Skøyteis er ferskvare, og det betyr at folk som er bitt av turskøytebasillen ikke har råd til å nøle. Vi har ingen tid å miste, og må slå til så snart isen har lagt seg og er sikker nok. Det kan være snakk om noen magiske uker, eller kanskje bare noen dager med blank stålis i den korte perioden mellom åpent vann og snødekt is. Deretter kan nok de aller fleste blant oss legge bort turskøytene og glede seg over skiføret, men det finnes også noen som gjerne vil ha en lengst mulig periode med barmark og is. De mest ihuga skøyteentusiastene foretrekker stålis foran silkeføre, og sørger når den perfekte skøyteisen blir «ødelagt» av snø.

LES OGSÅ: Nybegynner på turskøyter 

Denne reportasjen handler om en skjult skøytejuvel inne i skogen på Skåla-halvøya i Molde kommune i Romsdal, og om noen romsdalinger som elsker å gå på skøyter. Vi stiller tiden tilbake til begynnelsen av november i fjor: Da var det var snøfritt, barfrost og klart vintervær i Romsdal. Det varte vel ei uke, men det var nok til at blank stålis la seg på vann og vassdrag. Skøytejuvelen på Skåla-halvøya er vinterutgaven av elva Røa som har sine kilder oppe under Moldes høyeste fjell, Skåla, og som svinger seg stille og rolig gjennom furuskogen ned til Hovdenakkvågen i Romsdalsfjorden. Til sammen godt over 10 kilometer med stort sett stilleflytende elv, som under perfekte vinterforhold forvandler seg til det vi med en god porsjon lokalpatriotisme kaller «verdens fineste skøytebane»!

Øyvind Hovdenak er en av veteranene blant det lokale skøytefolket. 9. november 2016 hadde han han fjorårssesongens første skøytetur på Røa:
– For meg er den stilleflytende elva her på Skåla-halvøya den fineste skøyteturen jeg vet om. Skøyteisen på Røa har vært leikeplass og turterreng for meg gjennom hele livet. Som guttunge gikk jeg på lengdeløp-skøyter med beksømsko og reimer, som 30-åring kjøpte jeg meg skoskøyter og nå går jeg på turskøyter med BC-bindinger og gode, varme skisko. Noen dager i november i fjor var det uvanlig fin og blank stålis på Røa, og jeg gikk flere skøyteturer langt oppover elva. Ja, faktisk lengre enn jeg noen gang har gått. I luftlinje er det cirka 6 kilometer, men på grunn av de mange svingene elva gjør gjennom det flate skoglandskapet, blir turen på minst det dobbelte. Opp og ned blir det da en skøytetur på mange timer.

– Undervegs er opplevelsene store. Jeg nyter synet av den blanke isen og sola som setter farge på skogen og rimfrosten rundt meg. Det er også et rikt liv av fisk i elva, og ofte kan vi se ørreten svømme under oss. Jeg blir aldri lei av denne skøyteturen, sier den aktive og allsidige friluftsmannen og turskøyteløperen Øyvind Hovdenak.

Noen dager seinere har flere enn Øyvind oppdaget at det er «tidens beste skøyteis» på Røa. Sammen med fotografene Terje Aamodt og Anders Eide har skøyteentusiastene Lars Hallvard Dahle, Bjørn Magne Øverås, Arild Monsen og Iver Gjelstenli tatt turen til Røa. Selvsagt var også Øyvind Hovdenak med. Vi starter et stykke oppe i elva, men i perioder med langvarig kulde er det faktisk mulig å starte skøyteturen fra utløpet i fjorden, nesten fra fjæresteinene!

Vi tror nesten ikke våre egne øyne når vi kommer ned til elva. Så perfekt og vakker kan ingen av oss huske å ha sett skøyteisen på Røa. Speilblank stålis så langt øyet kan se både nedover og oppover. Det vil si noen få hundre meter, men vi vet hva som venter oss rundt neste sving: enda mer perfekt skøyteis. Vi starter turen oppover, noen av oss med klassisk skøytestil, rolige skøytetak og hendene på ryggen, andre skyver fra med skøytestaver eller langrennsstaver med skarp pigg som gir fart, balanse og en velkommen kompensasjon for usikker skøyteknikk.

Kilometer etter kilometer glir vi oppover den nesten umerkelige «motbakken». På ett sted møter vi et lite stryk, men det er ikke verre enn at det er framkommelig ved å tråkke seg sidelengs noen meter til vi er over den lille terskelen, og kan gli videre innover elva i skogen. Noen steder gjør vi en lang u-sving og går litt nedover, før vi igjen dreier oppover. Elva meandrerer, som det heter på fagspråket. Her og der passerer vi små rasteplasser og gapahuker, for fiskere i sommerhalvåret og for oss skøyteløpere når det er vinter og istid i Røa.

Etter en times tid på skøyter, har vi behov for en pause. Vi går på land, tenner bål og setter over «svartkjelen». Det hører også med når man er på langtur med skøyter på beina. Over oss ser vi ettermiddagssola lyse opp toppen på 1128 meter høye Skåla.

Etter å ha skøytet oss så langt opp det er mulig, snur vi og setter kurset ned igjen. Den øvre delen av elva har mindre vassføring, og her er kvaliteten på isen ikke så bra. Her og der må vi passere parti med åpent vann, og noen ganger må vi kjøre slalåm mellom hull i isen. Utfordrende og morsomt! På nedoverturen får vi kjenne på den svake fornemmelsen av at det er litt unnabakke. Dermed blir farten blir større, og det går liksom av seg selv tilbake til utgangspunktet.

Det går mot kveld, sola er i ferd med å gå ned over fjorden og fjella i vest og skyggene våre blir lange. Når vi tar av oss skøytene og rusler bort til bilen, kan vi slå fast at vi har tilbakelagt mer enn 20 kilometer på skøyter, med andre ord godt og vel to 10.0000-metere! En tur opp og ned Røa på skøyter er både en intens naturopplevelse og ei skikkelig treningsøkt.

I dagene som fulgte ble det flere skøyteturer på Røa for Øyvind Hovdenak om andre lokale skøyteentusiaster, men så kom mildværet og etter hvert snø og skiføre – i hvert fall oppe i fjellet. Men når sant skal sies tåler vi det, etter disse eventyrlige dagene med perfekte skøyteforhold.

– Dermed var det slutt på skøyteturene for denne gangen, og jeg kunne ta fram skiutstyret. For meg er begge deler like bra. Først noen dager eller uker med skøyteis, deretter godt skiføre resten av vinteren, våren og til slutt noen sommerskiturer på Trollstigen. Slik er det å bo her i eventyrlige Romsdal, sier Øyvind Hovdenak.

LES OGSÅ: Istid på Smalgjemeningen