BERGEN - OSLO

Kieran Kolle og to kompiser syklet Norge på langs, der målet var å leve kun av mat som butikkene kaster i søpla. 

Dager med sykling: 6
Distanse: 522 kilometer
Snitt pr dag: 87 Km
Snittid per dag: 4,5 timer

Pling-pling, pling-pling.

Tre ustemte ringeklokker feirer en ny kommunegrense. Eller en fin bil. Eller en søt jente. Et stabbur. Kanskje en sau. Ser vi noe vi liker, så plinger vi. Langs hjemmekjære fjorder, over vindblåste vidder, og gjennom furukledde daler. Noen mennesker smiler, vinker og tuter når de passerer oss. Andre viser en sint langfinger og roper «homse!». 
Ideen om å dra på lengre sykkeltur kom spontant en ettermiddag på en benk.

– Hva med å sykle over fjellet?
– God idè! 

Det var det. Ett år seinere er vi på tur. Første etappe er endelig over og vi ligger ved Skogseidvatnet i Fusa. Tre sultne mager hører primusen putre. Vi rakk akkurat å få oss et kvelds-dypp før solen trakk seg stille tilbake. Tidligere har jeg gått over fjellet fra Oslo til Bergen og tenkte stille for meg selv at å sykle måtte jo være enkelt i forhold til å drasse på en tung ryggsekk. Selv har jeg aldri vært på lang sykkeltur før. Sykkel er noe jeg bruker for å slippe å ta buss. Etter en 4-5 testturer med ny sykkel konstaterte jeg at dette kom til å bli en lek. Hvertfall helt frem til Eidfjord og Måbødalen. Vi gruer oss til 1200 meter med hårnålssvinger. Men vi vet at premien er fjellet og storslått landskap.

LES OGSÅ: Tips til lange sykkelturer

Neste dag våkner vi, uthvilte og uendelig fri. Dagen starter med et nytt dypp i Skogseidvatnet. Selvfølgelig uten en tråd. Veien går videre mot Hardanger. Sykkelklokkene ljomer i ekstase når vi ser fjorden. I Jondal stopper vi og fråtser i mat fra den lokale thai-vognen på kaien. Alt er en opptur. HeIt til vi kommer til den lille, idylliske bygden Herand. Her får vi turens store knekk. Hårnålssvinger fra helvete oppover mot Åsleitet.  Vi sier til oss selv at dette er bra. Det gir oss en idé om hva vi har i vente. Jeg lovpriser menneskeheten for seigmenn. Noen hundre meter og et par titalls av disse klissete sukkerbombene seinere står vi på toppen av bakken. Det var vondt, men det gikk. Måbødalen er omtrent fire slike bakker. Vi ler av Måbødalen. I hvert fall utad. Jeg griner på innsiden. Fergen fra Utne til Kinsarvik har gått uten oss. Det er meldt storm og regn. Frikk kommer plutselig på at han har tilgang på et lite småbruk på Utne. Etter mye om og men, fram og tilbake kommer vi til Tjoungane. En liten Husmannsplass uten vei som ligger ved fjorden. Den natten vi mykt innenfor lune tømmervegger og enser ikke at stormen raser utenfor.

Nå regner det kattunger. Vi sliter oss videre innover fjorden langs den usjarmerende og i overkant trafikkerte strekningen mellom Kinsarvik og Eidfjord. Bilene puster og peser oss i nakken. Vi kan nesten høre bilistene banne. Hele tiden har jeg et mørke i bakhodet. Den store, skumle og uendelig lange Måbødalen. Hvor menn ikke lenger er menn. Hvor tårer kan komme som blod. Dalen hvor korsrygger skriker og menisker ryker. Jaja, tenker jeg. Naturen er hvertfall vakker. Kanskje det mest storslåtte på hele turen. Det er vel verdt å grine blod for dette. Eller?

«Måbødalen stengt på grunn av ras».

Det store, neongule skiltet håner oss.

– Stengt? Hva mener de med stengt?

Vegvesenet sier på telefon at det akkurat har gått et ras og skylt sykkelstien vekk. Vi kan sykle korktrekkertunellene på eget ansvar. 2.5 kilometer med bratt tunnel. Det er siste søndag i fellesferien. Trafikken er nådeløs. Vi sitter i regnet langs veien og sturer. Vegvesenet ringer opp igjen. Kontrabeskjed.

«Dere må ikke finne på å sykle tunnelene. Det er livsfarlig og strengt forbudt. Beklager.»

Hva skal vi gjøre? Snu, og sykle via Røldal? Sykle hjem igjen? Sykle så langt vi kommer og bære syklene forbi rasstedet? Bryte loven og risikere helsen gjennom tunnelene? Vi må til Oslo. Frikk skal på jobb. Vi biter i det sure Hardanger-eplet og hopper på en buss som tar oss forbi raset og opp til Vøringsfossen. Ut vinduet ser vi et vilt, storslått og majestetisk landskap rulle forbi. Det er trist. Selv om det er en liten lettelse innser jeg hvor mye jeg gledet meg til å sykle opp Måbødalen. Det hadde vert verdt hver blodige tåre, og all smerten. Vi bestemmer oss for å la surmulingen ligge igjen og trø videre.

Vi er på fjellet. Vi er helt frie nå. Så frie at vi bestemmer oss for å bli en ekstra dag her oppe. Det eneste problemet er at vi ikke har mat til det. Etter litt innsats har vi to små ørret. Ikke nok til å mette tre store menn. Med sykkelhjelmen i hånd går vi på tigge-runde. Lions Club blir redningen.

– Den som gir med den ene hånden, tar i mot med de andre, sier den koselige eldre damen.

Den kvelden blir det tomatsuppe med ris og geitepølse. Ørret til dessert. Neste dag suser vi ned fra fjellet. Det går unna. Vi forlater Eidfjord og det kjente Vestlandet og raser inn i det ukjente Østlandslandskapet. Etter Geilo tar vi av fra riksvei 40 før Dagali, og sykler omveien rundt Tunhovdfjorden. Vi trodde de verste stigningene var over på Vestlandet og ingenting forbereder oss på et så kupert landskap. Opp og ned. Opp og ned. Samtidig er det en eksotisk og øde. Nok en gang blir vi overrasket over landet vi er født i.

Slitsomme bakker blir fort glemt når vi suser nedover den andre siden. Det føles enkelt. God tid til å tenke. Vi kan ta inn omgivelsene på en måte man ikke har sjans til når man kjører bil. Ser vi noe fint, så stopper vi. Det er seine kvelder med bål og ildvann. Vakende fisk. Glitrende stjerner. Tung søvn. Dagen starter når dagen starter. Vi drikker kokekaffe, spiser havregrøt og tar et morgenbad. Dagene går og dette livet er nå hverdagen. Jobb er glemt. Forpliktelser ignorert. Morgendagen finnes knapt. Når en ikke er tilstede her og nå, drømmer vi om fremtidige turer. Gåturer, padleturer og ikke minst flere sykkelturer. Norge på langs neste sommer?

LES OGSÅ: Mikroeventyr på to hjul

Vi nærmer oss dessverre den urbane sivilisasjon. Første sikre tegn er middelaldrende menn i spandex på overprisede sykler. De fleste enser oss ikke gjennom sin smertes transe. Andre lyser opp i nostalgi. Enorme verdier triller forbi oss. Syklende formuer. 

Min sykkel kostet 5000 kroner, bagasjebrett inkludert. Frikk sykler på morens gamle Kona. Alex sykler på en mountainbike fra 90-tallet som han kjøpte brukt for 1500 kroner. Jeg er stolt av oss.

Å sykle er enkelt. Du trenger lite. Vi bryr oss ikke om tid, eller fart. Dyrt utstyr eller rekorder. Vi spiser heller seigmenn enn energi-gel, det er mye mer energi for pengene. Sykkelshorts må vi ha. Men vi gjemmer den under en vanlig shorts. Pakk sykkelen og reis ut på eventyr. Det er overraskende enkelt, og krever overraskende lite. Vi kunne syklet raskere, men vi ville ikke. Vi kunne syklet lenger, og det ville vi.