POLYFONATURA

Tittel: Polyfonatura

Sjanger: Dokumentarfilm

Lengde: 20 minutter

Regi: Jon Vatne

Foto: Kristian Davik Larssen

Klipp: Trude Lirhus

Produsent: Håvard Wettland Gossé, Spætt Film AS

Festivaldistribusjon: NFI

Produsert med støtte fra: Norsk filminstitutt, Midnorsk Filmsenter, Fond For Lyd og Bilde, Stiftelsen Kjell Holm.

Hvordan ble du så opptatt av lyder i naturen, Eirik?  

– Jeg driver med musikkteknologi og er egentlig gitarist. Å få en lyd til å høres ut som noe annet synes jeg alltid har vært gøy. Du har et rikt arsenal av lyder i naturen, så  er en konsekvens av det. Som utøvende musiker er det lite tid til å stikke ut i naturen og opp på fjellet, så da må man lage seg prosjekter. Å ta med instrumenter opp på et fjell prøvde jeg å unngå, det synes jeg er ganske harry. Når jeg først har muligheten til  å bruke naturen som instrument, så ville jeg gjøre det.  

 

Hva har du gjort? 

– Jeg har tatt det som ikke alltid høres så musikalsk ut, og tvunget det til å bli musikalsk.  Jeg har reist rundt i Norge gjennom fire år og tatt opp lyder for eksempel fra innsiden av en grotte, gjort undervannsopptak ved isbre, av spindelvev. 

«Jeg har tatt det som ikke alltid høres så musikalsk ut, og tvunget det til å bli musikalsk.»

Eirik Havnes, komponist 

LES OGSÅ: TURTIPS: Kongen, dronninga og deg

(Artikkelen fortsetter under bildet)

 

Hvordan klarer man å ta opp lyden av spindelvev? 

– Med en litt spesiell kontaktmikrofon. Spindelvev er litt som et strenginstrument.

 

Går det an å forklare lyden av spindelvev?

– Det var litt strengete. Mer klissing. Når du tar i spindelvev klistrer det seg til fingeren, så lyden blir som å dra av teip av et materiale. Spindelvev er jo en form for teip. Det er ikke den mest imponerende lyden.

 

Var det noen lyder som imponerte deg, da? 

– Ja, lyden av en humle som drikker vann. Jeg la en mikrofon med en hinne av sukkervann. Humla har jo en liten snabel, så lepjet den i seg vannet på en overraskende kul og rytmisk måte.  

Andre interessante oppdagelser? 

– Jeg frøs ned mikrofoner i Jonsvatnet utenfor Trondheim i 22 stødige minus, og skrudde opp lyden, til hele isen begynte å hyle. Det ble som feedback i en høyttaler. Det som er spesielt med lyd i is, er at den oppfører seg annerledes enn i luft. Lyse toner beveger seg fortere enn mørke toner, så det å fremprovosere en slik lyd gjennom isen var ganske stilig. Det er derfor du for eksempel hører et «tjiooo» når du kaster en stein over isen. Eller da jeg installerte en mikrofon på en kjuke. Når du kakker forsiktig på en kjuke, hører du en gigantisk basstrommelyd som kommer ut av den lille soppen. Eller fra en tørr kvist i en grein. I opptak høres det ut som en sinnssyk bass.  

 

«Lyse toner beveger seg fortere enn mørke toner, så det å fremprovosere en slik lyd gjennom isen var ganske stilig.»

Eirik Havnes

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Polyfonatura heter dokumentaren, kan du forklare navnet?

– Polyfon er et komposisjonsbegrep der flere melodier tvinnes sammen i hverandre. Navnet er et ordspill, det var regissørens idé. 

Hvem er dine inspirasjonskilder? 

– I starten var jeg veldig opptatt av å få denne musikken til å ligne på annen filmmusikk, men det var veldig vanskelig å få til, siden instrumentene jeg skulle lage musikk med var så annerledes. Så hver gang jeg prøve å gjenskape noe annet jeg hadde hørt, ble jeg veldig frustrert. Derfor har jeg gradvis gått inn for å bare ikke forholde meg til noen inspirasjonskilder, men heller la prosessen bestemme litt hva jeg klarer å få til.

Betyr det at du har hørt noen lyder som du tenker skal få ligge, latt være å gjenskape dem? 

– Nei, men det jeg har tenkt, er at det er mange lyder som er nesten umulig å gjenskape. For eksempel i Fauske, hvor vi var  i noen grotterom oppe i fjellet, som er like store som Nidarosdomen. Du kan ikke gjenskape den følelsen der. Det er ganske likt med andre naturopplevelser. Det å stå på toppen av et fjell og kjenne vinden i året kan du ikke gjenskape så lett.  

LES OGSÅ: Da Johan Wildhagen ble truffet av lynet

(Artikkelen fortsetter under bildet)

VISNINGER

30. august: Odense International Filmfestival 
13.–14. september: Fjellfilmfestivalen
19. september: Nordisk Panorama Film Festival
26. september: Høstscena, Ålesund 
29. september: Bergen Internasjonale Filmfestival
14. november: Trondheim Dokumentarfestival

«Det å stå på toppen av et fjell og kjenne vinden i året kan du ikke gjenskape så lett.»

Eirik Havnes 

Hvordan var det å være på tur på denne måten?

– Det tar masse tid å lage film, så det er en annerledes enn å reise på en annen type tur. Det som er gøy, er at du blir mer bevisst på hvor vakker naturen er, enn når du bare skal opp på en fjelltopp og nå den i tide. Når du leter etter der du tror du kan ta opp en kul lyd, observerer du på en annen måte. Noen ganger må vi huske at de fineste stedene ikke er alltid er på en fjelltopp.  

Hvordan synes du selv at filmmusikken ble?   

– Jeg synes den har blitt kjempefin, og det har vært en spennende og utradisjonell prosess å komme dit. Blant annet fordi jeg lagde musikken til en film jeg ikke fikk se, fordi den handlet om meg. 

LES OGSÅ: Mer om Fjellfilm

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel: