Å VENDE TILBAKE

Spillefilmen Å VENDE TILBAKE åpner med at Einar (spilt av Ingar H. Gimle) vender hjem til familien i Norge etter å ha tjenestegjort som offiser i Afghanistan. I fraværet av en farsfigur har 18 år gamle Oscar (Åsmund Høeg) tatt ansvar for lilleboren Fredrik (Fredrik Grøndahl) og hjemmet deres, mye på grunn av at moren Anna (Lia Boysen) er sengeliggende store deler av dagen. Hjemkomsten blir ikke som forventet når faren opptrer fraværende i møtet med sønnene. Han reiser ut på jakt morgenen etter og kommer ikke tilbake om kvelden slik han har lovet. Etter å ha ventet hele natten bestemmer sønnene seg for å reise opp på fjellet, i håp om å finne faren. 
 

Dette er den første norske kinofilmen på flere år hvor opptakene er gjort på Super 35mm i Cinemascope, noe som forsterker detaljrikdommen og fargegjengivelsen i den norske naturen som danner bakteppet for historien.
 

Filmen er Henrik Martin Dahlsbakken (25) sin spillefilmdebut. Kortfilmen Mannen fra isødet (2012) ble kritikerrost og vist på 234 kinoer i 26 land. For den vant han prisen for beste kortfilm på Palm Springs International Shortfest, og pris som beste regissør på Rhode Island Film Festival. 

I filmen følger vi to unge brødre må reise opp på fjellet for å lete etter faren sin, en soldat nylig hjemvendt fra Afghanistan. Han har ikke kommet tilbake fra jakt som avtalt.

– Dette er din spillefilmdebut, Henrik. Hva er det med denne historien som du vil fortelle?

­– Jeg har alltid vært engasjert i hva krig gjør med folk, men det startet egentlig ikke med Afghanistan. Det jeg ville lage om, var forholdet mellom to brødre, og hva fraværet av en forelder kan gjøre med en familie. Som å finne tilbake der man slapp etter å ha vært borte lenge. Å komme tilbake til to sønner som har forandret seg – hvor vanskelig det kan være. Men også om krigstraumer og hva det kan påføre, og også påvirker de pårørende rundt. 

Mye tyder på at du har brukt mye av deg selv, også med tanke på at broren din, Oskar, har vært med å lage filmen?

– Ja, jeg har brukt meg selv og broren min mye, og store deler av filmen er bygget på forholdet vårt. Faren min er glad i jakt, så det er noen elementer av han. Han har også bakgrunn fra Forsvaret, men han har heldigvis ingen krigstraumer eller noen Afghanistan-bakgrunn.

Du har vært opptatt av å understreke at norsk natur spiller en vesentlig rolle i filmen. Hvorfor har det vært så viktig, rent filmmessig?

– Det er flere ting. Jeg har gjort det samme i tidligere filmer, og føler en veldig nærhet til det. Spesielt hva naturen gjør med folk, rent terapeutisk, men også i form av påkjenninger. De to brødrene møter noen utfordringer med været underveis. Jeg pleier å si at naturen er den eneste antagonisten i filmen fordi den utfordrer hovedkarakteren. Det er med på å underbygge stemningen i scenene.

Du kan umulig ha gjort det lett for deg selv ved å filme i Rondane, på Dovre og i Jotunheimen om høsten?  

– Nei, det er i hvert fall sikkert! Men det skal ikke være for lett heller om det skal bli bra. Vi starter i skogene i Østerdalen og avslutter i det golde, harde landskapet i Jotunheimen. Det blir noen veldige værskifter underveis, men det skapte også en spesiell atmosfære fordi det tilfører noe og fordi det er ikke juks. Vi opplevde nysnø på Digerronden på en veldig vakker høstdag. For min del blir det best når naturen er med og bestemmer. Logistikk og tungt utstyr var også en utfordring, men vi er som en vennegjeng på tur, og vi tror veldig på det vi gjør. Da går også det bra. 

Apropos utfordringer, det er moskuser også blant statistene. Hvordan lot det seg gjøre? 

– Du, vi hadde med en moskusguide fra Hjerkinn som hjalp oss med det. Vi måtte riktignok vente en stund, men han fant en hel flokk. Vi var heldige med at de bare stod rolig og så på oss. Jeg var ikke særlig høy i hatten må jeg innrømme, men det gikk bra. Guiden hadde kontroll.

Er du en fyr som er mye i fjellet sjøl?

 Ja, det vil jeg si. Jeg er oppvokst i en slik familie med mye fjellturer. I ungdomsårene vil du gjerne heller reise til Frankrike og gjøre helt andre ting. Men nå har jeg fått gløden igjen. Befaringen til filmen ga meg en oppvåkning. Nå har vi store planer om turer til sommeren igjen. Det er slikt som gir meg masse ro og inspirasjon.

Du har filmvitenskap og medievitenskap fra Oslo, Lillehammer og England, men er selvlært som filmskaper. Hva har vært din metode? 

– Det har vel vært å alltid gjøre det jeg selv føler er riktig og det som engasjerer meg på en eller annen måte. Enten lykkes du eller så mislykkes du med noe, og da er kunsten å ta med seg det positive og lære av sine feil, og gjøre det bedre neste gang. Samtidig har jeg lært masse av de flinke folkene jeg har jobbet med på ulike prosjekter, så «learning by doing» har vel vært min skole. Når jeg går i gang med et nytt prosjekt, er det avgjørende at det er noe jeg vil utforske eller lære mer om. Ofte handler det om menneskeskjebner, noe jeg virkelig tror på, som gjør at jeg kan holde nysgjerrigheten og engasjementet oppe over lang tid. En fellesnevner i mine filmer er mennesker satt i ekstreme situasjoner, ofte i møte med naturen. «Mannen fra isødet» handlet om en ensom polfarer på vei til Nordpolen. I «Å vende tilbake» må to unge brødre bekjempe ytre farer så vel som indre frykt i møtet med naturen.

Hvem bør se «Å vende tilbake»?

– Jeg håper den angår og berører alle, men den har nok en ettertenksomhet over seg som jeg tror særlig voksne – både kvinner og menn – som er glad i naturen og som har familie kan kjenne seg igjen i, sier Dahlsbakken. 

Filmen har kinopremiere 27. februar. 

NÆRT FORHOLD: Fredrik Grøndahl og Åsmund Høeg spiller brødrene som bestemmer seg for å dra på fjellet for å lete etter faren. Foto: Oscar Dahlsbakken

NATURLIG SETTING: Du kan jo tenke deg følelsen en høstdag i Rondane, det er oppholdsvær og nysnøen har lagt seg over Digerronden. – Det var helt perfekt, forteller Henrik Martin Dahlsbakken. Foto: Oscar Dahlsbakken   

LES OGSÅ: Snøhulemannen blir internasjonal

LES OGSÅ: Høye turmål