Beina svikter. Jeg synker sammen i klatreselen. Fine fjell har de her, men luft er de dårlige på, tenker jeg. Jeg snakker litt til seigmennene i den lille posen jeg har fisket ut av lommen. Forteller dem at vi må jobbe sammen som ett lag, at jeg stoler på dem. Det er de som må gjøre resten av jobben nå. De nikker sakte på de gelèaktige hodene sine. 

Jeg smyger meg gjennom et trangt smug i Nepals hovedstad Kathmandu. På ti meter er det hundre lukter. Tusen mennesker. Ti tusen farger. En million lyder. Reisen mot den 6812 meter høye toppen Ama Dablam, av mange omtalt som verdens vakreste fjell, tar oss gjennom trange, støvete gater, gjennom frodige daler, over buldrende elver, til fredfulle landsbyer og horder av smil. Etter hvert også til loddrett stein og total utmattelse. 

Nepal er et av verdens fattigste land, men er samtidig et av de aller vakreste. Lenge var landet lukket, og først i 1949 åpnet de for den første trekkingtillatelsen. Klatre- og trekkingtillatelsene resulterte raskt i stor tilstrømming av eventyrlystne europeere og amerikanere. Allerede i 1950 ble Annapurna I besteget, som den første 8000 meter toppen i historien. I 1953 nådde Tenzing Norgay Sherpa og Sir Edmund Hillary toppen av verdens tak – Mount Everest, og innen 1964 var alle 8000-metere i verden besteget. Ama Dablam, toppen vi nå er på vei mot og drømmer om, ble først besteget av en engelsk–amerikansk–newzealandsk ekspedisjon i 1961. De klatret South West Ridge, som i ettertid er blitt til den såkalte normalruta. Det er denne vi også skal forsøke oss på. Navnet Ama Dablam kan oversettes til «mors smykke», og har fått sitt opphav i hengebreen som sitter limt fast på fjellsiden rett under toppen.