KLASSIKEREN

UTE-serie som presenterer friluftsutstyr som kom for å bli.

Les også: Stormkjøkkenet

Les også: Camelbak

Les også: Vindsekk

Det begynte med en eksplosjon i 1942. Etterpå var det bare en rykende haug igjen av smøringskokeriet til svenske Martin Matsbo i bygda Malung i Dalarna. Der kokte skiløperen med både VM- og OL-medaljer sin egen skismøring, som så mange andre på den tiden. Matsbo eksperimenterte med gamle sykkelslanger, knuste grammofonplater, parafinvoks, tjære og talg. Så eksploderte en kjele, og hele smøreboden brant opp. 

Matsbo var skikjendis. Brannen ble avisoppslag. Det fikk sjefen for Sveriges største legemiddelfirma, AB Astra, med seg. Börje Gabrielsson hadde selv sett Matsbo vinne i sporet. Han visste at han var en energisk og oppfinnsom type. En tanke slo ned i direktøren. Kanskje Matsbo var mannen som kunne løse smøreproblemet som hadde irritert Gabrielsson i årevis? 

Hvorfor var denne Gabrielsson så besatt av skismøring? Da han så Matsbo vinne i Holmenkollen i 1937, hadde han selv vært på en uvanlig bakglatt skitur i Nordmarka med noen venner. Den hjemmelagde smøringen var elendig. Den skiglade Astra-sjefen kunne ikke begripe hvorfor ingen hadde brukt vitenskapelige metoder for å utvikle en skismøring som passet til all slags føre. Turvennene lo av tanken. Gabrielsson slapp den ikke. Og Matsbo var som skapt for oppgaven. Da Martin Matsbo så røyken legge seg over ruinene, hadde han ingen anelse om hva som ventet. Da Astra-sjefen ringte og tilbød ham jobb som skismøringsutvikler, kunne han ikke forestille seg hvilken eventyrlig suksess han skulle bli en del av. 

Gabrielsson koblet ham sammen med Astras egne kjemikere og en gruppe forskere fra Kungliga Tekniske Høgskolan. Vinteren 1943 reiste Martin Matsbo til Kiruna og testet samtlige nordiske skismurninger i handelen. Så begynte eksperimentene. Matsbo og kollegene på laboratioriene i Stockholm droppet snart de tradisjonelle ingrediensene. De satset på syntetiske stoffer basert på harpiks og petroleumsvoks. Ingen hadde gjort det før dem. I løpet av 1945 gjorde forskerne seks tusen apparatforsøk på to hundre stoffer. 

Direktør Gabrielssons drøm om én universalsmøring var umulig å realisere. Etter tre år og utallige timer med løypetesting og laboratorieforsøk, endte Matsbo og forskerne opp med tre ulike festevokser for ulike temperaturer. Alle var nærmest fargeløse, og så ganske like ut. Dermed kom idéen: Hver enkelt voks tilsettes fargepigmenter, slik at brukerne lett finner riktig variant. Dermed lanserte Astra rød, grønn og blå Swix i 1946. Navnet dukket opp i en navnekonkurranse blant de ansatte i Astra – og ble kun valgt av én grunn: Det klinger bra. 

Den svenske, syntetiske nyheten ble møtt med skeptiske fnys i norske skispor. De norske løperne sverget til det kjente og kjære. Så kom vinterlekene i St Moritz i 1948. Svenskene knuste alle, ble beste nasjon – og gullvinnerne gikk på Swix. Den norske hånlatteren stilnet. Den svenske smøringen ble snart lagt på norske ski. I 1964 ble hele produksjonen flyttet til Norge. I 1978 ble selskapet norskeid. I dag er Blå Swix forlengst et norsk ikon. 

Ikke UTE-abonnent? Det blir du her!

LES OGSÅ: Portrett av Nils Faarlund

LES OGSÅ: Eivind Eidslott: Kle deg ut