HELT UTE

Eivind Eidslott er født og oppvokst på Zenmøre og er fortsatt preget av det. Firebarnspappa, Fjellbarna-forfatter og fast spaltist i UTE.

Det er høst. Høsten kan være brutal, for det er ikke sommer, det er ikke vinter, og det er – naturlig nok, vil mange påstå – ikke vår heller. Så hva gjør man for å få høsten til å gå? Jo, man tenner et stearinlys og blar opp i en utstyrskatalog. Der vil man legge merke til en altoverskyggende trend i det som i utlandet heter the outdoor industry: alt av friluftslivsutstyr skal ned i vekt.

Ryggsekken blir lettere. Skiene blir lettere. Bindingene blir lettere. Skistøvlene blir lettere. Skalljakka blir lettere. Dunjakka blir lettere. Solbrillene blir lettere. Hjelmen blir lettere. Soveposen blir lettere. Teltet blir lettere. Primusen blir lettere. Stavene, som tidligere bare var staver, er nå spydspisser innen postmoderne, multinasjonal karbonteknologi og er så lette at du knapt nok merker at du løfter dem fra klodens overflate. Neste år er stavene enda lettere, og du punger ut, for du har uansett behov for nye staver fordi de gamle stavene – som i seg selv var veldig lette – viste seg – altså i tillegg til å være lette – å knekke veldig lett.

Jeg har lenge applaudert denne letthetstrenden. Den passer perfekt for oss som bor i storbyen og som lever det vi karakteriserer som «hektiske, men ikke altfor hektiske liv». At alt blir lettere gjør nemlig at vi kan gå fjellturer mye raskere enn før. Det som tidligere var en tretimers topptur kan vi nå gjøre unna på kun to timer og 47 minutter.

Men etter at jeg gikk til innkjøp av en rando-tights (veldig lett) og en isolerende rando-shorts (også veldig lett) til å ha utenpå rando-tightsen fordi rando-tightsen i seg selv egentlig var i tynneste laget til å gå randoturer med, innså jeg at utviklingen hadde gått for langt.

Jeg må ta tilbake tiden.

Jeg må skaffe meg tyngre utstyr.

Herved lanserer jeg Det Tunge Friluftslivet – en motvekt til det enkle og lette friluftslivet. I Det Tunge Friluftslivet er det forbudt å bruke noe annet enn ski under to kilo, telt under seks kilo og soveposer under tre kilo. Ryggsekken må være en pakkrammesekk som har en egenvekt på minimum 3,5 kilo. Skalljakka må være laget av bomull, og den må være relativt gammel, og den må være impregnert, og den må være blek, og den må lukte, og den må veie et tonn. Det samme gjelder dunjakka. Den må være fra en annen tid, og den må være omfangsrik, og den må gå ned til knærne, og den bør  veie et lite helvete.

«Etter at jeg gikk til innkjøp av en rando-tights (veldig lett) og en isolerende rando-shorts (også veldig lett) til å ha utenpå rando-tightsen fordi rando-tightsen i seg selv egentlig var i tynneste laget til å gå randoturer med, innså jeg at utviklingen hadde gått for langt.»

Nå søker jeg etter dronepilot og sponsorer til en innovativ og grensesprengende vinterekspedisjon som skal løfte Det Tunge Friluftslivet inn i det offentlige ordskiftet. Jeg skal – hold dere fast! – bestige fjellet Kolåstind i Sunnmørsalpene kun iført friluftslivsutstyr fra 1976. Det skal være blytungt, det skal være isøks med treskaft, og det skal være staver av bambus og lær, og det skal være matpakke bestående av kneippbrød og blodpudding, og det skal komme knirkelyder fra både lærstøvlene, treskiene og kandaharbindingene, og jeg skal forsøke å dempe knirkelydene med medbragt olivenolje på glassflaske, uten at knirkelydene på noen som helst måte kommer til å forsvinne.

Resultatet av det hele kan dere se til våren i den episke og tankevekkende filmen «Det Tunge Friluftslivet – om å gå saktere og saktere i Facebook-feedens tid».