– Jeg har lyst til å gjøre mer av det som driver meg, sier Emelie Forsberg. Det er blitt midten av oktober, men høstlufta er fremdeles mild i hovedstaden. Vi med på en liten løpetur til Barlindåsen i Oslo, før Emelie skal holde foredrag i forbindelse med boken hennes «Sky Runner».– Det er faktisk første gang jeg er i Oslo, forteller hun.    I sommer oppfylte hun en drøm hun har hatt en stund, da hun gjennomførte hele Kungsleden i et strekk, en 425 kilometer lang vandringsvei som går gjennom fjellene i Lappland i Sverge, og passering av seks innsjøer. Det innebar løpsdager på opptil 10-14 timer hver dag. Størstedelen av turen var alene på veien, bortsett fra litt dokumentering av Salomon, som har vært Emelies hovedsponsor gjennom flere år. Vanligvis er det en 15 dagers marsj, mens Emelie disponerte for under fem. – Det var tøft å springe i så mange dager, det var nytt for meg. Det var heftig å se hva kroppen er i stand til. Det å komme dit at det eneste du tenker på er neste skritt, å kjenne grenseforflytningene i kroppen. Jeg merket at jeg ville gjøre slike prosjekter mer, sier hun.– Betyr det at du er lei av konkurranser? – Nei, ikke lei. Det handler mer om at jeg har gjort det i så mange år og deltatt i så mye. Fjellprosjektene gjør også at jeg blir mer sugen på å konkurrere igjen. Det handler mest om å gjøre noe annet innimellom, sier hun. SE FILMEN FRA KUNGSLEDEN: Da Emelie og samboeren Kilian Jornet dro for å prøve seg på verdens sjette høyeste fjell, Cho Oyo (8201 moh.), i januar, endte Emelie opp med å snu før toppen fordi hun ikke kjente seg komfortabel og tilstrekkelig akklimatisert for kraftanstrengelsen det er å bevege seg i så tynn luft, mens Kilian fortsatte uten problemer. Hun anser ikke det som et nederlag.– Jeg har ingen problemer med å snu hvis jeg ikke føler meg bekvem, sier hun.Men hun vil tilbake til Himalaya.– Jeg er glad for at jeg får oppleve så mange kulturer gjennom det jeg holder på med. Det driver meg å presse meg i et miljø som er inspirerende, og se hvor langt jeg kan ta meg. Jeg tror alltid at jeg livet mitt vil handle om å være i og med fjellet, sier hun. Fjellet hun sikter mot er nærmere 6000 meter og betraktelig mindre teknisk. Går alt etter planen, håper hun at det lar seg gjennomføre i løpet av nest høst.Men konkret hvilket fjell vil hun ikke røpe ennå. – Men det er en topp jeg føler meg komfortabel med å gjøre helt selv. Tanken er å gjøre det direkte fra byen, uten basecamper underveis, forteller hun. Etter fire år i Chamonix, har det vært bra å bo og trene på et litt fredeligere sted med tilgang til ville fjell i umiddelbar nærhet, uten folkemasser og heissystemer overalt.Fordi hun ikke er norsk, kan hun benytte seg av høydekammer hjemme i Romsdalen og heller vende kroppen til høyden der, noe som gjerne gir færre reisedager.    «Mitt sted var fjellet før jeg begynte å konkurrere.» Emelie Forsberg Artikkelen  fortsetter under bildet – Jeg kom jo fra klatring og den typen friluftsliv. Mitt sted var fjellet før jeg begynte å konkurrere. Det handler jo om hva en er komfortabel med å gjøre. Jeg synes det er viktig å snakke om, for det er skremmende hvor mange som tar kontakt, forteller at de er trail-løpere og at de vil ta seg opp til Mont Blanc. Man kan ikke bare anta at man kan gjøre det samme, det er jo et fjell. Det skremmer meg, for jeg får ufattelig mange henvendelser fra mange land, sier Forsberg. – Løping er en aktivitet som favner mange, inngår i mange idretter og som framholdes som enkelt. Kan noe ligge der? – Ja, kanskje. Jeg løper jo opp til Mont Blanc, samtidig så kan man ikke kalle det for løping. Jeg forstår ikke at folk ikke forstår det, og det skremmer meg at det skal være nødvendig å bruke tid på å forklare det. Jeg får ufattelig mange henvendelser fra mange ulike land, sier Forsberg, som foretrekker å omtale seg som fjellatlet.– Jeg vil jo være i bra form. Jeg vil fremdeles være den beste versjonen som både løper og skialpinist, men jeg vil også komme meg litt bort fra konkurransearenaen, forteller hun.  TRENINGSMENGDE 1000 timer/år  700.000 høydemeter/år 25 konkurranser sommer 25 konkurranser vinter  I juni i år satte Emelie fartsrekord som raskeste kvinne opp Mont Blanc (4810 moh.). Hun er også raskeste kvinne på Europas nest høyeste fjell, Monte Rosa (4554 moh.).– Jeg har fartsrekorden fra Spiterstulen til Galdhøpiggen på ski, uavhengig av kjønn. Tiden er 1 timer og 45 minutter opp og ned. Den synes jeg både kvinner og menn burde prøve seg på, sier hun, med et smil.   Mens det svenske forlaget gjerne ville at hun skulle skrive om løping og hennes treningsopplegg, kjentes ikke det riktig for Emelie. Hun ville heller skrive om livet sitt og hvordan hun lever det. – Da handler det heller om å ta bort litt, og ned til hva jeg synes er viktig. Leve litt i nuet, huske å nyte sola når den skinner. Det er det som er meg, sier Forsberg, myser opp mot høstsola. Det passer bra å ta inn litt av Oslo-sola, for snart forsvinner den hjemme i Måndalen. I desember er den så godt som borte.– Den kommer tilbake i januar, sier hun.  SKY RUNNER UTDRAG FRA BOKA TIL EMELIE: Om å ta leken på alvor Hun har allerede kjørt sesongens første svinger i nysnø ved Trollstigen, selv om snøen er borte igjen nå. Hun har trappet ned løpingen og bruker mest tid på spesifikk styrketrening for å klargjøre kroppen til vinterens renn. For to ble hun påkjørt av en annen løper i en konkurranse og røk korsbåndet, en skade hun nødig vil slå opp. Hun snakker om trening på en litt annen måte enn andre toppidrettsutøvere.   – Det er de vanlige øvelsene. Litt ekstra på hamstrings, sier Emelie.LES OGSÅ: UTEs anmeldelse av boka Sky Runner