Vi fem er mamma, pappa, Selma (8), Ragnhild (12) og jeg (15). Vi tok også med oss de to huskyene våre, Lotta og Loke fra egen hundegård. I tillegg til klær og utstyr måtte vi ha tillatelser for å få våpen og rabiesvaksinerte hunder inn og ut fra Svalbard. Min lillesøster, Selma, var den eneste i familien som ikke så frem til turen. Hun er åtte år og får ikke mobiltelefon før hun blir ti. Hennes bekymring var frykten for å bli spist av isbjørn. Da ville hun aldri få oppleve å eie sin egen mobil.

Til tross for lang planlegging oppdaget vi klokken to natta før avreise at sluttstykket til mammas rifle ikke passet. På vei til flyplassen stoppet vi hos våpensmeden i Tromsø. Her fikk vi bekreftet at vi hadde tatt med oss feil sluttstykke. Dette var ikke noe å gjøre med, og vi rakk bare akkurat flyet til Longyearbyen. I Longyearbyen var vi så heldige å få låne bil av noen venner. De bor på Svalbard og driver hundekjøring- og turistbedriften Arctic Husky Travellers. Utenfor ankomsthallen sto bilen og ventet på oss med nøklene i Det første vi måtte få på plass i Longyearbyen, var ammunisjon og sluttstykke til mammas rifle. Ammunisjon fikk vi tak i, men etter mye leting måtte vi oppgi sluttstykket.

Siden jeg er 15 år, kan jeg ikke bære våpen, men alle som ferdes utenfor bebyggelsen på øyene, skal bære våpen på grunn av isbjørnfaren. Spesielt om sommeren kan isbjørnen være utmagret og sulten når den ikke kan fange sel på iskanten. Unge bjørner som er forlatt av moren, kan være desperate på jakt etter mat. Mamma hadde sagt at dersom det skulle komme en isbjørn mens vi lå i leir, ble min og mine søstre sin oppgave å lage så mye bråk som mulig ved å slå på kjeler og med lokk for å skremme den vekk. Uten sluttstykke, men med magen full av pizza, kjørte vi til slutt til kennelen til Tommy og Janne i Bolterdalen. Vi leverte den lånte bilen, og måtte igjen utnytte gjestfriheten fra gamle naboer. Vi fikk låne både et våpen og hunden Nokas. Den skulle gå med oss på turen sammen med de to huskyene fra hundegården hjemme. Vi hadde plukket ut de to av våre seks hunder som sov lettest og bjeffet høyest på det som rørte seg i omgivelsene.