Jeg ser på Knutshø, så på Besseggen og så på Knutshø igjen. De har visse likhetstrekk, de har det, men visst er det også forskjell på dem. I går snødde det på Besseggen, enda det var midt i juni. I dag stryker tåka den store eggen jevnt over ryggen. Knutshø derimot går fri, og ser ut til å by på sikt hele veien. Det gjør meg oppstemt.  

Det er shortsvær og vindjakke, en fin kombinasjon, varmen pleier å komme fort. Det kjennes lettere her nå enn sist jeg var her, dette vet man visst aldri.

Stien opp ryggen er ikke til å ta feil av. Men det er nok stigning til at det blir litt veksling mellom å løpe og gå. På vei opp mot høa tar jeg igjen et tyske eldre ektepar.