GÅ PÅ SKØYTER Hvorfor: Skøyter er en leken aktivitet hvor du lager dine egne utfordringer. Det er moro å holde på med, uansett alder.  Hvordan: Å skulle lære seg å på skøyter er litt som å lære seg å gå en gang til. Det er litt vanskelig i starten. Mange bruker bruskasser eller noe de kan skyve foran seg i starten. Det fungerer fint å støtte seg litt i hverandre også. Humør og tålmodighet kommer godt med, og det kan være greit å ta med litt mat og varmt drikke. Skøyter er gjerne ikke fôret, så sørg for at du har skøyter med god plass til varme ullsokker. Når: Høst/vinter. Det finnes tilrettelagte skøytebaner mange steder, og det finnes naturlig islagte vann. Det meldes ikke om sikker eller usikker is. Alle er selv ansvarlig for egen sikkerhet, og du må alltid kontrollere isforholdene selv. Her må de voksne ta ansvar, gjerne sammen med barna. Det finnes normalt både sterk og svak is i alle vann gjennom hele sesongen. Det vil som regel være punkter med dårlig is eller åpent vann, for eksempel ved innløp og utløp. Utstyr: Skøyter, varme klær og hjelm. Voksne turskøyteløpere eller kunstløpere bruker ofte ikke hjelm, mens for hockeyspillere er det påbudt. For ferske og uerfarne skøytegåere er det fort gjort å ramle på den glatte isen. En ski- eller hockeyhjelm gir bedre beskyttelse enn en sykkelhjelm, det er en fordel med hjelm som går over ørene.   Det er blitt desember i hovedstaden. En fireåring speider ut av vinduet. Parken som han kan se fra vinduet har en fin helning for både aking nedover og for å gå opp igjen og gjøre det en gang til.Men den er like grønn som asfalten er svart.– Mamma, du har lurt meg, sier Sverre (4).– Barn kan lure voksne, men voksne har ikke lov til å lure barn.Sverre er nådeløs på det punktet og han har rett: Jeg har et alvorlig forklaringsproblem. Jeg ser det for meg, hvordan jeg sannsynligvis har gitt en munter innføring i de fire fantastiske årstidene, i dette landet som vi er så heldige å bo i. At desember er en vintermåned har brent seg fast i barnehukommelsen – i skjønn forening med snømenn, ski, akebakker og digre snøhauger som man kan klyve opp og hoppe ned fra. Kanskje til og med lage huler i.Men årstidene vakler.De går i rykk og napp.Vinteren er i konstant bevegelse, i beste fall snakker vi om glidende overganger. Hvordan skal vi få oppklart dette her? Vi som har satt barn til denne verden, vi må da også kunne gå god for den?I det minste er det minusgrader i lufta.  – Vi skulle ikke prøvd å gå på skøyter, spør jeg.– Jo, sier Sverre, jeg har drømt om det.Det er ikke annet å gjøre. Vi hiver oss rundt og kjøper skøyter samme ettermiddag, i størrelse 28 og 38. Det er så billig for skøyter at det knapt kjennes rett. Vi kjøper et par i størrelse 42 til pappa også. Bare ti minutter senere knyter vi de unødvendig lange lissene og entrer isparketten.For det er dette han har drømt om.Storo Storsenters lille skøyteisbane.Ikke Skeid-banen ved der vi bor. Nei, denne skøyteisen som skifter farge i grønt, lilla, rosa og gult. Her hvor det er lekepingviner å støtte seg i, glade voksne og barn sammen. Hvis noen skulle trenge et levende eksempel på vellykket integrering i hovedstaden på en helt ordinær tirsdagskveld i desember – da kunne de ta seg en tur hit.  – Det er ikke så lett å holde balansen, sier Sverre.Vi må finne støtte i hverandre, for alle pingvinene er opptatt. Vi vakler ustødig på kvasse stålegger, mister balansen og må prøve å finne den igjen. Heldigvis er vi ikke laget av porselen.– Oæ, sier Sverre.– Oæ, sier jeg.En ung, vennlig ballerina gir oss pingvinen sin, for nå skal hun gå.  Slik går det noen ettermiddager og helgedager. Småturer er turer det også. På Skeidbanen med venner, og til Maridalsvannet med hele familien. Det å ta med barn ut på isflater med vann under reiser noen problemstillinger som du slipper unna når du går på isen utenfor et kjøpesenter. Som å glemme å varsle fare når det er farlig. Eller å varsle fare uten at det er farlig. Det er ikke så lett, men det er ikke så vanskelig heller, for det er isen som bestemmer. Ikke barna, ikke de voksne. Vi leker med hverandres skygger og går i keitete åttetall, akkurat som da vi lærte å sykle.  LES OGSÅ: Tråkk for egen maskin Det kan være farligere med islagte vann. Men det noe magisk med dem likevel. Disse vannene, de bare gir og gir og det lenge før tiden.Små vann utvider ikke bare vinteren. Det utvider stedet vi bor. Hele universet vårt.  Slik begynner vi å legge merke til pytter og dammer selv midt på sommeren.Små vann uten anmarsj.Små vann som fryser lett.Små vann som er oversiktlige, og som det en vakker dag kan være spennende å bevege seg på.Små vann utvider ikke bare vinteren.Det utvider stedet vi bor.Hele universet vårt.  I motsetning til fjell, står de ikke der og venter på oss. Tvertimot, det er sjelden vare. Ikke noe du får bestilt. Ikke noe du får lastet ned, det må lagres på annet vis. Desemberdagene, de går som desemberdager gjør, og plutselig har vi kommet helt til lillejulaften, og samboeren insisterer på at han «må bare fikse noen greier». Selv har du ikke så mye mer å fikse, men tenker at det hadde vært fint med en dose frisk luft.For en fireåring trumfer skogen kjøpesenteret, og snart er vi på vei mot det lille vannet vi kjenner så godt. INTERESSERT I SKØYTETURER? • Skøytetur på elva • Sikkerhet på isen • Dagstur på stille vann Vi liker Isdammen på Årvoll. Det er 400 meter å gå, en passe lang tur inn. Vel framme legger vi oss på magen og kikker ned på isgardiner og frosne luftbobler. Sjekker at isen er trygg.Nesetippene våre er nesten helt nedi isen når det skjer noe.Plutselig er vi midt i naturens direktesending. Det blir ingen reprise på dette, men det gjør ingen verdens ting. Det fryser seg fast likevel. For rett under oss svømmer plutselig fire fine frosker!