfatter og RAR-medlem Ture Bjørgen forteller dramatiske og tankevekkende historier om de frivillige redningsklatrernes opplevelser.

PROJECT; er en amerikansk antiselvmordsorganisasjon.

Semikolonet er et symbol for at «forfatteren» kunne ha endt setningen, men valgte å fortsette. Forfatteren er deg og meg, og setningen er livet.

I 2012 døde 120.000 mennesker på grunn av krig. En halv million ble drept som resultat av kriminelle handlinger. Disse tallene blir beskjedne sammenlignet med antall mennesker som årlig tar sitt eget liv. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) tok 1.000.000 – en million – mennesker livet sitt i 2000. I enkelte land har det vært en økning på 60 prosent de siste 45 år. De estimerer at så mange som 1,5 millioner vil dø av selvmord i 2020. I tillegg mener WHO at det er indikasjoner på at for hvert selvmord som ender med død, kan det være hele 20 selvmordsforsøk.130 Det er tre–fire ganger så mange, i forhold til folketall, som tar sitt eget liv i rike og velutviklede land som Sveits, Frankrike og Japan, som i land med enklere levekår, som Peru, Guatemala, Filippinene og Albania. I Sør-Korea er tallet nesten sju ganger så høyt.

Selvmord er den fremste dødsårsaken for menn i alderen 20–44 år i Japan. Materiell velstand gjør åpenbart ikke alltid folk mer lykkelige.

I Kina er selvmord er den hyppigste dødsårsaken blant unge mennesker. 20 prosent flere kvinner enn menn tar livet sitt (2003). Det er unge og eldre kvinner som utgjør den største gruppen, og landsbygden er overrepresentert i statistikken. Kina representerer omkring en femtedel av alle selvmord i verden.

Norge er flere ganger kåret til et av verden «lykkeligste land». Likevel valgte 614 mennesker å ta sitt eget liv i 2016. To tredjedeler av dem var menn. I tillegg antar en at det er store mørketall.

«Noen mener at andelen av psykiske lidelser blant dem som tar livet sitt, er mye lavere, og at vi derfor må være forsiktige med å tro at mennesker uten psykisk lidelse ikke kan ta livet sitt.»

Norge plasserer seg dermed «midt på treet» i den dystre selvmordsstatistikken. Man antar at omtrent nitti prosent av dem som tar livet sitt, har en psykisk lidelse. I april i år (2018) kunne vi lese at 1910 pasienter hadde tatt livet sitt i løpet av en åtteårsperiode mens de var i kontakt med psykisk helsevern eller

rusomsorg. Det betyr at en person under behandling tar livet sitt minst annenhver dag, og denne gruppen utgjør bortimot halvparten av de årlige registrerte selvmordene. Noen mener at andelen av psykiske lidelser blant dem som tar livet sitt, er mye lavere, og at vi derfor må være forsiktige med å tro at mennesker uten psykisk lidelse ikke kan ta livet sitt. WHO startet i 1999 et verdensomspennende tiltak, SUPRE for å forebygge selvmord, fordi man begynte å se på selvmord som et alvorlig samfunnsproblem og «a gobal burden of disease». SUPRE ga blant annet ut en egen veileder for pressen med råd om hvordan man kan forebygge selvmord. I det første punktet står det: «Benytt sjansen til å gi befolkningen kunnskap om selvmord.»

Likevel har det lenge vært tabu å skrive om selvmord, fordi man har ment at det kan skape en smitteeffekt. Bekymringen for det oppstod etter at Goethe i 1774 ga ut romanen Den unge Werthers lidelser, hvor hovedpersonen skyter seg fordi han ikke kan få den kvinnen han elsker. Romanen førte til en kraftig økning i selvmord, og boken ble ofte funnet sammen med den avdøde. Da Norsk Presseforbund i 1936 lagde den første Vær Varsom-plakaten, het det: «Selvmord, selvmordsforsøk og sinnssykdom bør ikke omtales. Den 1. januar 2006 ble teksten endret til: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk.

Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.»

Samtidig ble det laget en egen Veileder for omtale av selvmord, der det blir drøftet mer inngående hvordan medieomtale av selvmord kan ha både skadelig og forebyggende effekt.

Mange mener at nettopp det å snakke om selvmord er et middel til å gjøre temaet mindre skamfullt. Netflix kom i 2017 ut med serien 13 Reasons Why, om en ung jente som tar livet sitt. Etter selvmordet etterlot hun seg en eske med 13 kassetter som forklarer de 13 grunnene hun hadde for å ende livet. Serien var kontroversiell, men har også fått positiv mottagelse. Noen kritikere mente at serien antydet at selvmordet til hovedpersonen var en måte å ta hevn på: «Nå kommer de til å angre alt det de gjorde mot meg.» Slik er det vanligvis ikke. Folk som tar livet sitt gjør det for å slippe det de oppfatter som umulig å leve med. Det de ikke klarer å holde ut. Andre mener at serien representerer en forenklet sensasjonalisering av et komplekst tema. Tidligere statsministre og et stort antall andre kjendiser har de siste årene gått ut i offentligheten med sine psykiske problemer og lidelser. Det er få grunner til at vi ikke også bør kunne snakke om selvmord på den samme åpne, men respektfulle måten.

«Den unge damen er ikke kledd eller skodd for en mange kilometer lang fjelltur, og i all fall ikke under slike forhold.»

EVA ER 17 ÅR. En tidlig morgen i februar for 18 år siden tar hun toget fra Østerrike til Frankfurt i Tyskland. Hun har notert reiseruten og -tider på en lapp, og har en plan, et oppdrag hun skal utføre. Hun har på seg skjørt og en fotsid kåpe. På beina har hun sorte støvletter med høye hæler. I den røde bagen ligger en jakke, en tysk-engelsk ordbok, en roman med rosa omslag, en velfylt sminkepose, sokker og undertøy. Hun har også med seg et par elegante hansker og en flaske søt østerriksk vin.

I Frankfurt tar hun fly til Oslo. Hun er spent på møtet. På Gardermoen treffer hun nordmannen. Han er eldre enn henne, midt i tjueårene. Hun har aldri truffet ham i virkeligheten, bare på nettet. Der har de utvekslet mange meldinger og mailer, og funnet ut at de virkelig har noe felles. Noe viktig og helt grunnleggende.

Han har billett til Stavanger med retur til Oslo dagen etter, søndag 20. februar. De går begge om bord i flyet til Stavanger klokken 14 og lander på Sola en time seinere. Der tar de en taxi til Stavanger sentrum og går om bord i Tau-fergen. De betaler og legger billettkvitteringen i lommen. Turen tar 45 minutter. Paret har forhåndsbestilt drosje. Den står klar på Tau og venter på dem. De ber sjåføren kjøre dem til Preikestolhytta. Det er en tur på snaut to mil. Preikestolhytta ligger avsides til i et skogsområde ved et vann. Taxisjåføren forstår at de skal på tur, men han stusser over at den unge damen ikke ser ut til å være kledd for fjelltur midtvinters. Han har registrert de sorte høyhælte støvlettene, kåpen. Det er stille i taxien under kjøreturen. Taxisjåføren synes de to virker dystre. Han får en følelse av uhygge da de to unge forlater drosjen. Det er ikke slik det pleier å være når to unge treffer hverandre og drar på telttur sammen.

Det ligger snø på bakken, men fint vær. Sol og klar himmel. Men da de når Preikestolhytta, begynner det å skumre. Mannen har en grønn ryggsekk og er kledd i fjellklær. I ryggsekken har han to soveposer, et grønt Helsport fjelltelt og en pakke Gilde karbonader. Han har også med seg to liggeunderlag, litt klær og mobiltelefon. En av dem har med seg en godt innpakket kjøttøks. De har noen få ølbokser, sigaretter, kassettspillere og hver sin bok. Været et fremdeles klart, men mørket gjør den nesten to timer lange turen innover stien til Preikestolen strabasiøs. Den unge damen er ikke kledd eller skodd for en mange kilometer lang fjelltur, og i all fall ikke under slike forhold. De kommer fram til Preikestolen og slår opp teltet 10–20 meter fra selve platået. I det klare været lyser fullmånen opp det dramatiske landskapet. De ser Lysefjorden ligge sølvfarget 600 meter under seg, og kan se de snødekte fjellene på andre siden av fjorden. Østover kan de så vidt ane Kjerag som en mørk vegg inne i enden av Lysefjorden.

I måneskinnet spaserer de rolig rundt i området og opp på noen småtopper i nærheten. Mens det årlig er 70 000 mennesker som tar den flotte turen inn til Preikestolen, er de alene nå. Det er en vakker kveld. Et sted for drømmer, romantikk og de store naturopplevelser. Månelyset gjør det storslagne landskapet skremmende vakkert. I finværet dagen etter, på søndagen, var en mann på Preikestolen. Han registrerte teltet, merket seg sporene i snøen, men tenkte ikke mer over det. Mandag formiddag var det flere turister som ville oppleve det frosne, snødekte og dramatiske landskapet rundt Preikestolen.

Et følge av tyske turister trosset vinterkulde og snø og tok turen opp til det kjente utsiktsstedet. Teltet var plassert slik at alle som ville ut på selve Preikestolen, måtte passere det. Tyskerne registrerte teltet, men så ingen personer. De syntes det tomme teltet var litt merkelig og varslet politiet. Hovedredningssentralen fikk melding fra politiet og sendte en Sea King fra Sola for å undersøke. Sea Kingen ankom området da det akkurat begynte å skumre. I det svinnende lyset måtte de bruke lyskasterne. Mannskapet kunne skimte noe under Preikestolen. De så noe som de mente kunne være et menneske. Men de så bare én person. De informerte politiet, og den lokale lensmannen dro opp seint på mandagskvelden. Da hadde allerede folk fra Norsk Folkehjelp vært oppe og undersøkt. De hadde sett fotsporene etter to mennesker fra teltet og opp på noen små hauger bak Preikestolen, men mente at kun ett spor vendte tilbake til teltet. De hadde blitt bekymret.

«To spor opp på haugen, men kun ett tilbake?»

Hva hadde skjedd med den andre? Hvorfor var det bare ett spor tilbake? Hadde det skjedd noe kriminelt? Var det en ulykke? En livløs kropp under Preikestolen, ett spor tilbake til teltet. Hvor var den andre? Gikk det en mulig morder løs i vinterheiene ved Lysefjorden? Lensmannen undersøkte sporene. Det var blittmidnatt og mørkt, men i lyset fra den kraftige røde lykten mente han at han kunne se at det også var to spor tilbake til teltet. Det var vel ikke mer mystisk enn det? De to hadde gått tur sammen. Eller…? To personer, to spor, telt, to soveposer, mat og én død person under Preikestolen. Hva hadde skjedd?

For politiet var det likevel noe som ikke stemte. Det som hadde skjedd, var et mysterium, sa lensmannen: «Vi kan ikke utelukke at den andre personen har tatt seg ned fra fjellet», og fortsatte: «Det er ingenting på stedet som tyder på basketak eller at de har vært uenige.»

«Vi gruer oss til jobben.»

DET ER DISSE OPPLYSNINGENE VI HAR da RAR tirsdag morgen flyr innover Lysefjorden. Vi gruer oss til jobben. En livløs kropp i uren. Noe kriminelt? Hvor er den andre? Vi er forberedt på det verste. Jeg blir satt av oppe på Preikestolen sammen med politiet før Bjørn, Leif, Harald, Halfdan og Bernt Ove blir fløyet ned under Preikestolen, heist ut fra helikopteret og satt av i uren under fjellveggen, der den døde ligger. Rett bak teltet på toppen er det noen store steinblokker. Jeg tar på meg klatreselen, tar fram tauet og knytter enden rundt den største blokken. Etter at jeg har sjekket at tauet er festet ordentlig, kobler jeg meg inn før jeg forsiktig går ut mot kanten. Bakken er dekket av snø og is med flekker av bart fjell, og jeg tar ikke sjansen på å gli utfor når jeg legger meg på kanten for å se om jeg kan få øye på de andre mange hundre meter under meg. Jeg ser RAR-klatrerne mellom trærne ved uren, men jeg kan også se farger mot de grå steinene og den hvite snøen i uren. Som et svart-hvitt bilde med en klatt farger. Rødt og guloransje. Restene etter den døde er det eneste som liver opp den kalde, grå og hvite uren. Neste gang jeg legger meg på kanten, kan jeg se RAR-kameratene mine som jobber med å samle opp kroppsdelene etter det som har vært et liv. Jeg misunner dem ikke jobben.

På toppen undersøker politiet teltet som de to hadde satt opp. Vi ser fotsporene i nysnøen. Vi kan følge sporene rundt i området. Hva har skjedd? Hva gjorde de? Hvor er den andre? Vi diskuterer dette mens vi sjekker de forskjellige tingene. Raver det rundt en gal fyr i heiene her nå? En mann som har kastet en annen person utfor kanten? Hvorfor kranglet de? Hva var grunnen til at en person nå ligger ødelagt under Preikestolen mens den andre er forsvunnet? I teltet er det rester etter måltid. De har altså spist. Vi finner en tom vinflaske og noen andre eiendeler. Jeg kan se et par høyhælte, sorte støvletter. Vi ser spor ut mot kanten av stupet. Ytterst på kanten ligger en jakke pent brettet med en stein oppå. Det er ingen spor tilbake. Etter kort tid får vi beskjed om at RAR-folkene har funnet en kropp til. To døde ungdommer. Den ene er barbeint. De finner to bøker og en kassettspiller. Den ene boken har rosa omslag.

 

SAMME DAG SOM RAR hentet ut de to unge døde, henvendte en 19 år gammel jente seg til politiet i Bergen. Hun forklarte at hun et par uker tidligere hadde vært i kontakt med en mann i 20-årene som ønsket å ta livet sitt, og som søkte andre som ville å gjøre det sammen med ham. De hadde hatt kontakten via et nettsted for mennesker som vil avslutte livet. Hun forklarte politiet at hun også hadde ønsket å ta livet sitt, men at hun ikke fikk bli med denne mannen fordi han allerede hadde avtalt med en annen ung pike. Mannen og den 17 år gamle østerrikske piken ville være alene, bare de to. For politiet var saken løst. Det var ingen kriminalsak. Ingen forbrytelse. For mange andre mennesker ble det starten på årevis med sorg og «hvorfor»?

En langvarig tragedie.

Etter hvert dukket detaljene om det planlagte dobbelt-selvmordet opp:

«Hallo …. Lesere. Dette er min første e-post til denne nyhetsgruppen, så hvis denne meldingen er upassende for denne gruppen, vennligst godta mine unnskyldninger. Denne beskjeden er bare ment for mennesker som er fast bestemt på å ta sitt eget liv, så hvis dette ikke er ditt ønske, kan du slutte å lese nå. Jeg planlegger å begå selvmord, og jeg har tenkt på dette en god stund … Men, og dette kan høres litt bisarrt ut for noen, antar jeg, jeg vil gjerne gjøre dette sammen med noen andre. Så hvis andre har lignende ønsker, vær så snill og ta kontakt med meg … ‘Do-gooders’ og‘trolls’ kan spare dere bryet.»

 

SLIK STARTET INNLEGGET til den 25 år gamle mannen på en nettside for mennesker med selvmordstanker. Innlegget var skrevet klokken to om natten. «Do-gooders» er uttrykket som blir brukt av mennesker som vil hjelpe folk med selvmordstanker til å la være å gjennomføre det. «Trolls» er de som kynisk og ondskapsfullt sier «bare gjør det». Den 19 år gamle Bergens-jenta hadde samtidig lagt ut en egen melding om at hun også søkte noen å ta livet sitt sammen med. Den unge mannen hadde altså besvart hennes e-post at han allerede hadde fått svar fra den unge piken i Østerrike. Hun hadde skrevet at hun ville komme til Norge. Den unge mannen ba jenta fra Bergen om å holde planene hemmelige. Han beklaget at de to ikke ønsket å ha med en tredje person og håpet at hun ikke tok det altfor tungt. 19-åringen ble skuffet, men opplyste om at hun hadde fått andre kontakter og ønsket den unge mannen lykke til.

Ni dager etter det første innlegget la den unge nordmannen ut et avskjedsbrev på nettet. Han takket nettforumet, og skrev at han ikke hadde møtt «mennesker i det virkelige livet» med den samme holdningen til selvmord. Helt til slutt takket han alle som hadde kommentert innlegget hans, og skrev at han håpet at han ikke ville være i stand til å svare på noen av deres innlegg. Et døgn seinere, lørdag den 19. februar eller søndag 20. februar, gjorde han altså alvor av sitt bisarre forsett, og hoppet ut for Preikestolen sammen med den unge piken fra Østerrike.

 

NÅR JEG SITTER HER så mange år seinere og tenker gjennom denne historien, blir jeg trist. Jeg blar igjennom avisoppslagene fra februar 2000, og leser artikler om selvmord, Vær varsom-plakater og pressens ansvar. Jeg legger planer for hvordan jeg skal utforme dette kapittelet, så det blir mest mulig skånsomt.

Jeg finner fram takkebrevet fra foreldrene til den 17 år gamle jenta fra Østerrike. Vi fikk det en liten måned etter at vi hentet ut de ødelagte restene etter datteren. Vi i RAR har sett på brevet mange ganger. Det gjorde inntrykk. På brevarket er det bilder av jenta. Jeg har aldri studert  detaljene på bildene før, bare konstatert at hun var avbildet.

Nå ser jeg nøye på arket og leser teksten enda en gang. Det er et A-4 ark i sort-hvitt som er adressert til helikoptermannskapene og «the mountain climbers». Jeg tror det er en kopi av originalen, for de to bildene er litt uklare. Et bilde hvor hun sitter i profil ved sjøen, og et hvor hun sitter ved et bord. Hun ser ned mot bordet, og det er en antydning til smil. Hun er glad, kanskje hun ser fram til noe? Er det tatoveringer hun har på begge armene? Først synes jeg det ser ut som om det er to keramikkskåler som står foran henne. Drev hun med keramikk? I den ene skålen ser det ut som om det er garn. Det er vanskelig å se detaljene i bildet. Men det gir jo mening. Hun var glad i keramikk og garnarbeid, strikking? Men – tatoveringer og strikking? Er bildet fra et eller annet kurs, fra et håndarbeidskurs? Jeg begynner å fantasere og tolke tingene på bildet, og hvordan den unge piken var. Hva skjedde? Hvem var hun? Hva gjorde hun? Tatoveringer og håndarbeid?

Etter en liten stund hvor jeg studerer bildet enda nøyere, oppdager jeg at det ligger gaffel og skje på den ene skålen. Hm! Det er ingen keramikkskål, det er en tallerken. Kanskje hun ikke er på kurs? Gaffel og skje. Aha, nå ser jeg at den andre tallerkenen ikke er en skål med garn, men en stekepanne med spagetti. Gaffel, skje og spagetti. Det rimer. Sånn må det være! Hun driver ikke med håndarbeid. Det er ikke derfor hun smiler. Hun smiler fordi hun skal spise. Hun gleder seg til måltidet. Tatoveringer og spagetti.

Enkelte ganger ser vi det vi vil se eller det vi «tror» vi ser. Vi fortolker verden og forestiller oss sammenhenger som kanskje ikke eksisterer. Enkelte ganger lager vi mørke bilder som blir sanne for oss. Er det slik depresjoner virker? Vi ser bare det negative, alt blir tolket pessimistisk, svart og trist? Det er ingen lyspunkter selv om solen skinner. Det er de svarte tekstlinjene i sangene på radioen vi legger merke til. Ikke de lyse, glade, positive. Er det slike bilder deprimerte lager? Er det ikke slik vi selv oppfatter verden i perioder? Som en selvforsterkende prosess hvor det mørke legger seg over alt det lyse, hvor tankene dras mot skyggen, mens vi ikke lenger registrerer det som foregår i solen? Ser bare mørket? Ser de lykkelige parene, men tenker at dette er uoppnåelig for oss? Er det slik vi mister håpet? Er det slik enkelte som ikke finner mening, til slutt også finner det meningsløst å lete etter en mening?

Årsakene til selvmord er aldri enkle, og skyldes sjelden bare én ting. Dessuten – selvmordet løser bare problemet for den som blir borte. De etterlatte må leve med det resten av livet. De klandrer seg selv og lurer på hvorfor de ikke oppdaget signalene. Men var det signaler som kunne oppdages? I takkebrevet har foreldrene skrevet at vi må se på disse to bildene og prøve å glemme den ødelagte kroppen til datteren deres: «Dere har hentet kroppen til datteren vår under ekstremt farlige forhold og med deres eget liv som innsats. Dere har gjort det mulig for oss å si farvel til vår datter.» Til slutt har begge foreldrene til Eva, som hadde et helt liv foran seg, skrevet navnene sine.

PÅ DØD OG LIV

Boken kan bestilles her.

AT SELVMORD AVTALES gjennom internett er nok ikke så sensasjonelt. Nye tider, nye kommunikasjonskanaler. Tidligere snakket vi sammen, nå chatter vi. Tidligere hadde vi venner og nære naboer, nå har vi «FB-venner». Internett og sosiale medier er vår tids viktigste kommunikasjonskanal og brukes til det meste.

Den ene av de to bøkene som ble funnet sammen med de døde ungdommene, var rosa med tittelen Generation X: Tales for an Accelerated Culture, en kjent opprørsroman som mange unge mennesker kunne identifisere seg med da den kom i 1991. Folk som tar sitt eget liv, tar ofte med seg ting som har betydd noe spesielt for dem. Jeg kjøpte boken seinere, men orket aldri å lese den. Når jeg ser den rosa bokryggen i hyllen nå, tenker jeg på bildene av 17 år gamle Eva. På smilet, spagettien. På havet. 

I årene etter dobbeltselvmordet var RAR ute på mange slike oppdrag. Selv om hendelsene i seg selv fortonte seg aldri så meningsløse, fikk likhentingen åpenbar mening etter brevet fra Evas foreldre. Det var ikke lenger bare en fæl, ekkel og kjip jobb. Vi sørget for å bringe de døde hjem slik at pårørende fikk en grav å gå til, en konkret adresse for sorgen. Diskusjonene vi hadde i gruppen ble etter hvert borte. Vi forstod at vi bidro til at historien ble fullført, at den ble avsluttet.

«Selv om hendelsene i seg selv fortonte seg aldri så meningsløse, fikk likhentingen åpenbar mening etter brevet fra Evas foreldre. Det var ikke lenger bare en fæl, ekkel og kjip jobb.»