OVERNATTINGEN

UTE anbefaler steder hvor du kan sove inne.

• Gjegnabu

 Hjelle Hotel

DEMMEVASSHYTTA

Demmevasshytta var anleggsbrakke under reguleringsarbeidet med Demmevannene og har hatt stor betydning for utviklingen av bre- og fjellsportmiljøet i DNT. Med utgangspunkt i Demmevasshytta har det blitt arrangert brekurs på Rembesdalskåkji, en brearm til Hardangerjøkulen, siden 1960-tallet. Fremdeles lokker blåisen og sprekkene på Remesdalskåkji og hvert år fra slutten av juni til begynnelsen av august fylles hytta av kursdeltagere på DNTs brekurs. Demmevasshytta er låst med DNTs standardnøkkel og besøk på Demmevasshytta må forhåndmeldes til DNT Fjellsport i Oslo.

TUREN DIT: Adkomsten til Demmevasshytta er krevende og har blitt vanskeligere de siste årene fordi breen har sprukket opp og trukket seg tilbake. Det er ikke kvistet vinterløyper til Demmevasshytta, og nesten uansett hvilke rute du velger til hytta på vinteren, må skredfaren vurderes nøye. Fra Finse er det en forholdsvis lang dagsetappe til Demmevasshytta. Ruta er umerket og breutstyr/ -kunnskap er nødvendig. Fra Demmevasshytta er det kort vei ned Rembesdalskåka til Rembesdalseter, som ligger en dagsetappe fra Finse, Kjeldebu og Hallingskeid. 

Demmevasshytta klamrer seg fast på en fjellhylle over en av de bratteste brearmene til Hardangerjøkulen. En gang var hytta blant de mest besøkte overnattingsstedene til DNT, men i dag er det få turistforeningshytter som framstår like utilgjengelige, myteomspunnet og avsidesliggende. 

– Denne utsikten slår alt. Absolutt alt.

Det er snart blitt syv timer siden vi gikk fra Finse. I begynnelsen fulgte vi Rallarvegen vestover og etterhvert gikk vi et stykke på en tydelig sti med rødmalte T-er. Deretter tok vi en grundig titt på kartet, tok av fra stien og la ruta rett vest for selve Hardangerjøkulen. Innimellom var det fremdeles tydelige tråkk, og ett og annet sted sto en varde og viste at vi var på rett vei. Etter hvert som vi gikk, ble omgivelsene mektigere og mektigere, og når vi nå etter en lang dag står ved kanten av Rembesdalskåka, en de mange brearmene til Hardangerjøkulen, oppleves utsikten over brefallet som uslåelig.
– Dere har ennå ikke sett utsikten fra utedoen på hytta. Den er enda mer imponerende enn dette, sier en i turfølget som har vært på hytta før og som har Demmevasshytta som den absolutte favoritten blant alle hyttene på Hardangervidda.
Vi fester stegjernene og binder oss inn i tauet for å krysse Rembesdalskåka. Fra brekanten er det deretter omtrent femti høydemeter med klyving på blankskurt svaberg opp det siste stykket til hytteveggen. For bare noen få tiår siden var det naturlig å gå med stegjern rett fra isen og til trappa.

Når kveldslyset forsvinner langsomt oppover brefallet, fyrer vi opp ovnen og tar plass i sofaen under bokhylla. Inne framstår Demmevasshytta som et museum. På veggene henger kart, svart/hvitt-bilder og gammelt bre- og skiutstyr. Skal du være her lenge, bør du ha med ekstra batterier til hodelykten eller håpe på en dag med såpass dårlig vær så du får tid til å sitte inne bla i all den gamle fjellsportlitteraturen.

Opprinnelig var Demmevasshytta en anleggsbrakke som ble bygget I forbindelse med reguleringen av Demmevatn. Hytta stod ferdig i 1896, og under hytta går det i dag flere tappetunneller som regulerer vannstanden til de tre Demmevannene. I 1901 kjøpte DNT den gamle anleggsbrakka, og fra 1908 ble hytta betjent – og svært populær. Da Aftenposten-redaktør Amandus Schibsted besøkte Demmevasshytta i 1908 beskrev han hytta som «Turistforeningens juvel». I mange år var Demmevasshytta en av de mest besøkte hyttene til DNT, og i 1911 var det bare Gjendesheim og Gjendebu som hadde større losjiinntekter. Blant de som fant veien over Rembesdalskåka var blant annet Prinsen av Wales, og det var fast føring mellom Finse og Demmevasshytta. I tillegg var det plassert tåkelur ved brekanten, og når man kom fram dit ga man signal til breføreren på hytta som kom og viste vei over breen. 

Under 2. verdenskrig ble Demmevasshytta nesten helt ødelagt, og i mange år etterpå lå den helt brakk. Etter 6000 dugnadstimer, gjenåpnet hytta i 1965 og ble et sentrum og samlingssted for bresport-gruppa til Turistforeningen. I noen sommeruker i juli og august er det hektisk aktivitet med kursuker på hytta, og mange av Turistforeningens mest ivrige og trofaste medlemmer har faste tur-ritualer som inkluderer i hvert fall et årlig besøk på den historiske hytta. Når du har sett utsikten over Rembedalskåka, er det lett å forstå hvorfor eierne av landets mest utslitte fjellstøvler og nedslitte stegjern har Demmevasshytta som en favoritt. Anmarsjen er lang, beliggenheten vanskelig og tilgjengeligheten er utfordrende; men når du står på blåisen på Rembedalskåka eller når du sitter med døren åpen på Demmedassen og nyter utsikten over det bratte, mektige brefallet, er det få steder som oppleves som like mektig og altoppslukende.