Stine og Hege Schulz Heireng

Alder: 37 og 35

Bor: Kringsjå (Stine) og Årvoll (Hege) i Oslo  

Aktuell: Boka Kortreist – 70 hengekøyeturer i 15 norske byer. 

Det er ikke mer enn fire-fem år siden søstrene Stine og Hege Schulz Heireng overnattet i hengekøye for aller første gang. Det begynte med at Hege og ektemannen Øyvind fikk en dobbelthengekøye i bryllupsgave.   

– Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre med den. Men så hadde Stine og jeg 52/52-prosjektet vårt, hvor vi skulle sove ute en natt i uka et helt år. Det var du som sa at vi kunne ta med hengekøya, sier Hege, og ser på søsteren. 

– Det var du som sa at vi kunne dra og overnatte på Grefsenkollen, sier Stine. 

De delte hengekøye den natta, lå andføttes. Det har de aldri gjort siden.  

– Det er ikke å anbefale å dele hengekøye. Det var som å ligge i en vannseng, forteller Hege. 

I tillegg var det januar og femten minusgrader ute. Men snart kom våren og de merket at hengekøye framfor telt ble bare mer og mer aktuelt. Rundt Oslo er terrenget kupert og det er ikke nødvendigvis så lett å finne teltplasser.  

– Det problemet har du ikke med hengekøye. Med den blir det bare plass til enda flere, sier Stine.  

– Skogen står der med perfekt avstand til trærne. Da vi var slitne og lei og aller helst ville bli hjemme, var redningen det å bare kunne gå de 150 meterne bak huset og overnatte der i stedet for inn til et skogsvann, forteller Hege.

LES OGSÅ: Slik får du optimal hengekøyebue

De skjønte fort at hengekøye kunne bli en greie og satte i gang med bokprosjektet Kortreist, med beskrivelser til 70 overnattingsturer med telt og hengekøye ved Norges 15 største byer. 

– Vi ble helt slått i bakken av hvor mye fin natur det er overalt. Ikke bare rundt byene vi visste om fra før, men mange andre også. Alle norske byer har jo vann og skog rundt seg. Vi ble overrasket med mange fine hengekøyekoller, og også dyreliv, forteller Hege.

Det bynære friluftslivet innebærer andre regler enn kun Allemannsretten og Friluftsloven, for helt fritt fram er det ikke. Rundt alle Norges byer ligger drikkevannskilder, og også reservevann som må tas hensyn til. De som kjenner nærmiljøet sitt godt, har en fordel. 

– Vi har truffet på mange dilemmaer som gjør at vi har sittet i timevis etterpå med fylkesmenn for å finne ut reglene. Det hadde vi ikke sett for oss på forhånd, sier Stine, om bokprosessen. 

En regelrett nedtur har vært å erfare presset som er på bynær natur. Mellom Tvedestrand og Arendal åpnes en 23 kilometer ny firefelts motorvei denne sommeren. Den nye traseen griper inn i store deler av bymarka. 

– Da jeg dro dit, var jeg spent på hvor ille det ville være, for det har vært stor lokal motstand. Det var skikkelig fælt å se. Oransje plastgjerder, digre høl og gravemaskiner. Det er grusomt at noen stjeler naturen på den måten, sier Stine.

LES OGSÅ: Hvordan ta vare på teltet

Andre steder var overraskelsen positiv.    

– Å overnatte i Mossemarka for eksempel, kjempespennende. Kristiansand forbinder vi med småbåter og kyst. Men hvis du vender sjøen ryggen og tasser innover i skogen og opp noen platåer får du stor oversikt over elva Otra som slynger seg gjennom landskapet. Vi har blitt helt slått i bakken av all de fine naturen rundt Norges byer, sier Hege.  

– Vi hører jo hele tiden fra folk som bor i Oslo at vi er så heldige for vi har naturen så nært. Men det sier de jo absolutt alle steder, at naturen rundt dem er så særegen. Folk er stolt av naturen rundt seg på grunn av opplevelseskvaliteten den har, og det har de grunn til. Den er så viktig, livet hadde vært fattigere uten. Vi trenger det stedet å koble av, kvitte oss med frustrasjon, stress, mas og hente igjen gleden, sier Stine. 

Hege jobber til daglig som rådgiver i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. For henne er friluftslivet å skru helt av. Stine jobber med innsyn og åpenhet i Norges Idrettsforbund. Tursøstrene er blitt Bergans-ambassadører, TV 2 hjelper deg hyrer dem som testere. Senere på kvelden er de invitert til NRK P2 for å prate, men Stines datter skal være Løveungen på sommerforestilling i barnehagen. Løveungen går foran.

– Jeg vil ikke gå glipp av den forestillingen, kjenner jeg, sier Stine.

«Vi trenger det stedet å koble av, kvitte oss med frustrasjon, stress, mas og hente igjen gleden»

Stine Schulz Heireng

Apropos forestilling, så er kanskje det litt av greia med turlivet også? 

Å se en trostunge streve for å klare å fly første gang. 

Blikkontakt med et rådyr, som ikke blir skremt. 

Se sola gli ned over åskammen. 

Elg som knasker bjørkeskudd. 

Være utrygg.

Redd. Bli trygg igjen. 

Å våkne i firetiden om morgenen og bli overrasket av orrfugl der borte på myra.

– Følelsen når du kjenner solen i ansiktet om morgenen og kvelden har vært varm og god. Det er annerledes enn å sove i en deilig, myk seng. Likevel føler jeg meg alltid veldig uthvilt, selv om det ikke har vært så mange timer med søvn, sier Hege. 

De vokste opp med et naturlig forhold til naturen, gjennom Speideren og familieturer. Mormor og morfar bygde en hytte etter krigen i Oslomarka, som jevnlig besøkes. Der har de et område for sopp. Et område for liljekonvall. En liten holme hvor de kan fiske. 

– Men ikke alle har det sånn. Jeg tror det er veldig fort å glemme at ikke alle har fått friluftslivet inn med morsmelka. Det er derfor er vi så opptatt av det som handler om nærnaturen og å senke terskelen for å komme seg ut, sier Hege. 

Tilbake får de enda enklere spørsmål: 

Hvordan klarer dere å ikke fryse? 

Hvordan vet du at trærne er solide? 

Hvordan kommer dere opp i overkøya?

– Jeg blir så glad for at de spør om akkurat det, for det betyr at de synes at det er ok å stille de spørsmålene, som kanskje har hindret dem å dra ut. Det er så lite som skal til, sier Stine. 

Henvendelsene kommer fra stadig yngre, Instagram-følgere ned i 13-14-årsalderen.

LES OGSÅUTEs test av liggeunderlag

«Mamma sydde leirbålkappe i ull, og jeg gleda meg alltid til å vise fram alle merkene jeg hadde på den når vi satt rundt bålet. Det sosiale utkonkurrerte at vi var kalde til tider».

Hege Schulz Heireng 

– Det virker som om hengekøya treffer den yngre generasjonen. Nærmiljøet er det viktigste å beskytte. De enkleste turene er kanskje de aller viktigste, sier Hege. 

LES OGSÅ: Overnatting i hengekøye 

 

Selv har de litt blandete minner fra overnattingsturene med Speideren. Der var det gapahuk med presenning som gjaldt. 

– Det var en læringskurve. Familien vår hadde litt dårlig råd til tider. Mamma sendte oss avsted med mange kreative løsninger. Siden vi ikke hadde vintersovepose, brukte vi to sommersoveposer utenpå hverandre. Og så sydde mamma lakenpose av et gammelt dynetrekk, som fikk bli med inn i posen. Det er derfor vi er blitt veldig gira på å gi tips til brukt turutstyr og sære løsninger. 

– Var det slik at dere gruet dere til de speiderturene? 

– Nei, jeg gleda meg ofte likevel. Vi digga speideren, men jeg var ofte kald i løpet av natta. Mamma sydde leirbålkappe i ull, og jeg gleda meg alltid til å vise fram alle merkene jeg hadde på den når vi satt rundt bålet. Det sosiale utkonkurrerte at vi var kalde til tider, sier Hege.

Nå har hun ingenting i mot å bære en fullpakket storsekk selv om det bare er snakk om noen få kilometer.  

– Det koster meg ingenting. Det gjør bare at jeg føler meg sterk.

– Hva har dere alltid med på hengekøyetur?

– Noen turer har vi bare med matpakke og termos. Da vi var på Vettakollen sist hadde vi med taco. 

– Taco med alt? 

– Ja. Grønnsaker ferdigkuttet i små bokser, Hege hadde med rødvin. Jeg glemte rømme. Og tacosausen, akkurat det ble du litt sur for husker jeg, sier Stine, og de ler.

Tursøstrenes beste hengekøye-tips

Stine: Justerbar underdyne gjør at du kan røre mer på deg og det isolerer godt.

Hege: Liggeunderlag med vinger varmer godt. Det går an å kjøpe på loppemarked, klippe av to biter av liggeunderlaget og teipe det på et vanlig skumgummiunderlag.

LES OGSÅ: Pakkliste til hengekøyetur

Tursøstrene liker å henge køyene over hverandre akkurat slik som da de delte rom som små, og har en tarp på deling. Lillesøster Hege alltid nederst, fordi hun måtte opp å tisse om natta. Storesøster Stine øverst. Og nå, selv om de har dratt på overnattingstur helt alene og sovet i fremmede byskoger – som er en helt annen opplevelse enn å være på tur sammen – så er det som om de aldri er helt alene allikevel.  

 – På de turene har det vært fint å kunne sende en melding og vise hvordan det er, sier Hege.

– Og jeg blir så glad for de meldingene. For jeg vet jo akkurat hvordan hun har det da, sier Stine.