EIVIND EIDSLOTT Eivind Eidslott er født og oppvokst på Sunnmøre, og er fortsatt preget av det. Firebarnsfar, Fjellbarna-forfatter og fast spaltist i UTE. LES OGSÅ: • Friluftslivets uutholdelige letthet• Kle deg ut• Söta bror Julegaver er byttet. Snø har falt, regnet bort, fryst til is. Og kruttrøyken fra idrettslagets familievennlige nyttårsrakettpakke har blåst bord med nordvesten. Det er tid for refleksjon, mild depresjon og utvikling av kondisjon. Det er tid for å stirre inn i glasskula og se nærmere på friluftslivstrendene i 2018: I år kan man betale trerettersmiddagen på Gjendesheim med bitcoins. All mat og drikke til fjells vil – kort oppsummert – være kortreist: kortreist ørret, kortreist brød, kortreist smør, kortreist geitost, kortreist melk og kortreist øl fra et nærliggende bryggeri som drives av to menn med monumentale skjegg som egentlig har hver sin doktorgrad fra Universitetet i Oslo, men nå har de flyttet til ei fjellbygd, de har kjøpt fjellgård, de driver med fjellyoga og fjellcoaching og fjellpizzeria, og se!, de har åpnet landets første fjellsøvnklinikk og et lite fjellbryggeri, og de har blitt omtalt i D2, og Der Spiegel, og Monocle. Noen lanserer en podcast på 116 episoder som utelukkende handler om multemyrer i Sylane. Mot alle odds blir denne podcasten Norges mest populære, det kommer bok, det kommer blogg, det kommer YouTube-kanal, hele den norske offentligheten fylles til randen med multer fra Sylane. Fart. Alt skal ha fart. Der man tidligere gikk fra hytte til hytte, skal man nå løpe fra hytte til hytte. Man skal ha tights. Man skal ha terrengløpesko. Man skal ikke ha lue – man skal ha bandana. Man skal ikke snakke om gnagsår – man skal snakke om patellofemoralt smertesyndrom og plantar fasciitt mens man spiser energy bars i lyset fra en LED-lampe. Alt skal være lettere enn det var i fjor. Hvis man for eksempel har et liggeunderlag fra 2017 som veier 234 gram, bør man snarest bytte til årets liggeunderlag som kun veier 232 gram. Hvis man lurer på hvordan produsenten klarte å knipe inn to gram, så kan man følge med i Facebook-feeden sin og se en påkostet film med malmfull voice-over som forteller engasjert og troverdig om hele prosessen som ledet fram til dette fenomenale resultatet. Man legger igjen mobilen hjemme før man går ut på tur. Hvis man møter andre på stien, forteller man ganske raskt at man har valgt å legge igjen mobilen hjemme, at man er på en digital detox, at det er deilig, at det er nødvendig, at andre burde prøve det samme, absolutt, dette var vellykket, og når man kommer tilbake til mobiltelefonen sin går man inn på Snap og anbefaler det man nettopp har gjort til alle sine venner. Etter en periode med 90 prosent dronebilder på Instagram kommer en kraftig motreaksjon med bilder tatt fra bakkeplan og hashtaggen #nodrone. Alt skal være bærekraftig. Man kan egentlig ikke kjøre en bil som går på fossilt drivstoff fra Oslo til Vinjerock, lenger. Man bør kjøre en elektrisk bil og lade mange ganger underveis. Eller ri på en islandshest. Eventuelt bør man sykle – gjerne på en custom made cyclocross-sykkel med bagasjevesker i grensesprengende design og et liggeunderlag som veier kun 232 gram. Bekledningen man har på seg bør være laget av resirkulert plast. Ullskjorten bør være bestefars gamle ullskjorte – slik at man kan holde et omfattende foredrag om gjenbruk utenfor teltet på Eidsbugarden. Teltet har man arvet fra sin mor.  Ingen hytter skal benevnes som hytter. Alle hytter bytter til det mer tidsriktige uttrykket «lodge»: Finse Lodge. Gjende Lodge. Prekestolen Lodge. Et cetera. Det blir mer og mer populært å gå sammen med en guide. Ikke bare når man skal bestige Store Skagstølstind – det kan være fint med en guide når man skal gå til Ullevålseter, også. «Vi brukte guide», kan man si på jobben mandag morgen. «Hun viste oss små, hemmelige avstikkere underveis. Hun kunne mye om kortreist mat. Hun hadde nettopp syklet tur-retur Vinjerock.» Man bør ikke fly. Hvis man har lyst til å oppleve det skotske høylandet, bør man sette av god tid og seile over Nordsjøen i et vikingskip. Fordi man ikke kan fly, får kortreist friluftsliv en kraftig oppsving og fortjent oppmerksomhet i Lørdagsrevyen. Man bygger klatrevegger i hager og borettslag. Gjerne klatrevegg og ølbryggeri i kombinasjon. Man skal ikke gå Birken – man skal gå toppturer på ski. Man skal egentlig ikke bruke noe annet enn randoski i 2018. Randoutstyret er uansett så lett at man kan bruke det overalt. Man observerer de første som går til Ullevålseter med randoski. Og guide. En 10-åring bestiger Mount Everest. Noen åpner en turisthytte i utkanten av Reinheimen som spesialiserer seg på langreist mat: pizza med italiensk mel, taco med mexicansk saus, sushi med fisk fra Japan. De tar dronebilder av hytta og legger de ut på sosiale medier. De lager ikke podcast. De bruker ikke ordet «lodge». De vil at folk skal gå, ikke løpe. Hvis man løper, får man kjeft. Hvis man leser høyt fra denne teksten i peisestua, får man også kjeft. Bestyrerparet – uten skjegg – synes nemlig at tekster som denne er så 2017. Jeg er helt enig.