UTE-PROFILEN

Hvem: Carl Lundberg

Fra: Sverige 

Bakgrunn: Internasjonalt sertifisert fjellguide (IFGMA) med erfaring fra ekspedisjoner verden over. Ph.D i «robotics». 

Aktuell: Skiguide som kun tar med seg gjester til steder som kan nås med tog.  

Det var noe som hadde skurret lett i hodet til den erfarne svenske skiguiden der han stod på breen og fortalte gjestene sine at isen smeltet mer og mer. Han, som i mange år hadde hatt gullkort hos flyselskap og tatt med gjester til skidestinasjoner verden rundt. Til Japan «om det er en plass man kan våge å gi en puddergaranti, er det der, til «Powder Highway» i Canada og til Elbrus i Russland «som i Alpene, bare 1000 meter høyere».

 

Men i juli 2015, skjedde et vendepunkt for Carl Lundbergs karriere som skiguide. Programmet «Sommar i P1» går på radio. Professor i miljøvitenskap, Johan Rockström, tar gjennom en drøy time for seg konsekvensene om man ikke tar miljøspørsmålet på alvor med en eneste gang. «Vi sitter i førersetet på en verden med overdimensjonert motor og kjører mot stupet. Planeten har satt opp stoppskilt etter stoppskilt, men vi ser ut til å være villig til å kjøre over dem», sier Rockstrøm på radioen etter å ha fortalt om hva som vil skje når temperaturen i verden går opp så og så mye.

 

Passerer vi to grader varmere verden vil trolig verdens korallrev kollapse, ifølge professoren. Mellom to og fire grader vil havnivået øke med seks-sju meter. Mellom tre og fire grader vil regnskogene i Amazonas få trøbbel. Ved en økning på fem-seks grader vil store deler av Antarktis-isen smelte og havnivået øke med ytterligere sju meter. ̣«Vi vet risikoen, vi har løsninger, men enda gjør vi for lite. Vi er den første generasjon som vet at vi kan ødelegge verden og trolig siste som kan gjøre noe med det», fortsetter professoren.

– Han forklarte om CO2-utslipp og oppheting av jorda. Noe som før hadde vært vanskelig å forstå, ble svært tydelig for meg, forteller Lundberg.   

Vi møter ham for et intervju på slutten av togreisen til Romsdalen, én av de nyeste destinasjonene han vil ta med skiglade svensker til. Magnus Brandt, Tor Hagman og Johan Grim er med på denne førsteturen. Klokken er snart halv ti og ute i det svarte passerer toget både Mannen, Trollveggen og Romsdalshorn på veg ned mot endestasjonen i sentrum av Åndalsnes.

– Det er synd man ikke kan leie el-bil her. Det blir vel snart, de har det i Narvik, sier Lundberg.

LES OGSÅ: Lofoten kan lære av Afrika

Tog og buss er de nye framkomstmidlene han benytter. Finnes ikke dét, kan det bli bil. Av og til må det også hundespann eller ski til for å nå en av hans «nye» destinasjoner. For etter at Rockström vekket ham sommeren 2015, kjente han at han måtte ta grep om det han sjøl kunne påvirke når det gjelder klimaet. Det var i rollen som fjellguide.

– Det er jo sjukt at jeg vet mer om ski i Japan enn i nabolandet Norge. Hvordan ble det sånn, spurte han seg.

«Noe som før hadde vært vanskelig å forstå, ble svært tydelig for meg.»

Calle Lundberg

Før han solgte sin andel av reiseselskapet han jobbet i – og startet et nytt for seg selv, Skitouring Scandinavia.

– Hva sa folk?

– Oi, lykke til med det, sa de.

Kundene hans ble igjen i firmaet han forlot. Han måtte starte helt på nytt.

– Først var det ingen etterspørsel etter denne typen reise, men fra i fjor begynte det virkelig å bli interesse. Det er selvsagt kult for meg, men det føles også sørgelig, for det betyr at det skjer lite i reisebransjen. I andre industrier, som tekstil og bilbransjen gjør snart alle noe, sier han.

 

Nå er han i sin fjerde sesong. Den første sesongen ville ikke han reise med fly selv til destinasjonene, mens deltakerne ikke ble pålagt restriksjoner i type framkomstmiddel. Fra andre sesong ville han heller ikke at deltakerne skulle ta fly.

–  Når man ender tankesettet sitt litt, går det an å ha det veldig bra med tog. I starten var jeg veldig opptatt av at de som reiste med meg ikke skulle kjede seg på togturen. Jeg hadde mat- og vinsmaking og booket av og til egne avdelinger på toget der jeg holdt kurs. Det viste seg at folk er ganske flinke til å ta hånd om seg selv og gjøre det til en interessant tid, sier Lundberg, som nå brenner for reisemål man kan reise med tog til. Mange av dem i Norge.

– Har du regnet på hvor mye CO2 du og gjestene har spart planeten for de siste fire vintrene?

– Jeg har sett en del på det. Om du for eksempel velger tog i stedet for fly på strekningen Stockholm-Kiruna, der er omtrent som Oslo-Narvik, da sparer du 156 kilo CO2. Det tilsvarer 1853 runder jorden rundt med et svensk nattog, forteller Lundberg.

 

I vinter har han hatt to turer til Vatnahalsen i Sogn og Fjordane. Hit finnes ikke bilvei.

– De du kommer på toget med, er de du skal på ski med. Jeg liker følelsen av å være isolert på en plass. Samtidig er det nye skiturer hver dag fra ytterdøra til dette hotellet. 

 Til Hundalshytta ved Narvik må man til og med gå noen timer på ski fra toget.

– Tar man toget helt opp til endestasjonen i Narvik finner man et flott heissystem som er perfekt til introduksjonskurs på ski, sier Lundberg.  

– Og Romsdalen oppfatter jeg som ett av Norges beste skiområder. Det er ikke for tørt, ikke overeksponert og det har et sterkt samfunn med naturglade mennesker, legger han til.

LES OGSÅ: Tog + ski = sant

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Han håper Romsdalen kan bli en fast tur på programmet. Det håper han fortsatt når vi møter gjengen tre dager etter, i huset de har leid i Isfjorden hos Romsdal Lodge, ved foten av fjellet Kirketaket. Det er dit opp de tenker seg dagen etter.

Det er fyr i ovnen og stabler med kartbøker i ei lita, koselig stue. I tre dager har de – i nordvestlandsk tradisjon – fått servert et bredt spekter av vær og føre. 

–      Vi sa vel at det ble mer innsikt enn utsikt på turen til Blånebba, humrer Grim.

Lundberg sjøl har blitt bedre på å takle det været han får.

– Da jeg begynte som guide hadde jeg angst for været, men etterhvert har jeg innsett at det jo ikke er min feil. Det er det siste vi kontrollerer og det som gjør det så verdifullt når det blir bra, for man vet at det ikke er selvsagt, sier han. 

– Du har sagt at du etter 2015 begynte å plukke av den lavthengende frukten. Er den like bra?

– Det spesielle med konsumentene i reiseindustrien er at mange vil gjøre det mest ekstreme man kan gjøre innenfor sitt budsjett. Men har man en gammel båt av tre, som går sakte og koster mye, så er det bra nok. Det samme gjelder antikke møbler, veteranbiler og gamle venner. Jeg vil at det også skal være slik med skikjøringen. Fjellene er mine «hoods» og det er der jeg best kan bidra. For å klare å bli fornøyd, må man endre tankesettet sitt litt. Uansett hvor man reiser er det ikke perfekt, og det er jo det som er så spennende med skikjøring, at naturen er som den er og at det er opp til oss å prøve å klare utfordringen. Noen ganger er det supersnø, andre ganger er det dårlig. 

– Kan du av og til drømme tilbake til den mer høythengende frukten igjen og tenke søren, skal jeg aldri få oppleve det der igjen?

– Jeg er overrasket over hvor lett det var å finne glede i å gjøre det beste ut av de fjellene som finnes innen rimelig avstand, men det hender jeg leker med tanken om å reise med tog til Japan eller å seile til Svalbard, sier Lundberg.

Han har satt opp ulike parametere for bedriften som han må holde seg til, overfor seg selv og andre.  – Jeg trodde jeg kom til å savne de fjerne reisemålene, men når man ser livet i et større perspektiv, så gjør jeg ikke det. Må jeg ha alt jeg har råd til å kjøpe? Kan jeg avstå fra enkelte ting? 

– Man tenker av og til at dem som faktisk bruker naturen så mye i fritiden som mange gjør, burde være dem som også er mest interessert i å ta sin del av klimajobben?

– Ja, dette har jeg tenkt mye på. Det er ikke alle som er ute i naturen som får den relasjonen og tenker at dette vil man beskytte, denne litt dype, øko-filosofiske relasjonen man tradisjonelt har mye av i Norge. For noen er det mer som en arena, en motorkross-stadion vi reiser til for å få kick. I kontrast til dette er det for eksempel mange i den litt hippe og alternative bydelen Södermalm i Stockholm, som nesten aldri er ute i naturen, som kjenner et mye større ønske om å verne naturen og klimaet.

 – Er du i ettertid av og til flau over aktiviteter og reiser du har gjort?

– Litt, men jeg synes ikke man skal dvele ved det, det er så lite konstruktivt. Jeg hadde ikke forstått det da. Det er farlig om man blir fanget i en sirkel av skyld og i stedet for å reflektere over problemet velger å ikke gjøre noe, fastslår han.

 

Gjennom årene har Lundberg tidvis hatt andre jobber i tillegg til guidingen. Han har vært innleid til forskningsreiser og jobbet i oljebransjen. Det siste i tilsammen fem år. Nå har han gitt seg med det, siden det ble for vanskelig med tanke på idealene han har. Det siste halve året har han jobbet  utelukkende som  guide- samt innleid foredragsholder på bærekraftskonferanser og folkehøgskoler.

– Du møter en del kommende fjellguider gjennom foredrag på for eksempel folkehøgskoler. Hvilke tilbakemeldinger får du?

–  Når jeg forsøker å påvirke mine kolleger, er det mange som synes å sitte fast ved det de alltid har gjort det. De ser hindre og tenker at dette er jeg som menneske, som at de styres av sin identitet i stedet for motsatt. De yngre sitter ikke fast. De har ikke gjort store investeringer og har derfor et valg i å opptre på en ikke-destruktiv måte. Det er veldig befriende.

–  Hva er du så langt stoltest over å få til når det gjelder å spre ditt budskap?

–  Mitt første kurs holdt jeg på en folkehøgskole i Finland, Outdoor Academy, der de utdanner guider for ulike typer friluftsliv. Nå ser jeg at noen av disse elevene selv har holdt kurs om klima. Det er fantastisk fint å se at det skapes ringer på vannet og selvsagt blir jeg også stolt hver gang noen velger én av mine reiser nettopp fordi de vil reise miljøvennlig.

«Uansett hvor man reiser er det ikke perfekt, og det er jo det som er så spennende med skikjøring, at naturen er som den er og at det er opp til oss å prøve å klare utfordringen.» 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

LES OGSÅ: Høgruta i Romsdalen

Tilbake til radioprogrammet som «omvendte» Lundberg og som ble så populært at det også ble oversatt til engelsk. Rockström sier der at det blåser en ny vind i verden. «Fossilfri brensel innenfor rekkevidde, bærekraftig fiske i havene er mulig. Vi kan produsere sunn mat til 10 milliarder mennesker. Vi kan fortsatt unnvike krasjene. Vår framgang avhenger av vår evne til å ta vare på vårt hjem, jorden. Planeten hviler på en egg. Hvor skal vi tippe», spør professoren.

 – Med alt du vet og ser, er du klimaoptimist i dag?

– Nei... Men la meg forklare.

LES OGSÅ: UTEs guide til Rallarvegen 

Lundberg forteller om familien som vokste opp i Vest-Berlin. De hadde en nabo som hadde opplevd krigen. Som liten kjøpte han fortellingen om at Hitler kom og alle sa «nei, nei».

– Men alle sa jo ikke nei, nei. Det har jeg tenkt på, hva om jeg hadde levd da? Hadde jeg vært som naboen eller hadde jeg stått opp for mine idealer og vært i motstandsbevegelsen? Mange av dem i motstandsbevegelsen, de fleste kanskje, gjorde ingen forskjell for hvordan krigen endte. Men i ettertid har det enda større betydning at de forsøkte. Om noen få av dem lykkes med ting som var helt avgjørende, ikke minst her i Norge, sier han, og fortsetter:

– Før tenkte jeg at det var viktig for meg å prøve å finne ut om menneskeheten hadde potensial til å lykkes med omstillingen eller ikke. For om vi uansett mislykkes så spiller det jo ikke noen rolle at jeg prøver. Men så kom jeg på at det spiller ingen rolle for om jeg skal prøve eller ikke. Jeg vil kunne si til barn og barnebarn at jeg gjorde så godt jeg kunne. Å komme fram til dét, var en stor befrielse for meg, sier Lundberg.

Han minner om at omstillinger har skjedd før.

– Se på kvinnekampen, antirøyk-kampanjen, Berlin-muren. Eksemplene er mange, sier Lundberg, som visst likevel har et snev av klimaoptimisme i bagasjen, mellom leide skiklær og økologisk nistemat.

– På en god dag tror jeg det kan gå.

LES OGSÅ: Test av pendlersykler