Om Cecilie Skog

Alder: 41 år

Yrke: Polfarer, eventyrer

Fra: Ålesund

Bosted: Oslo

Aktuell: I campingvogn skal hun, samboer Aleksander Gamme og dattera Vilja reise rundt i Norges kommuner for å finne lokale turperler. 

 – Jeg landa jo halv ett i natt og Vilja sov ingenting på flyet. Vi har vært på Karsten og Petra-innspilling i Budapest. Nå passer mamma Vilja og Aleksander er i Oman for å gå i ørkenen.

Denne artikkelen er en del av Utemagasinets pluss-løsning. Som abonnent får du tilgang til ekslusive saker på utemagasinet.no. 

Karsten og Petra er en barne-TV-serie som går på NRK. I denne episoden skulle Cecilie spille seg selv.

– Var det gøy?

– Åh, Gud, det var så gøy.

– Du gjør mye forskjellig …

– Ja, det skjer noe hele tida. Jeg visste ikke at jeg skulle til Budapest før tre dager før. Men jeg tenkte at det var det verdt å bruke tid på. Akkurat det syns jeg er vanskelig - å vite hva jeg til en hver tid skal prioritere. Det hender vi tenker «prioriterte vi virkelig det». Karsten og Petra-innspillinga var et riktig valg. Det var viktig for Vilja fordi hun møter masse folk og lærer at fremmede ikke er farlig. Hun er ei trygg lita frøken. På flyet hjem for eksempel så strakk hun bare armene ut til sidemann. 

Cecilie lukter hårspray, har på seg en gul anorakk og sneakers. Fresh, for å beskrive henne med ett ord. En småbarnsmor, som sover lite, reiser hit og dit på ulike jobber og likevel har en strålende energi. Enhver burde misunne henne, hvis de bare visste hva denne kroppen har vært gjennom.

Les også: Cecilie, skogen og jeg

(Artikkelen fortsetter under bildene)

K2: Akkurat kommet i leir to, 6800 moh., på vei opp K2 i 2008. Dette var en av de sju gangene de etablerte leir her, for å bære utstyr etablere ruta opp og for akklimatisering. K2 er verdens mest krevende fjell.

NORDPOLEN: Vasser i skruis på vei mot Nordpolen. Cecilie Skog gikk - og padlet - sammen med Rune Gjeldnes. De hadde en viss fremdrift i løpet av dagen, men havstrømninger og vind dro dem hver natt tilbake til start. Cecilie syns det aldri har vært lettere å snu. 

Les også: Kalde skidager

Etter alt det Cecilie har blitt kjent for de siste årene, er det på tide med en oppfriskning. Selv mener hun at hun ikke er unik, at hun bare er helt vanlig med sterke drømmer. Men hør bare her: Cecilie Skog ble den første kvinnen i verden til å nå det høyeste fjellet på hvert kontinent, «seven summits» og den første norske kvinne som har nådd «de tre polene», Mount Everest, Nordpolen og Sydpolen.

I tillegg krysset hun, sammen med Ryan Waters, Antarktis uten depot eller etterforsyninger. Hun har også krysset Grønland flere ganger. Hun besteg K2-fjellet, sammen med Lars Nessa, og mistet ektemannen Rolf Bae i et skred på vei ned. Hun har skrevet flere bøker, om sitt friluftsliv, om sine ekspedisjoner og om Rolf.

Vi ble fullstendig forelsket i Lillemor som hjalp tjukken over Grønlandsisen. Hun har danset foran nordmenns tacotallerken og fått drømmer til å gå i oppfyllelse. Ikke bare andres, men nå også hennes egen - bli mamma. 

– Det viktigste for meg er pusteromma i løpet av uka. Det å kunne gå opp på Kolsåstoppen å steke pannekaker en dag og vise Vilja turglede. Det er ikke nødvendig å trekke tunge pulker lenger. 

Hvordan har livet forandret seg etter du fikk datteren din Vilja?

– Det er en kjempeberikelse! Tankesettet mitt er annerledes. Nå må jeg hele tida ligge i forkant, alltid forberedt.

– Er du egentlig spontan?

– Ja, veldig.

– Å?

– Ja, det handler om den grunnleggende positive innstillinga. Jeg kan ikke si ja til alt selv om jeg har lyst, det var det med å velge igjen …

– Det viktigste for meg er pusteromma i løpet av uka. Det å kunne gå opp på Kolsåstoppen å steke pannekaker en dag og vise Vilja turglede. Det er ikke nødvendig å trekke tunge pulker lenger.

Skog er forlovet - og har barn - med eventyreren Aleksander Gamme, som også har gjort flere ekstreme turer ispedd en hel del humor. Cecilie har også humor, den lune, ikke den fullt så gale. De må være det eneste paret i verden der begge pryder et par fjellski.

Hvordan er det å være sammen med en som lever et såpass likt liv som deg, er det mye avstand?

– Å, nei, vi er oppi hverandre hele tida.

Les også: En sint tjukkas på tur

(Artikkelen fortsetter under bildet)

PROSESSEN: Kortreist moro har blitt viktig. Her er Cecilie i ruta Prosessen 7+/8 ved Hauktjern i Oslo, så godt som hennes bakgård. 

Les også: Dødssonen

– Så det er egentlig bare deilig når han drar?

– Ja!

Hun ler. Legger til at det kanskje ikke er greit å si.

Men så tenker hun seg litt om.

– Jeg vil at han skal dra på gutteturene, da kommer han hjem igjen med frisk energi som smitter. Han må få være Aleksander, jeg må få være Cecilie. Det er viktig å være raus mot hverandre. Dessuten drives Aleksander av adrenalin. Jeg hater adrenalin. Jeg trenger det ikke. Det var ikke det som drev meg, det har aldri vært drivkrafta. Jeg kan ikke fatte at man skal kaste seg utfor et fjell. Kan du?

Nei ...

– Da Aleksander dro til Dronning Maud land i 2013 var jeg kjempebekymret og tenkte på han hele tida. Da han kom hjem fra den turen, ble vi kjærester. Redsel er vel en måte å sortere det som er viktig.

– Alle de lange ekspedisjonene du har gjort har du gjort sammen med andre, hvorfor drar du ikke på tur aleine?

– Jeg liker det ikke. I 1998 dro jeg aleine til Thailand på klatreferie, og en annen gang var jeg seks uker i Rondane. De turene har jeg nesten glemt.

Også er det hele pakka: planleggingen, forventningene, øyeblikkene og mestringsfølelsen.

Jeg søker woho-følelsen når jeg drar på tur, og den blir forsterket når jeg deler den med andre.

Les også: Inn mot mørketiden

(Artikkelen fortsetter under bildet)

EVEREST: Cecilie er blå på leppene, et tegn på at hun kanskje trenger oksygen. Hun går nemlig uten ekstra oksygen til verdens høyeste fjell. Her er hun på 8000 moh. i 2001, på vei til siste leir på Mt. Everest. 

– Hvordan er ekspedisjonslivet sammelignet med familielivet?

– Turlivet er ren luksus, folk vet ikke hvor enkelt det er. Man kan jo sove masse! Jeg har vært vant til å få kred for det jeg driver med, men ingen ser at jeg vasker klær og hus.

– Hvor kommer friluftslivinteressen fra?

– Familien min var ikke friluftsfolk. Jeg ble nærmest marinert i røyk da jeg var lita, men vi dro på hytta i fjellet. Der fisket vi, hogg ved og leken skjedde ute uten at vi hadde noe definisjon på friluftsliv.
På skolen var jeg urolig og ufokusert. Drømte om å være Ronja som kunne leke med Birk. En lærer jeg hadde skjønte heldigvis at ikke all læring måtte skje inne foran en tavle.

– Interessen for høye fjell startet da søsteren min og jeg var på et hotell i Sæbø. Jeg leste Vi menn og kom over en artikkel om noen som hadde gått rundt Mont Blanc. «Jeg vil på toppen» sa jeg. «Vet du hvor høyt det er» spurte kameratene mine og sa «det er fjell for eksperter, du kan ikke dra dit». Jeg skal prøve, tenkte jeg, det er vel bare å snu. Også kom jeg meg på toppen av Mont Blanc.

Da Aleksander dro til Dronning Maud land i 2013 var jeg kjempebekymret og tenkte på han hele tida. Da han kom hjem fra den turen ble vi kjærester. Redsel er vel en måte å sortere det som er viktig.

– Jeg har aldri vært nødt til å vite at jeg kan noe før jeg prøver det. Folk er for redde for å feile. Det er bare å løpe, vel?

Aleksander og jeg meldte oss på Oslo Skogsmaraton i fjor. Vi visste ikke at det var så mye til skogs. Det ble faktisk litt småkrangling, men vi løste det med at en bar ungen og den andre bar vogna, også heia vi hverandre framover.

– Det høres ut som «gøy» er et nøkkelord for dere?

– Ja, nå skal vi snart gå Birken sammen, med Vilja i pulken. Det handler om fellesskapfølelsen.

Les også: Ti kvinnelige forbilder

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GRØNLAND: Bad hair day, men også en helt vanlig frisyre på tur. Her er Cecilie på tur med Truls Svendsen, og det som ble TV-serien Tjukken og Lillemor. De to krysset Grønland i 2014.

– Hvor er du mest konsentrert?

– I klatreveggen. Der må man være fullstendig tilstede for å gjennomføre en oppgave.

Jeg klatret fram til dagen før jeg fødte Vilja. I klatreveggen følte jeg meg så grasiøs, nesten vektløs, selv om jeg var høygravid.

Nå er Vilja med og buldrer, og vi drar alle tre og klatrer sammen, men jeg blir fryktelig fort distrahert nå.

– Når jeg driver yoga og i øvelser der jeg skal lære å være tilstede faller jeg raskt ut og mister fokus. Den roen og tilstedeværelsen man ofte søker, har jeg opplevd når jeg leker med Vilja, og det er akkurat som meditasjon. Folk opplever meg kanskje som distré, men det er bare jeg som tar pauser.

– Hva står på planen framover nå?

– Vi skal på tur i campingvogn i to måneder!

– Hva er prosjektet?

– Vi skal reise rundt som to misjonærer for friluftslivet. Vi skal leke i fjæra, padle, klatre og dra på fjellturer. Vi håper å bli invitert med på tur, men også invitere lokale til å bli med på tur. Vi føler det liksom er vår måte å kunne brette opp ermene og ta ansvar. Hva trenger ungdommen? Er det nok arbeidsplasser? Hvem trenger aktiviseres? Både Aleksander og jeg ser at dette er måten vi kan bidra på.

– For noen år siden ble du også portrettert i Ute, da var drømmeturen din å seile langs norskekysten. Har du fått gjort det?

– Nei, det er fremdeles en drømmetur! 

Les også: Nedgang i klatreturismen til Kalymnos

Les også: Klaustrofobisk klatreeventyr

Les også: Inspirasjon til din neste klatreferie