BAKGRUNN Vi er fem friluftslivsstudenter som skal ut på en skitur med et mål utenom det vanlige. Vi skal på en etnografisk skiekspedisjon til Finnmarksviddas «glemte hjørne». Vi skal gå fra Kautokeino inn til de øvre delene av Reisa nasjonalpark. Denne gangen er hagle, pilkestikke og bærspann byttet ut med historiebøker, penn og papir – og en nysgjerrighet på hvilke historier og sagn som disse fjelltraktene gjemmer på. Er det mulig å finne ut av det på en liten ukes skitur? La oss starte med slutten, en fem dagers ekspedisjon på Finnmarksvidda går fortere enn forventet. Plutselig sitter vi i huset til Inga Hætta Triumf, ei 79 år gammel àhkku, bestemor på samisk, som bor midt i Kautokeino sentrum. Vi har dratt dit for å høre mer om livet i gamle dager. Etter et «bourre beaivi» og en kort introduksjon, blir nykokt kaffe satt på bordet. Det sies at nykokt kaffe og mørlefse er en god oppskrift på å få historier servert på gullfat – denne gangen er ikke et unntak. Det viser seg nemlig at det lille blå huset er et knutepunkt for reindriftsfamilien Triumf.Både søsken, barn og barnebarn stikker etter hvert hodet innom for å høre på og bidra til historiene som kommer på løpende bånd rundt det lille kjøkkenbordet.  Det som i utgangspunktet skulle være en times kaffebesøk, blir etter hvert til et tre timers dypdykk i historier om samisk kultur, reingjeting, krigshistorie, familiehistorie, og en drøss av andre spennende beretninger. Mange i kategorien «det som det ikke prates så høyt om»-historier om samiske offerplasser, samiske sagn, energier i naturen, gjenferd og annen mystikk. Vi sitter alle og tenker for oss selv: Det er så mye vi ikke vet. Det er både spennende og skummelt på samme tid.Isak Mathis Isak, sønn av Inga, oppsummerer det hele: «Det overnaturlige er ikke noe å tukle med».LES OGSÅ: Skitur over Finnmarksvidda Skiferden vår starter ved Madam Bongos fjellstue i Cunovuohppi, med en ubeskrivelig himmel. Perlemødrene (mer enn en perlemorsky red.anm.) holder øye med oss hele dagen mot Reisa Nasjonalpark. Veien vi følger i starten er et minne etter gruvedrifta i Biedjovàggi. I 1968 hadde veien status som riksveg.På morgenen i camp ved Dierbavárri, viser det seg at samtlige har slitt med å sove. Kanskje er det fordi vi har vært uheldige å slå leir litt for nært sieidien til Speina-Johan? En sieidi er en offerstein. Offertradisjonen har alltid hatt en sentral plass i den samiske kulturen. Offerplasser ble sett på som hellige, og kunne benyttes av hvem som helst. Det var også vanlig at familier hadde sin egen sieidi. Man ofret gjerne ved å koke og spise et dyr, for så å legge igjen beinrestene, eller ved å smøre fett eller blod på steinen. Dette for å blidgjøre åndeverdenen, slik at man for eksempel fikk jaktlykke. Sieidien var også viktig for noaidien, eller sjamanen, som et sted han kunne samle krefter. Vi har ikke noe bein å legge igjen ved sieidien, men ofrer litt sjokolade og spør pent om ikke været kan holde seg fint på turen. Veien vi følger er en gammel ferdselsåre gjennom Reisa. Den har gjennom mange år vært brukt av reindriftssamene. Når man beveger seg på et felles område, som en vei, skal man ifølge gammel samisk tradisjon være føre var. Man må ikke campe eller gjøre ugagn, for da kan det hende Gufihtar dukker opp. Gufihtar er et slags huldervesen. Hun lever i grenseland mellom menneske- og åndeverdenen, og er blant annet en budbringer og formidler av respekt for naturen. Det sies at man er beskyttet mot Gufihtar og underverdenen om man bærer sølv på kroppen når man er på vidda.Etter å ha tatt av fra veien og inn mot Ráisjávri, krysser vi mye ulikt terreng og også mange grenser. Vi går over hauger, ned i daler, på vann og i skog. Den første grensa vi krysser er fylkesgrensa fra 1866. Vi klarer ikke å finne den tykke lilla streken som er så tydelig på kartet, og undres om den har forsvunnet under snøen et sted. Men vi skjønner vi har beveget oss over i Troms. Er vi da fortsatt på Finnmarksvidda? Er det noe som heter Tromsvidda? Vi undres…Vi krysser grense nummer to. Det er en grønn strek på kartet, og sikkert også dekket av snø. Vi har entret Reisa nasjonalpark! Nasjonalparken ble opprettet i 1986, men hadde i lange tider før det blitt brukt som jaktområde og vinterbeite av samene. I tillegg har dalen fungert som en ferdselsåre mellom Troms og Finnmark; på sommeren med elvebåt og kløvrein, og vinterstid med slede og kjørerein. Kanskje gikk «autostradaen» akkurat her vi befinner oss?LES OGSÅ: Dette skjer når du ringer 113 Den tredje grensa vi krysser er et reingjerde. Det er den eneste grensa vi ser tydelig, og også den eneste vi må jobbe litt for å komme oss over. Gjerdet strekker seg så langt øyet kan se i begge retninger, og det blir en god teambuilding-øvelse å få både pulker og mannskap over gjerdet. Nå er vi endelig innafor grensene til den sagnomsuste nasjonalparken. Turen fra Reisahytta, over Ráisjávri går fort. Kilometerne forsvinner bak oss mens vi speider etter et hus vi har sett oss ut på kartet.Snart skimter vi noen bygninger ved vannet i nordvest og setter kursen direkte mot dem. Det viser seg at hele området består av åtte hus i ulik form og tilstand. Her står minnene om en annen tid som kan fortelle oss historier om levekår som er svært ulik vår egen. Det er tydelig at dette tunet er bygd opp over tid. Hundre år tipper vi, kanskje mer. Det kan ikke være lenge siden sist de var i bruk, for vi ser en åpnet Gjendekjeks-pakke av det nye designet gjennom et vindu. Vi skulle så gjerne hatt noen som kunne fortalt oss alle historiene. I en liten laftehytte henger gammelt seletøy for kjørerein sammen med et par gamle skaller. Kjørerein har i flere hundre år vært samenes viktigste hjelpemiddel til transport. Nå kan det virke som om det meste av utstyret er blitt hengt opp på vegger i gamle hytter og byttet ut med motoriserte hjelpemidler. Den første scooteren kom til Kautokeino med postvesenet på tidlig 60-tall. – Det er dessverre ikke like effektivt å bruke kjørerein lengre. Men det hadde nok vært fint for kondisen, fortalte Isak oss noen dager senere.Både observasjonene og refleksjonene blir avbrutt av motordur. Det er Ole Mathis Magga som kommer kjørende etter skisporene våre.–       Har dåkker gått dåkker vill, er det første han sier.Det kan kanskje se sånn ut for en som har fjellet som sin arbeidsplass, og ikke er vant med skiturister i dette området midt på vinteren.­– Det hadde gått fortere om dåkker i det minste hadde gått i en rett strek over vannet. Vi ler godt, og er ivrige på å prate mer med ham og høre hva han har å fortelle oss om plassen vi akkurat har gjennomsøkt.–       ­Dette er min families gjeterhytter om sommeren. Jeg skal måle opp ny tomt i dag.Ole Mathis peker ut området hvor han vil bygge sin nye gjeterhytte til sommeren. Han kaster bort en god halvtime på å fortelle og forklare om seg selv og livet her på vidda. Han er reineier i reinbeitedistrikt nummer 42, Beahcegealli, med sommerbeite ved Svartfoss i Reisadalen og vinterbeite mot Finskegrensen. Reinen til Ole skal visstnok smake godt og mildt, i alle fall ifølge Meny-reklamen: «… frodige daler og luftige, kjølige fjell, som Beahcegealháldi på 1326 meter. Reinflokken i distriktet beiter kun i innlandsstrøk, noe som gir kjøttet en særegen, mild smak.» Utpå kvelden prater vi om møtet med Ole Mathis, og lurer på om han kommer til å søke til Gufithar om byggetillatelse. For ikke å bli forstyrret i huset senere, er det nemlig en gammel samisk skikk å «søke tillatelse» hos Gufithar for å finne ut om tomta er fredfull. «Å lese hus» gjøres ved å plassere fire steiner for å markere husets fire hjørner, og la dem ligge der i en viss periode. Om steinene ikke blir flyttet på er det en slags godkjennelse for byggingen. I tillegg er det ikke uvanlig at den som skal bygge sover på tomta i noen netter for å kjenne om det er fred der.Vi passer også på å spørre om lov til å sove der vi har slått leir for natten. Vi har allerede hørt historier om alt fra soldater til små barn som trasker gjennom hus og telt, og holder folk våkne bare fordi de ikke har «søkt» om lov.Hvor er vi nå? Vi går og går og går. Og går. Det er vanskelig å orientere når alt er hvitt og flatt. Små vann og hauger på kartet forsvinner i terrenget. Vi har en GPS i bakhånd, men tenker at vi skal greie oss uten. Isak forteller oss senere at han aldri bruker verken kart eller GPS når han er på vidda. «Vi samer kjenner terrenget vi ferdes i, det er jo kontorpulten vår».  Men det finnes også historier om at samer med fordel kunne ha lært seg kart og GPS. For eksempel Ingas søskenbarn, som rotet seg bort akkurat i det området vi befinner oss i nå, da han gjette flokken og ble overrasket av uvær. Hadde han klart å holde følge med flokken, eller brukt kart og GPS, ville ha kanskje ha levd lengre enn i 11 år. Vi samler oss til middag og høytlesning i teltet. Vi får følelsen av å komme nærmere den samiske fortellertradisjonen jo lengre inn i bøkene vi kommer. I den samiske kulturen står fortellertradisjonen høyt. Før var det slik at kunnskap og historie ble muntlig videreført fra en generasjon til den neste. Mye av det som er skrevet ned kan høres ut som eventyr i dag. Historiene har gradvis blitt avpersonifisert. Men for lenge siden ble de fortalt som faktiske opplevelser. Ulike historier fulgte gjerne hvert sitt samfunn, hvor de ofte var knyttet til bestemte personer og tider – noe som skapte en stor nærhet og en følelse av fellesskap. Fordi et sterkt fellesskap gav trygghet, var nettopp historiefortelling viktig.Etter en kveld med historier om gamle uforklarlige hendelser, legger vi merke til flere skygger og hører flere lyder, enn når vi var utenfor teltet noen timer tidligere …En rolig morgen blir brått dramatisk, da Andrea plutselig får et dypt kutt i fingeren. «Førstehjelp! Førstehjelp!». Alle springer febrilsk rundt og leter etter nedpakket førstehjelpsutstyr. «Vent! Nå har vi sjansen – vi må stoppe blodet!». Det går ikke helt etter planen. Noen tar til slutt fram et plaster, og roen senker seg igjen.Blodstopping, blodstemming eller lesing har dype røtter i den samiske kulturen. Bestemte personer – lesere – har kraft som gjør dem i stand til å stoppe blod, ofte ved hjelp av spesielle formler. Det snakkes ikke høyt om denne evnen, og lesere lærer ikke bort formlene til hvem som helst. Kraften kan svekkes om for mange vet for mye. Selv om det ikke snakkes høyt om, er det helt vanlig å vite om lesere i sitt eget nærmiljø, og disse oppsøkes like gjerne som legevakt.Ei rype følger nøye med når vi nærmer oss. Den sier «gabao», før den løper innimellom skerrien. I ettertid, er vi glade for at vi ikke hadde hørt historien om Eaphárás før møtet med Inga. Da er det ikke sikkert det hadde blitt så mye nattesøvn på oss etter rypehendelsen. Eaphárás er samisk for «udøpt barn». Før i tiden var det vanlig å sette ut barn om man ble gravid utenfor ekteskap, eller om man fikk et handikappet barn. Dette ble gjort på faste plasser, og det ble sagt at man ga barnet tilbake til naturen i stedet for å kvitte seg med det. Inga fortalte oss at hun kom over en Eaphárás da hun var barn:– Æ og søstera mi gikk langs veien ved Cunovhoppi. Vi hørte ei rype, og lyden kom stadig nærmere. Da den var rett bak oss, endret lyden seg til barnegråt. Lyden fulgte etter oss i flere kilometer, jeg torde ikke snu meg. Da vi krysset elva, ble den igjen på den andre siden – de kommer seg ikke over vann.Flere slike episoder har visstnok skjedd med andre i dette området, også nå nylig. Det er litt skummelt å tenke på. Kommer man over en Eaphárás, kan man stanse den ved å «gi den fred». Dette gjøres ved at man døper den til en ting, gjerne noe i metall. Det kan også være nyttig å kunne lese fadervår baklengs.Sirkelen er sluttet. Vi finner veien til det lille blå huset til Inga, og får muligheten til å være med å slakte en rein ­– med nydelig nordlys dansende på himmelen. På samisk heter det gouvssahas – «det hørbare lyset». I lange tider har folket i nord fryktet dette uforklarlige lysfenomenet. I dag er mye oppklart, men gouvssahas mangler fortsatt en vitenskapelig forklaring. På Finnmarksvidda lever mystikken ennå. Rundt kaffebordet hos Inga får alle små hendelser og ting vi har opplevd de siste dagene en helt ny betydning. Turen vår blir en link til tidligere levd liv på vidda. LES OGSÅ: Test av pulsklokker med GPS-måling ORD OG UTTRYKK Skerri – samisk for krattEaphárás – udøpt barnNoaidi – samisk for sjamanGufihtar - dukker opp for å varsle om fare, om noen forsyner seg for mye av naturens goder, eller om noen begynner å bygge på et område ansett som felles.