EKKERTINDEN 1189 MOH.

Fjellet ligger ved Gjøra i Sunndalen. Nordsiden er slak og relativt lettgått, men sørsiden har store og imponerende stup ned mot Sunndalen. Fjellet nås enklest fra Vollan via Vollasetra, eller fra Gjøra.
Lengde på turen er cirka 8 kilometer totalt, og nesten 1000 høydemeter. Begge stiene er nokså bratte i starten, men likevel helt greie å gå også for barn ned i 6-8 årsalder. Voksne bruker rundt to og en halv time til topps, regn med rundt en time ekstra med barn.

VOLLASETRA

Nyrestaurert og åpen, selvbetjent DNT-hytte. Nås enklest fra gården Vollan, som ligger i bunn av Gråura, omtrent midtveis mellom Oppdal og Sunndalsøra langs riksvei 70. Å gå til setra tar rundt halvannen time, eventuelt to med barn. Husk vann på varme dager! 
Setra er vel verdt et besøk, og området rundt med fosser, juv og råflott, frodig natur er utvilsomt et verdig mål i seg selv.

La oss begynne med topp tre fra turen, ifølge Erlend (8), og det i stigende rekkefølge:

3. KULE STUP

Toppen av Ekkertinden er riktignok ganske stor og flat, og dermed litt ulik mange av sine mer dramatiske naboer. Men ned mot Sunndalen minner det 1189 meter høye fjellet om en geleklump skjært med kniv. Noen steder er gigantiske steinplater i ferd med å tippe utfor, andre steder er flatene rette og renskåret. Det er nesten tusen meter ned til elva Driva – som ligger like foran skotuppene til de som står på toppen.

2. VOLLASETRA.
Setra ble bygd i 1860, seterdrifta ble avvikla i 1954, og i 2000 ble setra åpnet for turfolk. De fire seterbygningene er nylig restaurert, og i dag har den selvbetjente DNT-hytta sengeplass til 23 personer. Her er det rett og slett ikke mangel på noe som helst, og i den koselige stua er det kun de mest følelseskalde som ikke koker kakao, fyrer i ovnen og koser på seg koseverdose.

1. ORMEN.
Like under toppen av Ekkertinden fant Erlend en slange som krysset stien. Det var nok en stålorm, men vi latet som det var en hoggorm. Innimellom mente vi til og med det var en kobraslange, en sånn som kan rasle med et sånt instrument ytterst på halen. Tidvis var det en anakonda. Turens høydepunkt var det uansett. 

Sunndalinger har ikke så veldig mye til felles med folk fra Voss –

jeg kjenner mange fra begge stedene og tro meg, det er sant. Men unntaket som bekrefter regelen er at begge har ganske god selvtillit på vegne av hjemstedet. Derfor mener flere av sunndalingene jeg har observert på internett at Ekkertinden får Preikestolen i Lysefjorden til å bli en som liten muldhaug i forhold. Nå har jeg vært begge steder, og akter ikke å dømme i denne saken, selv om en ting er sikkert: På Ekkertinden er det mye mindre folk.

Etter å ha gått en times tid fra smellvakre Vollasetra begynner det å flate ut, og jeg kjenner igjen fjellene på den andre siden av Sunndalen. Drivas sideelv Grøvu renner i dalen jeg ser til venstre, og denne utsikten kan ikke bety annet enn at snart er det bråstopp på den koselige stien vi følger, og ingenting annet enn avgrunn foran føttene våre. Og plutselig griper jeg Erlend i hånda, for noen meter foran oss forsvinner hele verden i løse lufta.

– Jeg er sliten pappa.

De fire husene på Vollasetra bør dukke opp  snart tenker jeg. For gutten bak meg har begynt å sutre litt, og vi har snart gått i en time og tre kvarter fra Vollan i Sunndalen. Stien er bratt, svingete og smal, og skogen rundt oss tett. Her er eldgamle furukjemper, minst like gamle bjørketrær og innimellom passerer vi partier med granskog hvor ekorn har gått bananas. Begrepet konglemassakre etableres, og vi ser turens første konglemorder-ekorn. Det er alskens blomster og busker overalt, og Erlend, som har hatt en svært dyktig og faunainteressert barnehageonkel, peker på det ene og det andre og vet hva det heter. Jeg har ikke peiling, men vi døper en av blomstene for svenskblomst, siden den er liten, gul og blå. 
Skogen gjør at vi ser verken fjelltopper, elver eller dalbunnen langt der nede, men vi hører hele tiden bruset fra elva.

Ifølge DNT skal det ta halvannen time å gå opp til Vollasetra, og etter en time og tre kvarter ser vi ikke annet enn frodig skog rundt oss. Idet Erlend sier at han er sliten for åttende gang, ser jeg et hus foran oss. Men det er ikke Vollasetra. For Vollasetra ligger nærmere, og vi ser ikke husene før vi er rett utenfor grinda.
Endelig framme!

– Se her pappa! Og her! Og her!

Erlend springer – plutselig er han ikke sliten lenger – mellom de fire husene på jakt etter sengeplass. Vi er helt alene på setra en ukedag midt i juni, sola skinner, og åtteåringen kan velge og vrake blant de 23 sengeplassene fordelt på tre av husene.To brødskiver med leverpostei senere drikker vi kakao inne i hus nummer fire; stua. For kosens del har Erlend fyrt i ovnen, og to talglys og fire kapitler i boka Kaptein Supertruse og Professor Bæsjebleies farlige felle senere spiller vi brettspill og spiser smågodt. Utenfor vinduet er sola fortsatt oppe, men skydekket synker og sommernatta er i ferd med å bli en anelse lysegrå.

– Inni hula der har jerven spist middagen sin, sier jeg, og er relativt skråsikker.

Deler av en ryggrad, en drøss ribbein, et par kjevebein og en haug med hår forteller historien om et dramatisk middagsselskap med en rein og minst en jerv til stede.

– Jeg er tannlegen hans, smiler Erlend idet han plukker framtenner ut av det ene kjevebeinet han fant.

To snøballer og noen hundre meters gange senere stopper verden brått foran oss. Nesten tusen meter lenger ned ser Erlend en blå traktor som er like foran skotuppene våre. Jeg maser på gutten om at nå må han konsentrere seg og ikke finne på å springe, hoppe eller herje på barns vis, og helst holde far i hånda. Stupet er flere hundre meter høyt, og steinura under stupbratt. På vestsiden er bergveggene som skåret med kniv, og stupet på Ekkertindens sørside er formet som et slags u-formet galleri.

På motsatt side av geléstupet er bergveggen mer oppstykket, og et enormt steinflak er tilsynelatende i ferd med å løsne. Når det skjer bør de passe seg de som bor på gården der nede. Sprekken mellom fast grunn og steinflaket utgjør litt av et karstykke for folk med god spenst og stort mot – eventuelt lav intelligens.
Dramatisk natur er det uavhengig av hoppeferdigheter og hjernekapasitet. Den grønne og hvite elva, åkrene og gårdene 1000 meter lenger ned lager ei nokså nasjonalromantisk utsikt. Men riksvei 70 med sine brummende lastebiler på vei til aluminiumsverket på Sunndalsøra minner Erlend og meg om at året er 2016 og ikke 1863.

Ormen åler seg på tvers av stien, og ser ganske stressa ut. Likevel går det ikke særlig fort. Den er kanskje 20 centimeter lang, og åpenbart en søt og uskyldig stålorm. Men noen tøffe trekantmerker på ryggen dens overbeviser Erlend om at det er en livsfarlig hoggorm.
Minst. Han syns også at den er veldig søt, og vil gjerne ha den med seg hjem som kjæledyr. Jeg forteller at ville dyr helst vil være i fred ute i naturen, og det argumentet går rett hjem.

Vi er på vei tilbake til Vollasetra, men nå skal vi gå fra Ekkertindens topp og helt ned til bilen. Turen er ikke lengre enn at det er nokså fort gjort også for en liten kar som går to skritt for hvert steg pappa tar. Et stykke nedenfor setra hvor vi tilbragte natten tar vi en pause og spiser Nøttemiks fra Bunnpris´ billigmerke First Price. Da er det Erlend oppdager det sensasjonelle: På forsiden av posen står det Nøttemiks med ks. Men over innholdsfortegnelsen på baksiden av posen står det Nøttemix. Med x. Erlend slår oppgitt ut med hendene, men sier likevel, der han sitter smilende på en stein i skogen en liten kilometer nedenfor Vollasetra:

– Dette ble en kjempefin tur, pappa!

Vi er helt alene på setra en ukedag midt i juni, sola skinner, og åtteåringen kan velge og vrake blant de 23 sengeplassene fordelt på tre av husene.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel: