Therese Bertheau

Therese Bertheau var den første kvinnelige bestiger av Store Skagastølstind og en pionér som fjellklatrer og fjellvandrer i Norge. Hun levde i en tid i mye endring – fra 1861 til 1936. Å lese om henne er en spennende kultur- og kvinnehistorisk reise. Det var ikke spøk å klatre med lange, subbende skjørt og med en liten hatt på hodet. «Ikke før rundt 1910 ble det akseptert at (kvinner) brukte bukser til turbruk», skriver forfatteren. Begrensninger eksisterte også i andre deler av livet. Bertheau hadde den høyeste utdanningen en kvinne kunne få på den tiden – guvernanteeksamen fra Nissen Pigeskole, hvor hun senere underviste. Kjøp boka her.

Utstyret den gangen er et kapittel for seg. Utallige er de bilder vi har sett av kvinner som gikk turer i Norge i lange, subbende skjørt og med en liten hatt på hodet. Ikke før rundt 1910 ble det akseptert at de brukte bukser til turbruk.

Det hele startet i England der britiske kvinner i økende grad inntok toppene i hjemlandet, og dro videre til Alpene. Mrs. Henry Warwick Cole publiserte i 1859 sin bok A Lady’s Tour of Monte Rosa. Selve klatrebragden hun beskriver er ikke imponerende, men boka fikk en sterk innflytelse. Cole var den første som åpent diskuterte hvordan kvinner kunne kle seg mest mulig komfortabelt under klatring uten å komme i konflikt med den sterke viktorianske kleskoden. Kjolen er et uegnet plagg for fjellklatring, slo hun fast, og derfor måtte man se på enhver detalj som kunne gjøre det lettere. Hun anbefalte en bredbremmet hatt istedenfor parasoll, at bomull ble byttet ut med ull, og at de elegante støvlene ble byttet ut med mer egnet fottøy. Spesielt anbefalte hun at snorer ble tredd inn i flere ringer i kjolesømmene. Hvis de ble knyttet riktig sammen, kunne man på et øyeblikk dra opp hele kjolen slik at den ikke ble subbende i marken. Spesielt var de lange gevantene et problem når man gikk i nedoverbakker, for da kunne kjolekanten løsne steiner, som i sin tur traff andre klatrere (Mountaineering women 1994).

Etter hvert lærte kvinnene seg å ha bukser under skjørtene. Slik kunne de ha komfortabelt antrekk under klatringen samtidig som de kunne opptre anstendig når de nærmet seg sivilisasjonen. Denne kombinasjonen førte til de rareste episoder. Aubrey Le Blond var en gang på klatretur i Sveits, og opplevde alle tindebestigeres frykt: et snøskred. Heldigvis ble hun ikke tatt av skredet, men hun så sitt lange skjørt forsvinne nedover. Hva nå med den ærbare fasaden når hun kom tilbake blant folk? Føreren hennes ble fluksens sendt tilbake til hotellrommet hennes i Zermatt for å hente et nytt skjørt. Han kom tilbake med den fineste aftenkjolen hennes over armen (Milsom 1957).

Diskusjonen om antrekk kom også til Norge. I 1884 uttalte Laura Rømcke i et møte i diskusjonsklubben Skuld, som hun var med på å starte: «Kan man tænke sig noget så latterligt, som at de kvinder, der vandrer omkring på ballerne med blottet bryst, skulde føle sin blufærdighedsfølelse krænket ved at vise sine medmennesker at de har to ben?» (Agerholt 1932, s. 219). Reformturistdrakten ble presentert i tidsskriftet Nylænde i 1886, og en modell av drakten ble stilt ut hos Steen & Strøm i Kristiania samme år. Den besto av jakke, bukse, langt spaserskjørt og kort sportsskjørt.

Botanikeren Thekla Resvoll var langt forut for sin tid på et bilde fra 1896, som er det første kjente bildet av en norsk kvinne i bukser uten skjørt over. Det er oppstilt til ære for fotografen, så Thekla må ha vært meget bevisst på hvordan hun ville framstå. Søsteren hennes, botanikeren Hanna Resvoll-Holmsen, hadde skjørt på bilder som hun har tatt med selvutløser, i Finnmark. Hun bodde alene i telt og brukte sikkert ikke skjørt i det daglige forskerarbeidet sitt, men tok det altså på når hun skulle avbildes. I brev forteller hun at hun sitter og syr bukser til å ha under skjørtene.

Les også: 10 steder du bør klatre i sommer

Astrid Bugge ga for mange år siden ut en bok om sportsantrekk for kvinner i Norge og den historiske utviklingen (Bugge 1961).  Hun skrev om fire kvinner som gikk fottur på slutten av århundret: ”Det vi i dag stusser mest over, er de fotside skjørtene, som fotografiet ikke lar oss i tvil om. Det er selvsagt ugjørlig å trave i ur og over bre med skjørtet subbende for hvert skritt. (På gaten holdt man det oppløftet med et elegant tillært knep). Måtene hvorpå man kunne gjøre det umulige mulig, det vil i dette tilfelle si å skaffe seg anledning til å skritte ut, var forskjellige og gjenstand for megen hodebry. Disse fire løste det på sin måte ved, såsnart de var utenfor folkesyn, å brette opp skjørtet først bakfra, så fra sidene og så feste den forreste snippen med en stor sikkerhetsnål på maven. Effektivt, og raskt å bringe i anstendig orden igjen” (s. 86). Altså en litt annen metode enn den de engelske kvinnene ble anbefalt, men sikkert like effektiv.

Therese begynte tidlig å bruke bukser under skjørtene, og på et bilde fra the Graphic ser viantydninger av buksebein. Historien om Therese som lot skjørtene falle foran øynene på en forbløffet ung bymann er fortalt i flere versjoner. Både veien mellom Skjolden og Turtagrø, og foten av østlige Torfinnstind ved Bygdin, er nevnt som ”åsteder” for dette legendariske øyeblikket.  Faktisk beretter Therese om det selv i en skildring fra 1894 da de til slutt skulle bestige Store Skagastølstind (Bertheau 1894). De står ved foten av østre Torfinnstind, og hun forteller: ”Nu er klokken 2, og der kan ikke ventes længere. Notre dame [T.B] lader sit korte skjørt falde og viser sig for sine ledsagere i tindedragt, d.v.s. knæbenklæder og sid russebluse. Tostein betror siden ingeniøren, at ”frøkena saa ud plent som oberst Sinclair, da han steg inland i Romsdalen”.  L’enfant terrible [Antoinette Kamstrup] hefter sit skjørt op, og følget sætter sig i bevægelse” (s. 284). Det var altså ikke bare Therese som brukte bukser, slik det ofte blir sagt. Buksene til Antoinette Kamstrup har til og med gitt henne kallenavnet: ” --- L’enfant terrible”, et navn, hun først næste dag gjorde sig fortjent til. Baade denne og de følgende dage udviste hun nemlig en saa grænseløs uvorrenhet ligeoverfor sine mørke permissioner [bukser], at de hvide af samme slags altfor snart saa dagens lys. Til etslags undskyldning skal der dog oplyses, at de førstnævnte ikke var af solideste kvalitet. De havde engang været ganske respektable, men efter lang og tro tjeneste hos Notre dame var de gaaet i arv til L’enfant terrible, der ifjor havde forelsket sig saaledes i dem, at hun aldrig kunde drømme om at skille sig ved dem, saalænge der var fillen igjen af dem. Ja, hvad værre var, hun nænnede endog ikke at stoppe et bitte lidet ”uskyldigt” hul, hun hadde skaffet dem under bestigningen av Knutshulstind ifjor. Men en saadan afgudsdyrkelse kan ikke sees gjennem fingre med, og næste dag lod Thorfinnstinderne hende føle det straffende ris” (s. 283). 

Les intervju med forfatter Anne-Mette Vibe her 

Les også: Test av kraftige fjellstøvler