Jeg legger skiene ned på snøen. Sporet foran meg er nykjørt, og solstrålene får det til å glitre i krystaller. En gang var disse skiene et av mine konkurransepar, og enda – 15 år senere – kan få ski måle seg med gliden som pappa, med cera og slip, har manet frem i dem. Jeg er mer bekymret for den som skal betjene skiene. Meg.Etter flere sesonger der sykkel har fått fokus, en treningsform ukompatibelt med langrenn, er ikke lenger styrken plassert i de rette musklene. Og med bare noen få økter på rulleski i stiv kuling – det man kaller «langrenn» på Sørlandet – føler jeg meg ikke fysisk rustet til å legge i vei. Viljen tar sjelden notis av slike begrensninger.Solen som får snøen til å briljere, brenner meg i ansiktet mens jeg spenner fast skiene. Skiene trykt mot underlaget får følelsen av oppvekst til å springe tilbake, av ungdom, av drømmer. Jeg tar et prøvende padletak bortover flaten. Det er som å slå hull på nostalgien. Kroppen er stiv, skiene føles for lange etter øktene med rulleski. Idet jeg veksler over til dobbeltak får jeg tilbake gleden over det hele, følelsen som alltid bryter frem ved årets første skitur. Det å beherske underlaget og skyte fart fremover, gli, krafttak, gli … Lyden av skiene … det kalde draget fra snøen som treffer neseborene …Farten jeg bygger opp, ebber ut der første stigning tar til. Jeg har en idé om hvor lenge det kommer til å bære oppover, men kan ikke fokusere på det. I jevne padletak fortsetter jeg. Blikket har jeg festet bare noen meter foran meg slik at jeg automatisk setter meg små resultatmål der jeg strever med å holde en rusten teknikk på rett kjøl. Teknikken er ikke lenger aggressiv nok, men styrken til å være det er heller ikke tilstede. På hver side av skøytetraseen er det klassisk-spor. Hva kan gi både feste og gli her nede og også oppe i høyden? Jeg slipper problemstillingen. Lysene som følger løypa er ikke festet på høye telefonstolper som jeg er vant med, i stedet lyktestolper med kupler, som om det er en fasjonabel park jeg klatrer igjennom, og kanskje er dette en park om sommeren? Man kan kjenne en skiløype gjennom et helt liv, gå den hundre eller tusen ganger uten å vite hva det egentlig er og hvordan det ser ut når vinteren har sluppet taket. Der jeg i hvert tak legger tyngdeoverføringen gradvis over mot venstre, ser jeg i øyekroken alpinbakken som gjør at mange besøker Hovden. Likevel håper jeg vel så mange kommer for det jeg nå prøver ut, at de kommer for løypa der du løfter deg fra sivilisasjon til ødemark i løpet av noen hundre høydemeter.Ja, stiger gjør det hele tiden. Jeg forsøker meg med dobbelttak innimellom, men har ikke lenger fysikken til å drive det i utstrakt stil i motbakken. Jeg padler. Lårene merker godt mangelen på spesifikk skitrening, og jeg orker ikke å presse dem langt nok ned. Uansett hadde det svidd å gå oppover her, men med et bedre grunnlag ville det ha gått raskere.Foran meg skimter jeg en slags første topp, en kul. Fremdeles er det lysløypetrasé, treningsløype. Det flater ut. Foran meg, på den andre siden av hovedveien, ser jeg at det skal fortsette å stige, lenge. Og bakenfor, etter hytter og trær, skimter jeg villmarken; eventyret. Jeg krysser en sidevei til fots med skiene samlet i høyre hånd. Det sitrer i armene etter denne første bakken. Utforbakken som følger krysser under hovedveien i tunell, og med all den farten jeg klarer å oppdrive går jeg inn i «Markens». Denne trøkken er 700 meter med åtte prosent snittstigning. Bakken heter kanskje egentlig noe annet, men på folkemunne er den oppkalt etter handlegaten i Kristiansand på grunn av alle sørlendingene i og rundt denne løypebiten i påsken.Det er ikke snakk om dobbelttak oppover Markens. Kortpustet padler jeg meg mot uvær der mørke skyer erstatter sollyset bak toppen. Det skriker i armene, i lungene, i knær og lår der jeg forsøker å holde oppe et trøkk som jeg ikke har trent for. Det er mye nostalgisk glede i å gå på ski, men også irritasjon, eller til og med sorg, der knapt noe avslører så tydelig som skøyting om man har jukset på treningsmengden eller blitt preget av årene. Skøyting er en disiplin som holder deg på et konstant høyt pulsnivå, sjelden gir hvile og krever innstas fra hele kroppen. Bak meg ser jeg i enden av hvert padletak at hyttelandsbyen blir mindre og mindre. I det minste har jeg denne lille bekreftelsen på at kraftinnsatsen bærer frukter.Burde jeg ikke gå roligere? Nyte naturen? Jeg vet ikke. Tanken dukker alltid opp når det smerter, men stilarten skøyting krever en viss kraftinnsats, legger jeg inn mindre, går det knapt fremover. Dessuten, jeg er ikke oppdratt som en friluftsmann, jeg er et produkt av intervaller og lysløyperunder i det uendelige. Jeg vet ikke hvordan man dveler ved et snødekt landskap. Jeg trenger spor, jeg trenger å ha det vondt. Nostalgien har kanskje skyld i dette også. Det man legger ned i barn- og ungdom, er hva kroppen søker mot. Kanskje er det dumt, men mange av naturinntrykkene fra en skitur lagres for meg bare ubevisst, for så siden å dukke opp, som små glimt, perler som fôrer dagene og får meg til å lengte til en ny tur i den hvite ødemarken – eller i lysløyperunden. Uansett hvordan jeg er oppdratt, finnes det ikke lenger mulighet for meg til å opprettholde farten idet Markens slaker over i en falsk flate. Et kryss gir meg en etterlengtet grunn til å stanse og ta dype åndedrag mens jeg ser snøstormen rufse i landskapet foran meg. Melkesyren i armer og lår blir ikke borte, men kjølner, er ikke lenger på kokepunktet.Det går ikke lett, men slik skal det være. Eneste minus er stavene. Et eller annet har skjedd med hempene slik at de løsner etter få krafttak og må rettes på. Det er fiksbart i fart, men irriterer og koster ekstra med krefter. Fra der jeg står, Juvet på 912 meter over havet, ser jeg masta trone på toppen av alpinbakkene på den andre siden av dalen. Bakken ned til veien, den jeg nå har forsert, ser like bratt ut som den føltes. Det er, med unntak av skisporet, et uberørt vinterlandskap som omgir meg. Skiløpere er det ikke her. Hvor er for eksempel løperne fra Hovden skigymnas? Har de matematikk i øyeblikket? For en konkurransefordel de har fremfor likesinnede i Oslo eller også Lillehammer. Ifølge kildene kan skisesongen trekkes ut mot slutten av mai her.Jeg er ikke oppdratt som en friluftsmann, jeg er et produkt av intervaller og lysløyperunder i det uendelige. Jeg vet ikke hvordan man dveler ved et snødekt landskap. Jeg trenger spor, jeg trenger å ha det vondt.Hvordan bli god på ski?Gå på ski!Flytt til Hovden?Ja, kanskje det.Jeg lunker videre, «Markens» sitter i kroppen, og dessuten fortsetter det å stige.Klatre, klatre, klatre.Skøyting ble ikke oppfunnet for klatringer, skøyting er fart, skøyting er å fare over vidda på skare. Nei, aller mest er skøyting melkesyre i tunge lår som man likevel forsøker å presse hastighet ut av. Skøyting er å frykte motbakkene, spare seg i dem, holde ut, presse, men ikke alt..  Vinden fra uværet har nådd kroppen min, slår mot den. Traseen veksler mellom bratt stigning og falsk flate. I platåer forflytter jeg meg oppover. Skisporet er bredt og fast. Luften er kaldere enn nede i sentrum. Utenfor sporet stikker små kratt opp fra det hvite vinterlakenet. Røde brøytepinner følger løypa. Tykke og høye gir de følelsen av at det er noe uregjerlig jeg nå danser inn i. Her overlever kun det robuste, synes de å signalisere.Stigning, falsk flate, stigning, falsk flate, stigning …Jeg klatrer i retning skyene som venter tunge av snø. Fremdeles er det sol og blå himmel rett over meg.Endelig flater det fullstendig ut, for så å lede over i det småkuperte. Til venstre for meg er et søkk. I skrenten på den andre siden synes jeg å skimte oppkjørt skispor, kanskje har jeg fått øye på returen? Jeg forsøker å få pulsen ned og oksygennivået opp i kroppen, egentlig har det gått oppover siden jeg forlot parkeringsplassen i Hovden. I en annen idrett hadde vi snakket om kategorisert stigning i denne sammenhengen, kanskje en førstekategori? Over skulderen ser jeg hvor mange høydemeter jeg har skaffet meg på kort tid. Foran meg velter skyene frem. Det er snøstormen og jeg som nærmer oss hverandre, begge tunge på hvert vårt vis. Jeg padler der jeg vanligvis ville ha brukt dobbelttak, ute av form og på bristepunktet av høydemeter. Dette er ikke som på rulleski der dobbeltakene er en dans i motbakkene.Berg stikker opp av snøen rundt meg, rygger, som skip dekket av is borer de seg inn i bevisstheten min, men jeg stanser ikke for å betrakte dem. I stedet skal de følge etter meg, inn i minnene.Vinden uler. Snø fyker. Bare lyden av trinsene som rytmisk skyter gjennom snøhinnen bryter opp villmarkens øde hyl og min egen, anstrengte pust. Jeg forsøker å fokusere på noe annet for å holde trykket oppe, lure bevisstheten til å overhøre kroppen.Hvor fortsetter løypa? Rundt fjellet foran?Snødekket ligger som en linje mot horisonten. Et grått tomrom ruger over det hvite.Stormen.Etter en bro som tar meg over en islagt elv, stiger det på nytt. Sikten forverres gradvis. Snøen slår mot ansiktet som små stikk, fillene er store. Lyset er like flatt som i det øyeblikket verden ble skapt. Bak meg ser jeg blå himmel. I det minste er ikke snøen som treffer meg bitende kald, men motvinden gjør sammen med tyngdekraften og eget manglende grunnlag at fremdrift er tungt. Naturligvis.Plutselig er jeg midt i sola på nytt. Uvær til høyre, pent vær rett frem og skyer til venstre. Samtidig er armene presset til det som kjennes som bristepunktet, det svir i lårene. Jeg nærmer meg en slette. Vinden øker nådeløst i styrke og river skyene med seg.Foran meg slanger løypa seg videre. Vinden er voldsom, men solskinnet er over meg. Fokksnø har lagt seg i sporet og gjør skiene tråere. Løypa går av mot venstre, men jeg skal egentlig fortsette rette frem, rundt Auversvatn. Bare feiginger endrer planen på grunn av vind og vær.Jeg må fortsette, hvis ikke kommer jeg til å angre i kveld.I morgen.For alltid.Og likevel tar jeg til venstre. Jeg har for lite klær på meg i uværet, har jeg ikke? Formen er for dårlig. Jeg føler meg som en danske på påsketur som velger denne løsningen. Det går oppover her til venstre også, løypa som nylig var oppkjørt av løypemaskinen, har nesten forsvunnet. Den vonde følelsen av å velge letteste vei videre – og samtidig gå glipp av naturen lenger inne – fordufter der snøen føyker rundt meg. Det ville ikke vært noe natur å se der, bare jeg som trakk meg inn i meg selv mens staver og ski fortsatte å drive meg fremover, gjennom ødemarkens hvite vegg. Følelsen av anger forsvinner i vinden, men i kveld vil den være tilbake og da også vissheten om at jeg må returnere hit for å fullføre hele runden. Jeg har noe ugjort. Det er en pine å ha det, men ikke bare negativt.Man burde alltid ha noe ugjort. Som et stavtak driver det oss videre. Langrenn på Hovden HVOR: Hovden er den største skidestinasjonen på Sørlandet. Hovden ligger øverst i Setesdal og riksvei 9 fra Kristiansand til Haukeli går forbi her. En kjøretur fra Oslo og Stavanger tar ca. fire timer. Fra Kristiansand omtrent 3 timer. FORDI: Hovdens løypenett er 170 kilometer og veksler mellom skogsterreng som i fjellterreng. Løypene blir preparert daglig så lenge vær og føreforhold tillater det. Fine forhold for både skøyting og klassisk. Mens mange skiløyper i Sør-Norge smelter eller ikke prepareres etter påske, holder skiløypene i Hovden ofte åpent til mai, og skiføre er bekreftet helt ut i juni. MAT: Etter skituren stanser du på Hovden Fjellstoge rett nord for sentrum og tester ut Fjellstogas hjemmelagde viltburger. Tyttebæra er sikkert plukket et sted under skiløypa. OVERNATTING: Mange muligheter, se www.hovden.com  TURTIPS: Runden rundt Auversvatn er 19 kilometer og tar deg i slak/bratt motbakke inn på høyfjellet. Denne populære løypa kan kombineres med flere andre løyper slik at man får ønsket lengde, for eksempel Lundane som gir en ca. lengde på 30 kilometer.  Stavene blafrer i vinden der jeg slipper dem bak kroppen. Sidevinden er rett og slett heftig og lenger inne, i stormen, ville den ha vært verre. Løypa har begynt å snu tilbake mot Hovden. Igjen ser jeg denne masta på toppen av alpinbakken som må være et sikkert navigeringspunkt: Bare man dukker ut av uværet og får et glimt av denne masten, legger landskapet seg på plass. Jeg ser Hovden … nei, ikke Hovden, men punktet der det skal ligge. Uten at man tenker over det mens man er der, ligger stedet i bunnen av en kløft.Nå får jeg medvind og skyter fart. Enkeldans løser opp melkesyremettet muskulatur, men fokksnøen lugger. Stadig løsner hempene på stavene. Jeg skal brekke dem når jeg kommer hjem. Jeg skal ikke en gang nevne at det er Oneway-staver.Etter det flate rettstrekket knekker plutselig løypa til mot høyre, opp en bratt fjellskrent. Jeg er i ferd med å legge uværet bak meg, men det snør fremdeles. Nedenfor til venstre er skisporet jeg slet meg opp på vei innover. Nå er farten en ganske annen. Løypa tar til høyre mot Galten. Luften er hvit av snø som kommer inn fra siden. En ny krapp bakke, kanskje den som har røsket aller mest i lårene. I krabbegir kaver jeg meg opp, men hele tiden med bevegelsen i gang. Oppe på kulen stanser jeg for utsikten. Man erobrer ikke fjellheimen med å følge oppkjørt skispor, men man kan gud jammen meg få følelsen av å gjøre det. Hovden er bratt opp, rett inn i ødemarken.Bak meg ligger en vegg av snø. Jeg fortsetter, snart i hockey utfor. Det raser unna der jeg som en kule passerer en snøscooter. Eneste problem er fokksnøen som også ligger i små doser her og gjør utforkjøringen til stadig lugging og nesten-fall. Jeg tar med meg farten idet det flater ut og fortsetter i enkeldans med fjell i øynene. LES OGSÅ Langrenn på Hovden