HELT UTE Maria Grøntjernet begynte å dra alene på overnattingsturer i naturen i en alder av 13 år. Kanskje aller best kjent som Villmarksjenta, gjennom blogging, bøker og tv-serier. Maria er fast spaltist i annenhver utgave av UTE.  «Ingenting har gått etter planen og utfordringene har tæret like mye på kroppen som på hodet».Mørket har lagt seg, og beina er numne etter flere timers slit gjennom tung løssnø og vind. Opptil flere ganger i dag har jeg spurt meg selv om hvorfor jeg holder på med dette, og jeg gjentar spørsmålet mens stivfrosne fingre fikler med teltstenger. En blanding av angst og hjemlengsel har tvunget frem tårene i øyekroken, og gjør ikke teltoppsettet enklere. Det har vært en hard dag. Ingenting har gått etter planen og utfordringene har tæret like mye på kroppen som på hodet. Innerst inne vet jeg at vakre øyeblikk og gode dager vil komme. Jeg vet at slitet da vil bli glemt, og at kontraster er en viktig del av turlivet, men akkurat nå hjelper det lite.Det idylliske skuet med vakker stjernehimmel og sølvbelagte fjelltopper er ikke noe jeg klarer å nyte i kveld, likevel rigger jeg til kameraet for å ta bilde av det. Etter et par knips og en kikk på displayet, blir jeg stående å fundere over resultatet. For bildetviser ei jente i et idyllisk, og nesten magisk vakkert vinterlandskap. Ansiktet mitt synes ikke der jeg står plassert ved siden av det opplyste teltet, men utfra posituren ser jeg definitivt ut til å være tilfreds med øyeblikket. Det er noe som skurrer. Hvor i bildet er gnagsår og vinden med de iskalde minusgradene? Hvor er sulten, utmattelsen og angsten som herjer på innsiden av den tilsynelatende rolige kroppen? Og hva med det nordlyset som kameraet har fanget opp, og som jeg knapt kan se med egne øyne? Jeg har tatt det jeg til vanlig ville ha ansett som et godt egnet Instagram-bilde, men det er en feil. Det føles ikke ekte.Skyfri himmel, vakker natur, hender i været... Hvordan blir vi egentlig påvirket av alle de «perfekte» turene som deles på Instagram og i andre sosiale medier? Det er hvertfall lett å drømme seg bort når man scroller nedover på mobilen. Det er heller ikke vanskelig å få høye, og kanskje til og med urealistiske forventninger til turlivet. Ja, et bilde sier mer enn tusen ord, men vi kan ikke vite om historien det forteller faktisk er den rette historie. Gleden og entusiasmen i bildene trenger på ingen måte å være skuespill, men det er ofte bare en del av virkeligheten. Om man glemmer det, og drar på tur med en forventning om at alt skal være perfekt, kan møte med friluftslivet i verste fall bli en skuffelse. MER AV MARIA • Hvis jeg kan være gaupa Vi lærer fra vi er små at vi skal smile på alle bilder, men det å formidle andre følelser mener jeg er både vakkert og viktig på sin måte. Det er supert med gladbilder som inspirerer flere til å komme seg ut, men å vise kontraster gjør det ofte enda mer ekte. Tunge dager er tross alt noe vi alle kan relatere til, og turlivet er mye som livet ellers. Det er ikke bare oppturer og glede, det er nedturer også.