ÅRETS EVENTYRER Navn: Astrid Furholt  Alder: 50 Bor: Oslo Aktuell: Ble kåret til Årets Eventyrer 2018 Juryens ord: Hennes intense og enorme vilje til å gjennomføre sin drøm er utrolig. Fire år med total forsakelse og utallige skjær i sjøen gjør at denne turen ligner med på Roald Amundsens ferd enn man kunne tro. Det samme var å sette av tid til å finne, dokumentere og forklare Bettytoppen. Ti norske ekspedisjoner har vært i det området siden Amundsen forlot varden sin i 1912. Bare Astrid har funnet den og klart å forklare hvilken topp det var, hva som gjemte seg inni og hvorfor andre har tatt feil.  Selve turen ble ingen dans på roser, forsinkelser, utflygningsproblemer og kraftig uvær gjorde at de lå langt bak skjemaet. Å se drømmen om hele Amundsens rute smuldre hen må ha vært forferdelig. Men beslutning og timing om å snu akkurat tidsnok til å nå polpunktet i tide er sterk. Innspurten hennes til polpunktet var episk spennende, men det er hennes historie og verdigrunnlaget rundt vi tror vil bli husket. Juryen også har festet seg ved et at her er det ei – som har brukt tid, gått gradene, tatt turene, trent, spurt og mast seg til kunnskap og som har båret turen egenhendig. Vi er helt klar over at Jan Sverre Sivertsen var med og skal ha sin anerkjennelse for det. Men denne turen er og blir Astrid Furholt sin. Hun har klart å få til, planlagt og gjennomført en tur som er en av de største, umuligste og teknisk vanskeligste man kan gjøre i Antarktis. Hun nådde aldri helt sitt dristige og skyhøge mål, men hun ‘brought it home’ som er det som betegner de store polfarerne gjennom tidene.   Lørdag mottok Astrid Furholt hedersprisen Årets Eventyrer under Fjellfilmfestivalen på Gjendesheim, for Sydpolen-turen sin. Hun kom så og si rett fra tur, etter å ha vært med Energiverket i Kristiansand, som driver med ute-rehabilitering innen psykisk helse i kommunen. Det er et tilbud kommunen har der folk lære seg å ferdes i naturen på egenhånd.  – Naturen er helt ufarlig, du må bare spille på lag. Det var veldig kult å bli med den gjengen, jeg kjente at det engasjerte meg. De opplever noe av det samme som jeg gjorde den gangen jeg startet, sier hun. Som ung var det elvepadling som var hennes idrettsgren, og hun har tre NM-titler bak seg og jobbet flere somre som raftingguide. Så la hun padleårene på hylla, og jobbet i mange år som kreftsykepleier. Smertelindringen og samtalene med pasientene var noe hun etterhvert kjente at hun ble både sliten og trist av, for hun kom seg ikke opp igjen før det var enda mer trist. En gjenganger var pasienter som angret på det som de ikke hadde gjort. En dag fikk hun noe hun kaller en gave fra en pasient. Han sa: Astrid, du må leve mens du er i live. Det var da hun begynte å dra på tur igjen, fikk tenkt tanker ferdig og fikk noe annet enn bare jobben å tenke på. Drømmen om Sydpolen begynte med en Grønlandskryssing.  – Der gikk jeg med en betennelse i ryggen, noe som gjorde at jeg knapt sov på hele turen. Selv om det var vakkert på isen, klarte jeg ikke å ha den ordentlig gode turgleden. Jeg bestemte meg for at jeg ville ut på isen igjen, og nå ville jeg ut på det store, hvite Antarktis. Men hvordan? Det eneste jeg visste var at jeg ikke var god nok til å klare det, forteller hun.  Hun måtte gå gradene, og lære av de som var bedre. Hun dro på tur med Bengt Rotmo i Patagonia, senere krysset hun Spitsbergen på langs med Børge Ousland. Det var på vei hjem at Børgespurte henne hva som vardrømmen hennes. Da hun røpet at hun kunne tenke seg å gå til Sydpolen, sa han: Det klarer du vel. Han ville hjelpe henne med å sjekke ut ruter. Ingen kvinne hadde noensinne klart å gå hele Amundsen-ruta. Det er også den aller mest krevende, 1350 kilometer lang, over Rossisen og opp Axel Heiberg-breen, der du går fra havnivå og opp til 3000 meter på bare 55 kilometer. Det gjør at det bare er 70 prosent oksygen i lufta på den høyden. Deretter er det fortsatt 650 kilometer igjen inn til polpunktet.– Det gikk fire år fra dagen jeg bestemte meg, sier Astrid.  – Hva har du ofret for å få det til? – Familie og venner spesielt har nok merket at det har vært et altoppslukende prosjekt, og at jeg ikke har vært helt tilstede. Alt jeg har tenkt på er neste steg, lære meg nye ting og oppsøke kunnskap. Når det har kollidert med pappas bursdag, måtte jeg si at jeg må feire han en annen dag. Til min bekymrete mamma måtte jeg si at enten må du høre på meg og se at jeg tenker riktig, ellers må du bare stole på at jeg får det til. Skulle jeg gjort det halvveis, ville jeg aldri klart det, sier Astrid.   «Det eneste jeg visste var at jeg ikke var god nok til å klare det.» Astrid Furholt Det er ikke bare å bestemme seg for å gå til Sydpolen, det er logistisk ekstremt kostbart. Å finnede seks millionene for å få turen gjennomført, var en tøff oppgave. Astrid opplevde det som sjanseløst å være 50 år og konkurrere med unge idrettsutøvere om sponsormidler. Litt ukomfortabelt var det også å begynne å selge seg sjøl. Hun sendte brev til 42 bedrifter med invitasjon til en presentasjon om seg sjøl. Hun fikk to svar: En takket høflig nei, en annen sa at hun kom, men måtte melde avbud da dagen kom. – Mange gir seg nok der fordi de ser på det som en altfor vanskelig sak.  – Hva var det som gjorde at det gikk likevel? – Det gikk fordi jeg har hatt skylappene på og jeg har aldri gitt opp. Etter nei og nei, tenkte jeg at det må til slutt være noen som sier ja, sier hun.  Ikke bare forandret alt seg da det midt i planleggingen ble klart at det var teknisk umulig å fly ut til Amundsens Framheim der han startet. Turen måtte redefineres (Amundsen endra fra Nordpolen til Sørpolen), og man måtte gå/skiseile 700 kilometer for å komme til start (Amundsen seilte også dit). En skade holdt på å velte lasset før hun på slutten måtte skifte turmakker og fikk med seg Jan Sverre Sivertsen (litt slik Amundsen fikk med seg Hjalmar Johansen).Selv følte Astrid seg klar, men hun var ikke forberedt på at de måtte snu før de kom fram til Framheim, om de skulle ha sjanse til å rekke siste fly ut fra Sydpolen og hjem. – Det var helt fryktelige dager. Det verste var at jeg følte at jeg skuffet Børge. Heldigvis snakket Lars (Ebbesen red.anm.) med Børge, som ga meg masse oppmuntring. – Hva sa han?– At det handler om å ta riktige avgjørelser på riktig tidspunkt. At det er det som skiller meg ut fra de andre.   Av 66 dager hadde de over 50 dager motvind. For å gjøre en lang historie kort: Astrid nådde Sydpol-punktet med seks timers margin. Seks timer før det siste flyet fra Sydpolen gikk for sesongen. Det finnes en filmsnutt av innspurten. Filmingen er opp ned og på skeiva, med en tydelig preget Astrid, som gradvis nærmer seg den magiske kula som markerer Sydpolen.– Jeg holdt motet oppe ved å fokusere på det som jeg allerede hadde gjort. Jeg følte sterkt på at jeg skuffet folk hele tiden, at jeg ikke klarte det å komme meg helt ut til Framheim.  Samtidig hadde hun jevnlig kontakt med både Lars og Børge som sa at: «Astrid, det er ingen som vil bry seg om at du ikke nådde Framheim. Folk vil være med deg i nå fram til Sydpolen, det er målet ditt.– Altså måtte jeg fokusere på å ikke «feile» i den andre enden i tillegg. Jeg hadde pulken med alle ansiktene på, alle som hadde sponset med en liten sum hver. Det ble en veldig sterk motivasjon for meg å se på dem i hver pause og vite at de heiet på meg, forteller Astrid.  Hun benyttet seg av en noe kontroversiell kostholdstrategi, ved å spise mat som allerede er nedbrutt i pulverform. Herbalife-produkter har vært en del av ernæringen hennes i 21 år. Det at hun hadde fett igjen på kroppen, etter å ha gått den lengste ekspedisjonen på kontintentet den sesongen.– Jeg møtte legen på Union Glacierda jeg kom fram, han gav meg en god klem og samtidig som han klappet rundt på kroppen min og utbryter forbauset«du har jo fortsatt fett på kroppen«, «du har ikke gått langt nok»  sier Furholt, og ler.   Som kreftsykepleier har hun jobbet mye med mennesker som svinner hen. Hun tror ernæringsstrategien også medførte at hun ikke fikk frostskader. Gjennom jevn og tilstrekkelig ernæring gjennom flytende føde, erfarte hun at blodsirkulasjonen ble opprettholdt på en annen måte. At den ikke måtte velge å prioritere muskler eller ekstremitetene. – Jeg var villig til å ta den sjansen, i tillegg til at slike produkter har vært en del av kostholdet mitt. Jeg får en jevn energi av det, og erfarte at jeg aldri gikk aldri tom. Jeg spiser aldri sjokolade på tur, noe som er en sær ting med meg. Jeg vil yte og da vil jeg ha mat som fungerer, slik at jeg kan være på alerten. Det har med sikkerhet og også det med å opprettholde en mental styrke å gjøre. Man vet jo hvordan man blir når blodsukkeret blir for lavt. Det var ny kunnskap å se at det er mulig å gå så langt på tur uten å gå masse ned i vekt og fettprosent, sier Furholt.  Etter hjemkomsten sa hun opp jobben, og nå fortsetter hun som sykepleier med vakter innimellom. – Jeg har mye gjenytelser for sponsorer, og nå har det også blitt noen foredrag som jeg kan ta betalt for, som gir meg en inntekt. Det er artig å tjene penger igjen. Jeg har gått i fire år på oppsparte midler, så det har vært rimelig skrapa, sier hun.  «Man vet jo hvordan man blir når blodsukkeret blir for lavt.» Astrid Furholt Et mål underveis var å inspirere andre til å «finne sin sydpol». Noen var med og gikk hver dag så lenge turen varte, til sammen utrolige 5,5 ganger rundt jorda. Blant disse var Jan Bang Henningsen, som jobber i Hennig-Olsen Is, en av Astrids sponsorer. Han har flere øyesykdommer og er i ferd med å bli blind. I sommer gikk han Norge på langs, 250 mil fra Nordkapp til Kristiansand, for å se landet før det er for sent.  – At turen min får slike følger, synes jeg er helt fantastisk å tenke på, sier Astrid.  LES OGSÅ: Årets rookie – en moderne pelsjeger