Vi er fem friluftslivsstudenter som skal ut på en skitur med et mål utenom det vanlige. Vi skal på en etnografisk skiekspedisjon til Finnmarksviddas «glemte hjørne». Vi skal gå fra Kautokeino inn til de øvre delene av Reisa nasjonalpark. Denne gangen er hagle, pilkestikke og bærspann byttet ut med historiebøker, penn og papir – og en nysgjerrighet på hvilke historier og sagn som disse fjelltraktene gjemmer på. Er det mulig å finne ut av det på en liten ukes skitur?

La oss starte med slutten, en fem dagers ekspedisjon på Finnmarksvidda går fortere enn forventet. Plutselig sitter vi i huset til Inga Hætta Triumf, ei 79 år gammel àhkku, bestemor på samisk, som bor midt i Kautokeino sentrum. Vi har dratt dit for å høre mer om livet i gamle dager. Etter et «bourre beaivi» og en kort introduksjon, blir nykokt kaffe satt på bordet. Det sies at nykokt kaffe og mørlefse er en god oppskrift på å få historier servert på gullfat – denne gangen er ikke et unntak. Det viser seg nemlig at det lille blå huset er et knutepunkt for reindriftsfamilien Triumf.

Både søsken, barn og barnebarn stikker etter hvert hodet innom for å høre på og bidra til historiene som kommer på løpende bånd rundt det lille kjøkkenbordet.  Det som i utgangspunktet skulle være en times kaffebesøk, blir etter hvert til et tre timers dypdykk i historier om samisk kultur, reingjeting, krigshistorie, familiehistorie, og en drøss av andre spennende beretninger. Mange i kategorien «det som det ikke prates så høyt om»-historier om samiske offerplasser, samiske sagn, energier i naturen, gjenferd og annen mystikk. Vi sitter alle og tenker for oss selv: Det er så mye vi ikke vet. Det er både spennende og skummelt på samme tid.