Det var ikke nok for meg å krysse Svartisen og hjem igjen på kortest mulig tid. Jeg ville at kryssingen av Svartisen skulle bli en del av en lengre ekspedisjon, som en av de russiske dukkene der det gjemmer seg en mindre dukke på innsiden, og hver og en av dem er vakrere enn den neste.
En komplett ekspedisjon hvor Svartisen var selve perlen, mens reisen var like så interessant og opplevelsesrik som destinasjonen i seg selv.
Når du har muligheten til å gå hvor du vil, har du friheten til å velge det du ønsker og du trenger ikke å overbevise noen om det. Turen var nøye gjennomtenkt.

Svartisen

HVOR: Svartisen strekker seg over Meløy, Rødøy og Rana. Alle fylkene i Nordland. 
HVORDAN: På grunn av dens lave beliggenhet er isbreen og områdene rundt lett tilgjengelig for en rekke opplevelser, som for eksempel brevandring og opphold på Brestua.
HVORFOR: Svartisen er Norges nest største isbre, med to store blokker av is på over 350 kvadratkilometer. Det er en vill plass med få besøkende, men et sted mange vil oppleve. 

Svartisen er Norges nest største isbre, med to store blokker av is på over 350 kvadratkilometer. Det er en vill plass med få besøkende, og hadde lenge stått på min liste over ventende ekspedisjoner. Nå var det ingen tvil. Jeg måtte gå. Det ble nesten en nødvendighet å få gjort det for meg selv, for å føle at jeg kunne oppleve livet fult ut.

Isbreen begynner fra kanten på en innsjø og er over den arktiske polarsirkelen. Det er en stor skjønnhet delt i to deler som utgjør en veldig spesiell karakteristikk. Dette betyr at å krysse den opp og ned er som to helt forskjellige breer, en erobring på 1000 meter høyde to ganger. Det høyeste punktet på breen ligger 1594 meter over havet og Engenbreen har en tykkelse på opptil 450 meter. I en av nettene sov vi i dalen som skiller isbreen i to – et magisk sted.

Les også: Slik velger du riktig sekk til toppturen

Men la oss starte fra begynnelsen. Nord for Svartisen ligger Bodø, og i sør ligger Mo i Rana. For å komme seg til isbreen fra nord er det mye sjø og snø i dalene. For å komme seg fra sørsiden av isbreen er det en skog dekket av snø og en elv mellom fjellkantene. Etter å ha orientert meg med kartet, forsøkt jeg å finne en rute som gir mening og en estetisk natur, der alt utstyret vi har liggende hjemme ville kunne komme i bruk, begynte ideen å forme seg. Mitt følge på denne turen, er min beste venn Hilo Moreno. Vi har lang erfaring med reiser sammen, og vi trenger ikke engang bruke ord for å kommunisere med hverandre – kun et blikk er nok til å forstå hva den andre tenker. Jeg sendte en melding til Hilo da han jobbet i Antarktis som guide, der jeg fortalte om hvordan jeg planla ruten. Endelig var alle delene satt sammen. Nå gjensto det bare å gjennomføre selve turen. Datoen var avgjørende. Vi måtte finne en tid på året med nok snø for å komme oss fremover med ski fra sjøsiden, og sjø og elver som ikke hadde fryst igjen for packraftene. Sjøen frøs aldri igjen på kysten, men for å komme frem til isbreen måtte vi komme padlende fra Bodø, og over en elv som vi ikke hadde noen kunnskap om. Vi visste ikke hvilken type elv det var snakk om, og om den var fryst eller ikke. Vi ønsket også å slå leir ved kanten av breen, helst på en gresslette. Det er bare en tid på året det er mulig å få alle ønskene oppfylt – april.

«Datoen var avgjørende. Vi måtte finne en tid på året med nok snø for å komme oss fremover med ski fra sjøsiden, og sjø og elver som ikke hadde fryst igjen for packraftene.»

Vi møttes i Bodø. Jeg kom noen timer før Hilo, og brukte tiden på å gå rundt i byen, som jeg ikke har besøkt på mange år. Dagen derpå spurte vi
en taxisjåfør om han kunne kjøre oss ut av byen. Han forstod ikke helt hvorfor vi bar på ski og årer uten noen flåte. Hva han ikke visste var at vi hadde våre packrafter pakket godt inn i sekken uten å være blåst opp. Faktisk var det hovedemnet vi snakket om med de vi møtte under hele ekspedisjonen, jeg antar noen trodde vi bare hadde gått oss bort fordi de ikke så packraftene.

Å padle på sjøen med packrafter var nytt for oss begge. Vi skulle selvsagt ikke krysse hele Bodøfjorden, mer enn flere kilometer bred og uten noen tidligere erfaringer. Men tålmodig padlet vi omtrent en kilometer rundt fjorden. Hvis det er motvind og grov sjøgang er du som en liten valp på sjøen i en packraft. Det tok ikke lange tiden før vi hadde lært en lekse.
Vi brukte fire dager fram til dalen av den siste fjorden, der vi kunne begynne å gå på ski opp isbreen. 

1 STUDIER: Vi må stadig vurdere hvor vi skal gå, men mulighetene er mange. 2 KRYSSING: Over småelver og større utfordringer er det godt å ha packraften. Foto Jose Mijares

«Herfra til Svartisen hadde vi en stor innsjø å krysse, blank som marmor. Selve entreen til isbreen.»

Hilo er en stor fan av lett utstyr. På denne turen tok han med sitt ultralette telt som ikke veide mer enn en halv kilo, med nok plass til hele fire personer, og en ryggsekk som var fem ganger lettere enn min. Vi hadde med sommersoveposer og gassbrenner, minst mulig med vinterklær og mat målt i gram. Vi hadde gjort så mye kalkulering av maten at vi nesten gikk tomme ved turens ende, et stort ønske var å finne mat i hyttene på veien. Uten at det skjedde. Da vi var ferdig med hele den maritime fasen i packrafter, og alt utstyret var tilbake i ryggsekken, føltes det som å bære et nesehorn. Vi måtte hvile hver 50. meter. Pokker!

Vi hadde denne situasjonen i hele 13 kilometer, med 500 meters stigning helt til vi kom fram til en hytte. Det er ikke mange ganger før
jeg har gjort like tøffe turer i mitt liv. Hvor tung var ryggsekken? Ingen ide. Vi fant en fjærskala i en hytte, en av de som måler maksimalt 25 kilo, og den ble nesten ødelagt.

«Vi var der for moro skyld. Uten noe moro var det ikke en tur.»

Dagen etter visste vi at vi ikke kunne gå langt bærende med disse tunge ryggsekkene, og som Hilo sa; dette var ikke en søndagstur i det hele tatt! Uten noe moro var det ikke en tur. Konsekvent la vi en plan, blås opp packraftene og bruk dem som pulker bare for padleutstyret vårt: vest, årer og reperasjonssett. Det så ikke tungt ut, men det var 5-6 kilo mindre på ryggen. Jeg la også all søplet og resten av maten i packraften, omtrent 10 kilo til sammen. Nå som vi fikk omrokkert var ikke ryggsekken noe problem lengre.

Se også: Alt av den perfekte svingen

MYE PLASS: Det er utrolig hva man får med seg på tur. Sørg for å ha testet at du kan bære alt på ryggen før avreise! Foto: Jose Mijares

Vi ankom hytta vi hadde planlagt, som viste seg å være en liten hytte med to senger, elektrisitet, kaffekjele og en radio. Herfra til Svartisen hadde vi en stor innsjø å krysse, blank som marmor. Selve inngangen til isbreen, og vi visste at dette var den beste måten å entre breen på. Vi hadde god gli, men stigning helt fram til hytta Tåkeheimen, hvor jeg ankom med min siste energi.

Tåkeheimen er et av de vakreste ørneredene, og har den beste utsikten jeg noen gang har sett. Den neste dagen ser vi også helt ned til den imponerende fjorden. Vi forlot plassen for å komme oss videre, der vi travet oss over og helt ut til tungen av isbreen. Her antok vi at det var en bra måte å stige ned fra breen på, for å ende opp i dalen mellom de to isbreene. Leirplassen bydde på en uslåelig utsikt hvor vi så ut over breen vi hadde krysset, og den store nedstigningen som ventet på oss neste dag. Nesten på kanten av hva som er mulig å fare på ski med pulk.

Les også: Slik velger du toppturbindinger

Denne delen av isbreen er vanskeligere å passere, med flere steiner og høye kanter. Etter en hel dag med vandring på ski på den østlige siden, kom vi til Fingerbreen. Vi skled mer enn seks kilometer nedover med en nesten perfekt helling, det så ut som slalåm. Vi fant den perfekte krysningen, midten av selve isbreen. På en slette over en gjenfryst innsjø slo vi leir, storfornøyd med krysningen.

Vi var tilbake i skogen med pløsete snø den nest siste dagen. Vi visste at vi var på vei mot en hytte og ba til Odin om at det kunne være mat der. Vi hadde ikke matforsyning igjen og vi var sultne. Vårt ønske ble hørt og i Blakkådalshytta hadde vi en skikkelig bankett.

Nå hadde vi bare et døgn på å komme oss tilbake til sivilisasjonen, før vi skulle fly fra Bodø neste dag. Men vi hadde ingen ide om hva som ville skje under denne siste fasen av ekspedisjonen, 27 kilometer fra Mo i Rana.
Kartet viste oss et søkk med 500 meters skråning, og det var plan B for å unngå en markant dal rett ved en elv. Vi hadde hørt fra andre at det var tryggere. Vi analyserte kartet og landskapet, det var noe som ikke stemte og vi bestemte oss for å følge instinktet vårt og prøve elven. Hvis den ikke var fryst igjen, og med en lav strømning, ville den lede oss til den samme motorveien.

Vi begynte å gå gjennom skogen for å finne elven, og veien var nesten helt blokkert av trær. I enden av en dyp skråning lå den, vill og levende, og den ropte på oss. For et vakkert sted! Alt var helt perfekt, helt til elven ble smalere og brattere. Etter et par velt med packraften var det et faktum – elven var uframkommelig.
Omtrent en kilometer før veien tok vi opp packraftene fra elven og gikk til en snødekt sti omringet av trær. Igjen tok vi på oss skiene og skled nedover bakken helt ned til motorveien. Vi hadde snø helt til vi traff på asfalten, bare 25 meter over sjøkanten. For en avslutning! Hvordan skulle vi klare å komme oss til Mo i Rana, som var 27 kilometer unna, uten å ringe en taxi? Hilo gjorde alt i sin makt for å overtale en person om å kjøre oss i hans pickup, i det minste til flyplassen så vi var kun ni kilometer fra Mo i Rana. Til slutt gikk det, selv om hunden til sjåføren satt i baksetet mens vi satt på lasteplanet.
Helt fra begynnelsen av turen hadde jeg hatt en følelse av ikke å være i Norge. Landskapet var så alpint at det minnet mer om Alaska, og måten vi satt på i en pickup føltes mer amerikansk enn norsk. Norge har virkelig mye å by på. 

Les også: Lyngen på langs
Les også: Nordkalottruta med ski
Les også: Test av lette toppturbindinger