HELT UTE Maria Grøntjernet skriver fast i annenhver utgave av UTE i spalten Helt Ute. Maria begynte å dra alene på overnattingsturer i naturen i en alder av 13 år. Hun er kjent som Villmarksjenta gjennom blogg, bøker og tv-serier. Siste bok: Villmarksjenta. Ørene er opptatt, fylt med dunkende poprockmusikk fra favorittartisten Avril Lavigne. Jeg passer på å holde meg minst hundre meter bak resten av familien på fem, i en slags protest mot hele opplegget. Med hengende hode lar jeg blikket hvile på det første, ordentlige paret med fjellstøvler. De som var gode da jeg prøvde dem i butikken, men som i dag kjennes som to svære mursteiner.Jeg var 14 år, hadde begynt med svart øyenskygge og lurte litt på om jeg synes det var stilig å gå med henda i lomma. Også på tur. Jeg likte fortsatt å være i naturen, men bare når jeg selv ville, og det var slett ikke alltid at det passet overens med foreldrene mines planer og bestemmelser. Likevel lot jeg meg som regel overtale til å bli med ut. Enten det var skitur eller fisketur, topptur eller bærtur. For selv om tenåringen i meg kunne tenke at det var bedre å bli værende inne, var det en indre stemme som ikke var helt sikker på om det stemte. Likevel, om det hadde det vært opp til meg, ville nok tenåringen ha fått bestemme litt oftere.Ørepluggene er lagt bort, og jeg slipper inn musikken fra naturen. Bevegelsene myknes i det kroppen tilpasser seg den nye rytmen. En rytme jeg elsker mer enn noen annen, og som jeg tidligere på dagen hadde glemt at fantes. Jeg lar blikket bevege seg fra fjellstøvlene til de grønne omgivelsene, og setter opp tempoet for å minske distansen til de andre. Hendene befris fra lommene, og får røre ved bladene. Frihetsfølelsen kommer sivende, litt etter litt, og et smil tar form på munnen. Innen jeg når igjen mamma, pappa og søstrene mine, kun en halvtime etter at vi gikk ut døra, er det ikke lengre spor etter den grinete tenåringen. Hun som for kort tid siden tenkte at søndagstur var rene marerittet, danser nå bortover stien.«Jeg passer på å holde meg minst hundre meter bak resten av familien på fem, i en slags protest mot hele opplegget.»Jeg har alltid tilbrakt mye tid ute på eget initiativ, men det er uten tvil enkelte ganger og perioder hvor jeg har blitt sendt ut døra mot egen vilje. For ut måtte vi, alltid. Regnvær eller snøvær, minusgrader eller varmegrader. Det fantes ingen unnskyldning for å bli sittende inne, hvertfall ingen som fungerte. Det var nok ikke uten grunn at det var slik. Uansett hvor giddeløs eller vanskelig jeg kunne være før turene, var jeg nesten alltid fornøyd da jeg kom inn igjen. Kroppen hadde fått påfyll av energi og glede, batteriene var ladet. Naturen ga meg det jeg trengte, også i en kaotisk tenåringsperiode, og foreldrene mine visste det. Selv om jeg ikke innrømmet det, var jeg ofte takknemlig i etterkant for at de hadde tatt på seg rollen som masete foreldre.Og av og til, på dager hvor dørstokkmila er lang, hender det fortsatt at de gjør det. En liten skogstur kan gjøre stor forskjell, det vet jeg av erfaring, men det er vanskelig å ta initiativ hvis man er litt nedfor eller sliten. Da er det fint med en liten dytt og en kjærlig påminnelse fra to litt masete, men kloke foreldre. LES OGSÅ: Test av brede fjellskiSom abonnent på UTE får du digital tilgang på alle plussartikler fra friflyt-magasinene landevei.no, terrengsykkel.no, friflyt.no, utemagasinet.no og norskklatring.no. MER FRA MARIA • Hvis jeg kan være gaupa • Instagram-tur • Villmarksjenta er tilbake