HELT UTE Sigrid Sandberg er forfatter, journalist og tidligere spaltist i UTE Okei, vi begynner bare turen med en gang. Barna er med og vi begynner nesten øverst. Der det ikke er trær engang. Niste og drikkeflaske i dagstursekken, varme klær. Alle klare? – Jaaaaa! Okei, bra! Da kan vi suse av sted. Fjellene har snø på og er doble. Vokser både oppover mot himmelen og nedover i vannene. For det er en sjelden vindstille dag, kanskje den fineste hele dette året og vi er så heldige med den. Og vi suser. Forbi blomster, over steiner og litt oppover først, og så bortover, og der må vi stoppe litt på grunn av neseblod, på grunn av at vi trenger kjeks og vann, på grunn av at vi trenger å bade. Det fins så mange fortellinger og skildringer og bilder fra overalt hvor folk beveger seg til enhver tid og det ene er vakrere enn det andre og sjelden er det stygt vær og nesten alltid skjønner du hvor folk er og er det bra skrevet eller strøkne bilder ønsker du deg dit. På sekundet ofte. Du vil ikke være der du er, men der de er, du blir kanskje misunnelig til og med, på grensen til sur. Eller du har det bra der du er og tenker at tross alt, det er mye bedre der du er, hallo, kan ikke sammenlignes, men altså: Poenget er, det er sjelden du ikke vet hvor folk er, i disse våre overrapporterte dager. Sjelden du trenger spørre: Ja hvor var du i ferien da? For det har du jo fått med deg på en eller annen digital måte. Og nettopp derfor prøver jeg å skrive denne solblanke susende dagen uten å si hvor vi er, ikke som en protest, egentlig, for det er jo bare å logge seg av alt som er å logge seg av, nei, mer som en variasjon, som en gåte, men det er ikke så lett, for den er så klassisk, så klassisk denne turen, og på de fineste dagene tendenser til kø her faktisk. Men det kan ikke tilsløre at turen er fortryllende. Det er fossefall. Det er troll under steinbroene. Det er huldrer. Og tuneller uten biler, men svarte som fy, med dryppende iskaldt vann, rett i skallen. Og gjennom hodet til ansvarlig mamma raser alt som kan skje til enhver tid, ulykker større enn neseblod, som nødvendigvis må føre til avbrytelser som gjør at vi må, joda, vi har både plan B- og en plan C. Ansvarlig mamma følger med på klokken. Vi må videre. Det er steinete og noen ganger går det sakte, selv om det er nedover og etter mange, mange timer og noen fosser tar vi den lengste pausen. Barna bader og vi spiser nesten alt vi har med oss av gode saker og etter noen av disse fossene ser vi andre folk. De snakker andre språk og de kommer litt plutselig og de går midt i veien med kamera på magen og vi plinger og suser forbi, og så bærer det nedover. Enda brattere enn før, med smale gjerder mot stupene og her har det vært ulykker, så nå beveger vi oss skikkelig sakte, før de krappeste svingene slutter. Da suser vi igjen. Fort. Og så begynner trærne å vokse, bli høyere og høyere mot himmelen, og så kommer skilt med geitost og selve geitene og etter hvert ser vi biler og det blir varmere også, så varmt at vi må ha is når vi kommer helt fram og dit vi kommer er det et digert skip som fyller hele forbaska fjorden. Og da er jeg nesten overbevist om at du vet hvor vi er.  Og hvis du trenger et aller siste hint, kan jeg fortelle at der nede stiger vi selvfølgelig av syklene våre, nokså stolte. Før vi tar toget opp og tilbake. «Du vil ikke være der du er, men der de er, du blir kanskje misunnelig til og med, på grensen til sur.»