Nils Faarlund, den høyreiste mannen med piggsveis, nikkers og beksømstøvler har vært der friluftsliv diskuteres i fem tiår. De som har møtt han på en konferanse kjenner «spørsmålene» hans, de spontane innleggene som starter med hans læretid som tindebestiger i Tyskland, er innom oppstarten av økofilosofien sammen med Arne Næss og munner ut i et oppgjør med regel-tenkningen i det moderne samfunnet. Tidligere i år fylte han 75. Nå er UTE invitert hjem til Nils og Helga Faarlund på Toten, farsgarden oppe på et høydedrag på Skreia. 

Jeg kommer med bussen klokka 10, så det passer med dugurd, som Nils sier, en tidlig lunsj. Kona Helga serverer sildesalat med rødbeter hun selv har dyrket, før Nils og jeg skal ut på tur i Totenåsen. Eller var det altså omvendt? 
– Når du kommer deg ut i naturen, så sier du underforstått at der du kommer fra er huset du bor i, hjemmet ditt, byen er det du setter høyest og mest pris på. Men av og til blir det for innestengt og så må du ut. Ved å si ut, ja det er jo litt uheldig at dette magasinet heter UTE, sier han.  
– Bladet burde egentlig hett INNE?
– Akkurat. Det burde hett inne. Når du sier ut i naturen har du sagt at du går ut i det fremmede. Hvor du ikke har tilhørighet. Du bruker dette fremmede som sparrings partner. Som et sted hvor du kan gå til grensene, og fortrinnsvis over grensen og komme levende fra det. Derfor mener jeg at hvis vi skal holde i hevd friluftslivets tradisjonelle verdier, må vi slutte å få folk ut i naturen. Da må vi slutte å legge til rette. Da må vi gi dem mulighet til å ferdes i den naturen som er seg selv, den frie natur.

Vi setter oss i bilen til Nils, en nyere farkost i den praktiske pizzabilklassen. Helga, hun som han traff under studieoppholdet i Tyskland og giftet seg med, tross advarslene om at «kvinnen er alpinismens død», har sagt til Nils at han må lage teen selv. Da blir den som han vil. Helga er dessuten bekymret for skotøyet mitt. Nils går jo helst utenom stien. Men vi har faktisk merket tursti under beina når vi går oppover mot sola.
Det er et par hundre høydemeter fra parkeringsplassen og opp til utsiktspunktet. Nils har staver av bambus. Teleskop trenger han ikke. Han bare holder lengre nede på den glatte bambusen. Så fingrene også får trening.
Her i Totenåsen kunne Nils notere en fersk seier på naturens vegne. Skreifjella Vindpark var planlagt med 70 vindmøller – eller turbiner, som Nils kaller det – med navhøyde på 100 meter og vingefang på 112 meter og tilhørende veisystem for å få alt på plass. Etter iherdig kamp fra Aasens Venner, anført av en viss skikkelse i nikkers, ble det til slutt nei til konsesjon. 
– Det tok to år av mitt liv, det der, sier Nils.