FERDAMINNE 2018

Vinjerock og UTE arrangerte skrivekonkurranse der temaet var Ferdaminne frå sommaren 2018.

Juryen skriv: Originaliteten og grepet er i ein klasse for seg. Her har vi fått eit ferdabrev med både humor og brodd, og som mange nok vil kunne kjenne seg igjen. Forfriskande!  

I tillegg til publisering i magasinet UTE, får vinnaren ein tursekk fra Bergans og fjellstøvler fra Alfa. Vi gratulerer!

Jeg er en naturens mann,

gi meg fjell, litt ved og en fyrstikk

Og jeg kjenner på sjelefred og ro.

I bøtter og spann.

 

Men jeg har samtidig alltid latt meg irritere.

På hvilken måte da, spør kanskje du?

Vel, la meg illustrere; 

 

Jeg trodde jeg hatet måker.  

Altså, misforstå meg rett, 

jeg har fortsatt et svært anstrengt forhold til

både måker og vind, 

men de har måttet vike, 

måttet gjøre retrett. 
  

For skjærende måkeskrik og stiv kuling har

måttet vike plass på tronen. 

Det er en «new kid in town», 

og en forbanna irriterende en også; 

nemlig dronen. 
  

For hører jeg lyden av én jævla drone til, 

som forstyrrer min fred, eg svergar mann,

eg klæssar den rætt ned! 

 

Jeg trodde aldri jeg ville si det,

men hjernens veier er uransakelige, 

den forandrer: Jeg har blitt voldelig.

Jeg har blitt dronemishandler. 

 

Jeg sitter ute i kajakken min. 

Nyter midnattssolen, helt vindstille, flatt vann.

Bsssssss. Dronefaen. 

Til og med ute til havs? Er du seriøs nå, mann?

 

I en slags omvendt proporsjonalitet, 

synker dronekursen stadig mot bunn, 

mens mitt iboende sinne og raseri, 

stiger og stiger, og har nådd klimaks, i grunn.

 

Så jeg padler litt lenger,

med raskere takt, og dronen slår følge. 

Og jeg føler meg med ett litt rebelsk, 

med ett litt bølle. 

 

Og etter noen luftige åretak,

så er det ikke lenger noen summetone.

Lyden blir plutselig borte.

Stikk den, jævla drone.

 

Den kapitulerer helt plutselig,

som en veps uten brodd. 

Et underlig skue av et dronehavari,

for min tålmodighetsgrense var nådd.

 

Jeg fisker den opp i kajakken, 

og kjenner på smaken av seier.

Jeg padler mot land, 

og gir kadaveret tilbake til en forsmådd,

italiensk eier. 

 

Han stotrer noe på italiensk, 

men jeg gir ikke noe svar.

Jeg lar det tale for seg selv; 

Godt, gammelt norsk angrepsspill,

mot et sovende, italiensk droneforsvar.

 

Jeg stiger ut av kajakken, og setter føttene på land.

Jubler lavt for meg selv.

1-0, mann!

 

Men idét jeg legger meg i posen den natta,

gjør hjernen et siste, lite sveip.

Og det er da det slår meg,

dronejævelen har jo alt på teip!

LES OGSÅ: Ferdaminne 2018: 2. plass