XREID • Xreid er et ultraløp som arrangeres årlig, men på ulike destinasjoner hver gang.  Tidligere har det vært arrangert på Hardangervidda, Nordmøre og Senja, mens det i 2018 ble arrangert i Jotunheimen.  • Løpet har kun en distanse, normalt på mellom 110 og 130 kilometer.  • Årets løp hadde en distanse på cirka 118 kilometer og 6000 høydemeter. Utgaven i Jotunheimen hadde en makstid på 36 timer, noe som tilsier en minste bevegelseshastighet hastighet på ca 3,3 kilometer i timen, inkludert pauser.  • Xreid fungerer som kvalifiseringsløp til flere anerkjente ultraløp, blant annet Ultra Trail Mont Blanc.  • Av 250 som stilte til start, var det 142 som fullførte løpet TURTAGRØ. VETTI. TYINHOLMEN. BEITOSTØLEN. Lørdag 30. juni klokka 12 går starten for de 250 deltakerne, som skal flytte sin egen kropp 117 kilometer og 6500 høydemeter fra Turtagrø gjennom Jotunheimen med målgang på Beitostølen. Hvis de løper riktig – og hvis de klarer å fullføre.Starten er bratt nok, med 1200 høydemeter opp mot Fanaråken, løpets høyeste punkt. Det begynner med at alle løper feil. Forhåndsfavoritten Gjermund Nordskar er ikke blant dem.– Jeg lå ikke helt i teten selv, men jeg fikk med meg at de som løp foran var på vei opp mot Storen, og ropte etter dem om de skulle dit. Det var over ei myr og en elv før vi kom inn i riktig dal, så det var litt av en start, forteller han. Når du skal bevege deg gjennom Jotunheimen i slutten av juni, må du være forberedt på at det kan bli både sol, tåke, regn, hagl og snø. Men været som ventet deltakerne i Xreid Jotunheimen var et høytrykk som skulle vare og vare, uten en eneste sky på himmelen. Henriette Wiken Lund hadde en ganske vanlig morgen før start. Hun stod opp i halv åtte-tiden og spiste frokost. Kjente at hun var litt nervøs med tanke på kroppen, etter to uker inn og ut med idrettsmassasje og et vondt kne i forkant. Med seg hadde hun to venninner, som satt og muntret henne opp.– Det jeg tenkte på var at jeg skulle på tur, antakelig i 24 timer. Ikke at jeg skulle løpe 117 kilometer, forteller hun.Løpsplanen til Gjermund var å ta det kontrollert i starten, og det går jevnt oppover. Han ligger som andre mann sammen med Espen Skjeflo, bak polske Kamil Leśniak når de ankommer Fanaråken.  – Jeg hadde 20 sekunders utsiktspunkt på toppen, og det er var ganske spesielt å komme opp dit. Jeg har jo hatt sommerjobb der i fem somre, så da fikk jeg hilst på litt gamle kjenninger, forteller han.Deretter går det raskt ned Keiserpasset, på steinete sti og over noen snøfonner.– Her var det deilig å avlaste på snø, og vi kunne stå på liksomski. Plutselig var vi en stor gruppe på ti stykk, så det var veldig trivelig. For min del handler Xreid om å ha det best mulig så lenge som mulig, så da Jo, broren min også kom opp, var det veldig hyggelig. Vi holdt følge helt ned til Skogadalsbøen, forteller Gjermund. «Jeg hadde så mye energi, det var helt merkelig.» Henriette Wiken Lund Videre nedover stien mot Vetti går vi inn i det mest frodige partiet av løypa. Sola står på, og det begynner å bli varmt for løperne. Det er rikelig med drikkemuligheter underveis, men for de som ligger i teten går det radig, og det er ikke alltid rom for å fylle på.– For min del var det i overkant varmt, jeg måtte hive trøya før jeg kom til Vetti, forteller Gjermund. Vetti Gard er første sjekkpunkt. Her serveres Red Bull, vestlandslefse, kjøttsuppe, vann, bananer, nøttemiks og annet påfyll.Den bratte nedstigningen og de krappe svingene er nådeløs for knærne. Høydemetrene her får deltakerne smake oppover igjen også, når de må snu og løpe opp igjen og videre inn Hjelledalen mot neste sjekkpunkt på Tyinholmen.På denne etappen er det mindre sti, og det stilles litt større krav til navigeringen, noe mange sliter med. Gjermund Nordskar hadde ingen store problemer med det, men med drikkingen nettopp her.– Det var en tung fase for meg løpsmessig. Jeg ble dehydrert. Man burde drukket mer enn man har lyst på, men når man blir pusha og prøver å holde høy fart, får man i seg mindre enn man burde. Jeg visste at jeg kom til å få noen dalbunner, og jeg var helt i kjelleren oppover Hjelledalen. Det er vakkert der, men det var tungt, sier Nordskar. MAT OG DRIKKE Maten som ble servert og spist underveis:  Kjøttsuppe: 200 liter  Red Bull: 840 bokser  Vestlandslefse: Ukjent, mange  Antall fullførte: 135 + 7 lag Antall brutt:  71 + 29 lag  Kilde: Xreid  Tindevegleder og sauebonde Tor Olav Naalsund befinner seg også ute på stien. Han har tatt opp igjen løpingen de siste årene, og det er ikke første gangen han deltar i Xreid.– Det henger litt sammen med yrket jeg har ellers også, det å gå i lende, det passer i hop og er en avveksling til å gå. Jeg synes det er fenomenalt fascinerende at det går an. Ikke bare for meg selv, men at kroppen er i stand til noe slikt, sier han.Han har med seg noe annet skift enn et par ekstra sokker på Tyinholmen. – Jeg bærer med meg det jeg trenger for å klare meg i alt slags vær. Igjen så handler det om fascinasjonen at det går an å få til, sier han.Inn mot andre sjekkpunkt ved Tyinholmen gir flere gir uttrykk for at de har slitt med navigeringen gjennom kratt og kjerringris.Vi som venter på Tyinholmen ser hodelyktene både nært og langt oppe i fjellsiden. Når Henriette kommer opp på toppen der hvor hun kan se ned mot Tyinholmen, er det blikk stille og hun har et lite øyeblikk.– Jeg hadde så mye energi, det var helt merkelig. Legen min stusset også nede på Tyinholmen, de hadde ikke sett maken. Venninnene mine bare lo, og legen spurte dem om det var normalt at jeg var slik. De svarte at jeg har det veldig, veldig bra akkurat nå. Det var fint å ha dem med, forteller Henriette.Hun bestemmer seg for å fortsette videre.Mange velger å bryte her. Lasse Rypdal er blant dem. For tre år siden var han med på å vinne lagkonkurransen. Nå må han se kameratene fortsette videre uten han. Det er bare fem uker siden han kastet skinna, etter å ha gått med det i tolv uker etter en kneskade. – Det er første gang jeg har brutt noe som helst, så det var kjipt. Hadde det vært krig, eller om jeg startet alene, så hadde jeg kanskje fortsatt. Men man har blitt litt klokere på sine eldre dager, og det ville vært kjedelig for meg om laget måtte fulgt mitt tempo, sier Rypdal.Pausene til Gjermund varer fra fem til sju minutter. Ifølge han selv, er det på Bygdin, ved sjekkpunkt tre, at løpet hans virkelig begynner, og prosessen med å hente inn forspranget.– Jeg tok noen magadrag, og hentet inn igjen Vegard (Fredheim red.anm) på første stigning etter Tyinholmen. Jeg ville løpe sammen med han. Det er artigere enn å løpe alene, så det ble trivelig stemning på veien videre, forteller Gjermund.Han er ved Yksendalsbu når månen er på vei opp.– Jeg hadde sett litt fram til den månen, for jeg visste at den var full. Første øyekast på den var himmelsk. Den stod til forventningene og vel så det. Du mister helt forhold til tid og tidspunkt, du er i din egen verden. Jeg synes det er artig å være i det, sier Gjermund.Han ser ikke på klokka underveis, men gå går det opp for han at han har vært ute lenge.  – Jeg lurte på om det kom det enda en måne, det var tydeligvis sola som kom opp der i 4-5-tiden. Både fullmåne og soloppgang omtrent samtidig var en spesiell følelse. Da innser du at du har løpt et døgn. Det er rått og fascinerende, sier Gjermund.    Det svake lyset fra månen gjør det litt vanskelig å navigere når du skal pushe litt ekstra. Gjermund kommer seg litt ut av løypa etter å ha løpt ifra og fått en luke til Vegard, så plutselig speider han at Vegard er havnet litt foran igjen.– Det var tungt. I et ultraløp har man ikke behov for å løpe lengre enn man må, så da er det ekstra tungt å løpe feil. I et 10-kilometersløp eller et maraton har du noenlunde oversikt over konkurrentene dine. I et fjelløp som dette er det annerledes. Her er det ingen ordentlig sekundering, om man skal tenke slik, sier han.  «Jeg hadde sett litt fram til den månen, for jeg visste at den var full.» Gjermund Nordskar Klokka viser halv ett om natta, og det er tindrende stjerneklart. Men hvor vakker er denne natta for dem som ennå løper? Får de det med seg? – Jeg har vannblemmer overalt. Men jeg kan ikke tenke på det nå, forteller Mona Strande ved sjekkpunktet på Tyinholmen. Et sted mellom Tyinholmen og Bygdin begynner Henriette også å merke kjøret.– Det ble litt tyngre der. Å se på 20-30 kilometers avstand er langt. Du ser Bitihorn hele tiden, men det kommer aldri kom nærmere. Jeg løp med to karer der. Vi trøstet hverandre, delte erfaringer og jeg lå en stund mellom de slik at jeg hadde noen å henge på. Jeg hadde så vondt i kneet og skulle opp til Bitihorn. Ned derfra var det verste hele veien, med et kne som jeg ikke klarte å flekse helt. Da brast jeg i gråt noen ganger, forteller hun.Lasse Rypdal, måtte gi seg på Tyinholmen og se lagkameratene fortsette videre uten han. For tre år siden vant de Xreid Hardangervidda sammen. Det er bare fem uker siden han kastet skinnene som han har gått med i 12 uker. Det ble ikke tilstrekkelig med opptrening til å tåle belastningen.  – Det er første gang jeg har brutt noe som helst, så det var kjipt. Men man har blitt litt klokere på sine eldre dager. Hadde det vært krig, eller om jeg startet alene, så hadde jeg kanskje fortsatt, men det hadde fått så mange følgeskader for resten av sesongen. Pluss at det ville vært kjedelig for meg om lagkameratene hadde måtte fulgt mitt tempo, sier Rypdal.  «Det er første gang jeg har brutt noe som helst, så det var kjipt.» Lasse Rypdal Første mann opp til Bitihorn er Gjermund Nordskar.95 prosent av løpet hans er nå gjort.– Det var en liten seier å komme opp der. Men når man har to maskiner nedi lia som prøver å ta deg igjen, så føler man ikke den store roen. Men det er litt artig, det også. Det var god stemning, folk og droner og kamera på Bitihorn. En liten utsiktspause ble det, men jeg var gira på å få unna siste biten, så det gikk raskt nedover. Som regel er det bare plastbånd og stusselig merking, men plutselig var Bitihorn en spektakulær rygg med 17. mai-følelse og merket med norske flagg. Det hjelper med positive overraskelser når du er veldig sliten, sier Gjermund Nordskar.   Ved Båtskaret står supporten, pappa og svigerinne.– De heiet og jeg fikk beskjed om at Jo var veldig nærme. Det er tross alt storebror, så jeg måtte jo gi alt, jeg hadde ikke lyst til å bli tatt igjen av han, så jeg pushet på videre, forteller Gjermund.Snart får han trøbbel med magen. Han får ikke i seg mat de to-tre siste timene.– Man blir ganske hindret av det. Men siste ned til Beitostølen slapp ubehaget i magen litt og da gikk det fort, forteller han. Når Gjermund løper bra, sliter folk med å ta han igjen, han vet det, og mot slutten er det bare å fokusere. Ikke tulle det til med å snuble eller løpe feil, men komme seg helt inn til mål. Han har opparbeidet seg en god luke på slutten, 30 minutter før storebror Jo. Gjennomsnittsfarten hans noterer til slutt 8,54 kilometer i timen, etter 18 timer, 118 kilometer og 6500 høydemeter. – Det var skikkelig emosjonelt den siste kilometeren. Det var først da jeg turte jeg å tenke at dette går, sier han. Når Gjermund passerer mållinja på Beitostølen, er det 18 timer og 10 minutter siden han startet på Turtagrø. For tredje år på rad vant han Xreid, Norges råeste fjelløp.En halvtime senere kommer storebror Jo. Og beste kvinne, sannelig er det ikke søsteren Sylvia (25), som bruker 21 timer.– Jeg er utrolig imponert over søsknene mine. for det er så mye som kan skje i et slikt løp. Jo vant jo også, han kunne jo ikke fått noen bedre plassering, sier veslebroren ertelystent. Med foreldre som driver Glittersjå Fjellgard i Jotunheimen, var årets Xreid som å løpe på hjemmebane, selv om det ikke akkurat er noen enkel tur i bakgården. Nå er det godt å å ha fått det ut av systemet, medgir han.– Drivkraften er naturopplevelsen, den eventyrlige fjellopplevelsen man får. Når man virkelig skjønner at det går veien, så er det som en drøm. Jeg merker at det er litt press utenfra også, så det er viktig å ikke la det få ta fokus fra opplevelsen. Men jeg synes at de som er i nedre del av resultatlisten også har gjort en stor prestasjon. Det er ikke fordi de tar lengst pauser. De pusher sitt maksimale, de også, og de er ute enda flere timer enn de raskeste, sier Nordskar.  «Drivkraften er naturopplevelsen, den eventyrlige fjellopplevelsen man får.» Gjermund Nordskar, Xreid-vinner 2018 Tor Olav Naalsund løper inn til en sterk 22. plass. Han finner igjen kona, og tre barn på Beitostølen, de har fulgt med han siden start.– ­Plasseringen betyr lite for meg, men det er artig å gjennomføre med overskudd, sier han. Kameratene til Lasse Rypdal vinner lagkonkurransen. Når Henriette Wiken Lund kommer i mål, gråter hun og sier at hun vil gjøre det igjen.Faren på 62 år blir også så inspirert at han har lyst til å være med neste år. – All ære til de som står bak, sier Henriette.– Arrangørene som gjør dette løpet mulig for oss fortjener en stor takk, sier Nordskar. I løpet av høsten lanseres destinasjon for Xreid 2019. Mer fra Xreid Jotunheimen i nyeste nummer av UTE.