Nils Faarlund er fast spaltist i UTE

Høsten 1971 gikk tre fjellklatrere ombord i et fly på Fornebu med billetter til Kathmandu. Vi la ut på ferden til Tseringma – en ’anti-ekspedisjon’ til Himalaya. Vi ville leve ’brattlandskunst’-liv i store høyder, gjøre oss kjent med sherpakulturen og forsvare denne minoritetsgruppens hellige fjell mot den økende tungtrafikken av klatrelandslag fra verdens industri-vekst-land. Professor Arne Næss unnfanget ideen i 1969 på hjemvegen fra et forskningsopphold ved Gandhi-instituttet i Varanasi i India. Mens han fordypet seg i sherpaenes buddhistiske livssyn på Nagarkot ved Kathmandu, fikk han det for seg at han ville besøke sherpaenes helligste fjell – Tseringma (7134 m) – som dominerte utsikten fra hans leirplass mot verdens høgeste fjell. 

Fordi Arne (Næss Sr. red.anm.)var taukamerat fra små og store stup siden 1960 og medlem av Norges Høgfjellsskoles råd, fikk jeg forespørsel om å bli med. Etter Stetind-sommeren 1966 som jeg skrev om i forrige nummer, da vi fusjonerte Spinozas verdifilosofi med naturvitenskapen økologi til forsvar for fri natur, visste han at jeg var en dyktig håndverker i storvegger og dessuten på jakt etter forbilder for naturvennlig livsførsel. 

Den tredje mann var Sigmund Kvaløy, senere Setreng. Han var den drivende kraften bak Mardøla-aksjonen i 1970 – en Gandhistisk ikke-voldsaksjon til forsvar for fri natur mot vannkraftutbygging som la Stetind-perspektivet for ’grønn’ politikk til grunn. Sigmund og jeg fant sammen i felles begeistringen for jazz i tiden på Eidsvoll landsgymnas, men skilte lag med våre karrierevalg. Sigmund spesialiserte seg på jetjageres elektronikk.. Da han ble magistergradstudent hos Arne, møttes vi igjen. Som flere av Arnes studenter den gangen, ble Sigmund også fascinert av tindebestigning og var med til Stetind i 1966.

Hvorfor trekker jeg frem Tseringma-ferden 48 år senere? Fordi jeg nylig fikk besøk av professor II ved Brock University i Ontario, Bob Henderson, en kanadisk kollega som har blitt inspirert av vårt arbeid med vegledning i den norske tradisjonen for friluftsliv. Han fortalte om forberedelsene til en 50-års jubileumsferd til den lille landsbyen vi gjestet i sin tid. Der vil han vise filmen som Sigmund laget for  i 1971 og dokumentere livet til nåtidens innbyggere i «Plogfuredalen». Filmen vår skildrer samvær i og med fjellet, med sherpaene som taukamerater og bofaste i høgfjellslandsbyen – og den øko-filosofisk tenkningen i Norge for et halvt hundre år siden.

LES OGSÅ: Sherpaene på Nigardsbreen

«Møtet med sherpaene ble en tankevekker.»

Møtet med sherpaene ble en tankevekker. Uten modernitet har sherpaene skapt og vedlikeholdt en kultur med et ytterst beskjedent, ’økologisk fotavtrykk’. Under høgfjellets strenge livsvilkår levendegjorde de med sprudlende overskudd menneske- og naturverdet. Hjelpsomhet og omsorg gjennomsyret hverdag og fest. I en tid da skoleelever streiker, annerledestenkere brøler og bygdefolk tyr til sivil ulydighet mot hensynsløse profitører, er erfaringene fra naturnære folkeslags naturvennlige levemåte mønstergyldige. 

Ikke sånn å forstå at vi hodeløst kan kopiere deres levemåte. Men som i jazzen, kan vi improvisere over deres forbilledlige livsmønster, der grunntemaet er menneske- og naturverdet. Møtet med sherpaene bekreftet at det ikke er teknologiske quick fix som er vegen ut av det uføre den moderne tenkemåten har utsatt vår planet for. Vi trenger endring av vår tenkemåte: Satsing på verdidannende læring som kjøl og ror for kompetansegivende ut-dannelse!  

 Tindebestigere går i vannet