– UTE? Dere driver vel ikke med friluftsliv? Er ikke det et sånt ekstremsportsblad?  Sa en telefonmann jeg snakket med en gang.

Og jeg forklarer. Om alt vi skriver om i UTE; om friluftsliv, om toppturer på ski, toppturer på beina, skiturer, hytte-turer, tinderangling, fotturer, kajakkpadling, fjellski, hundekjøring, sykling, telt-turer, kiting, turer med barn, seilturer, ekspedisjoner, nærturer, langrennsturer, høye fjell og jeg fortsatte og fortsatte.

Annonse

– Ekstremsport altså. Ikke skikkelig friluftsliv, fikk jeg smelt tilbake.

Jasså, sier du det? Jeg fyrer meg opp. Enda en som mener at friluftsliv bare er skikkelig friluftsliv om du putter på deg den utslitte jakka fra nittentreogførti, bambusstaver, og ikke bruker annet utstyr enn det du står og går i. Og helst ikke fyrstikker til bålet, selv om Monsen også må ha én. Monsen er bare så vidt godkjent friluftsliver.

Det finnes ikke noen klar definisjon på hva friluftsliv er. Friluftsliv er et ungt fenomen, og dukket for eksempel først opp som fag i Norge i 1968, noe som er seint i forhold til andre fagtradisjoner. I januar i år ble det etablert et eget forum for friluftsliv i høyere utdanning, med nesten alle høyskoler med friluftsutdanning som medlemmer. Dette er absolutt med på å understreke friluftsfagets posisjon i Norge. I dette forumet skal friluftsliv diskuteres og videreutvikles som et eget fag, noe som synliggjør at friluftsliv ikke bare er en fritidssyssel, men også et voksende og viktig fagområde.

Men hva skal nå diskuteres? Hvor går grensa for hva som er ok friluftsliv, og hva som er uaktuelt å putte inn i friluftslivssjangeren? Skal vi kun forholde oss til det såkalte tradisjonelle friluftslivet, som for eksempel Friluftslivets Fellesorganisasjon (FRIFO) sier de vil fronte?

Jeg skjønner til en viss grad skeptikerne som mener at friluftsgrensene har gått for langt. For hva skjedde med friluftslivets egenverdi. Driver vi lenger med friluftsliv fordi det å være på tur er spennende i seg selv? Eller gjør vi det fordi vi skal bli sprekere? For folkehelsa sin skyld? Fordi vi skal bevise noe? Noen er jo ekstremt opptatt av å dokumentere alt de gjør. Bilder, facebook, twitter, og gjett-hvor-jeg-er-meldinger. Jeg var på tur her og jeg var på tur der – det var ikke DU! Og jeg kaster jo stein i glasshus, som til og med setter noe av det jeg driver med på trykk. Men tidligere fikk vi nesten ikke høre om turene folk hadde vært på, om det ikke var en stor ekspedisjon. Nå skal vi hele tiden overgå den andre. Det å krysse Norge på langs har blitt en dagligdags ting. ”Alle” har gjort det, da får jeg gjøre det på treski - det er jo så populært igjen (og da blir sikkert telefonmannen fornøyd). Men det er sikkert gjort alt. Jepp, et kjapt søk på nettet bekrefter det. Her er det nok en gang godt dokumentert

Kanskje har jaget etter å vise resten av verden at man har vært på en tøff tur, gjort at grenser tøyes - og dermed dukker det opp nye varianter av turer som krever sin plass under friluftslivsparaplyen. Da tror jeg det er viktig å se det store bildet. Om vi tar med alle former for friluftsliv – i et vidt begrep, mister telefonmann - inkluderer vi et hav av mennesker som driver med nettopp friluftsliv. Jeg sier som stortingsmelding 39; ”Friluftsliv er en vei til høyere livskvalitet”.  Og da mener jeg alle former for friluftsliv.

Så, min kjære telefonmann. Vi tar med en seiltursak i UTE denne gangen, med en båt som har historie tilbake til lenge før du ble født, nemlig nordlandsbåten. Men det er kanskje ikke tradisjonelt friluftsliv nok for deg, når det er GPS ombord?

SANDRA