XREID • Xreid er et ultraløp som arrangeres årlig, men på ulike destinasjoner hver gang.  Tidligere har det vært arrangert på Hardangervidda, Nordmøre og Senja, mens det i 2018 ble arrangert i Jotunheimen.  • Løpet har kun en distanse, normalt på mellom 110 og 130 kilometer.  • Årets løp hadde en distanse på cirka 118 kilometer og 6000 høydemeter. Utgaven i Jotunheimen hadde en makstid på 36 timer, noe som tilsier en minste bevegelseshastighet hastighet på ca 3,3 kilometer i timen, inkludert pauser.  • Xreid fungerer som kvalifiseringsløp til flere anerkjente ultraløp, blant annet Ultra Trail Mont Blanc.  • Av 250 som stilte til start, var det 142 som fullførte løpet • Raskeste mann var Gjermund Nordskar (18 timer og 10 minutter). Raskeste kvinne var søsteren Sylvia Nordskar (21 timer).    • Destinasjon for Xreid 2019 offentliggjøres denne høsten.  LES OGSÅ: Løpet gjennom Jotunheimen De senesterke sliterne. De med vindslitte ansikter og brun hud, hud som ikke er mørknet av sydensol. De som nesten aldri har begge bena i bakken, men likevel ikke løper. De er raske fra topp til topp, eller fra hytte til hytte til hytte. De leker seg gjennom stort landskap. Det de gjør har ikke noe navn, det er som fisking som ikke handler om å få fisk, det er en tilstand. De flyger i fjellet. – Jeg flyger i fjellet, sier jeg til meg selv, på samme dialekt som hun som fikk begrepet til å feste seg i hjernebarken min. Jeg er fra Oslo vest, men tilstanden kan ikke beskrives på bokmål. Solen har gått ned et sted vest i Jotunheimen, og månen stått opp i øst. Der solen en gang gikk ned ser jeg silhuetten av spisse tinder og skarpe egger, der månen lyser ser jeg et blått landskap, en endeløs ørken av stein i en kald sommernatt. Dagen har vært like varm som den har vært lang, å løpe over det lille som er igjen av snø på sydsiden av Breikvamsnosi gir meg for første gang følelsen av å være kald på mange timer. Og hvor mange timer er egentlig mange timer? I dette tilfellet er det nå snakk om elleve. Siden klokken var 12.00 har jeg beveget meg fort i fjellet. Jeg har trippet raskt i stigningene, luntet i de slake motbakkene og småjogget på flatene. Jeg har danset i nedoverbakkene og bykset fra sten til sten over bekker og elver. Svenske Emilie Forsberg, en av verdens beste ultraløpere, sa noe sånn som at «det er ikke løping vi driver med, det er moving in the mountains. Jeg flyger i fjellet.  En kjølig vind trekker mot meg. Jeg fryser lett, og tar på meg vindjakken. Det går nedover mot det andre sjekkpunktet på Tyinholmen, og vi er i en tid på døgnet der de aller fleste i fjellet sover. Sommernatt i Jotunheimen trenger du ikke 14 år for å male. Jeg småløper ned en slak stigning, snart skal jeg få døgnets andre store måltid, en pose med real turmat, 100 gram sjokolade og en neve vingummi. Kanskje to. Kanskje tre, fire eller fem. Det blir lett jogging når jeg kommer over på grusveien til sjekkpunkt to. – Det er vanskelig å kjenne pulsen din, du er nødt til å få igjen varmen skal du løpe videre, sier løpslegen på Tyinholmen. Han sjekker alle deltagernes status før de får fortsette. Det må være et helvete å være lege her. I hverdagen bønnfaller vi legen om smertestillende og betennelsesdempende ved den minste antydning til vondt, mens på slike arrangementer kan deltagere hevde at de er friske selv om benpipene står ut av brystkassen. – Jeg fryser lett, svarer jeg kjapt. – Dessuten har jeg løpt uten hansker til nå, du er også kald på henda og jeg skal skifte til tørt. Der borte sitter supporten min, de har laget varm mat og hvordan jeg skal løpe gjennom natten er godt planlagt, fortsetter jeg. – Joda, du virker klar, du. God tur videre, sier legen. Jeg spiser mat, får igjen varmen, reiser meg og lunter videre inn i dypet av Jotunheimen. Det blir aldri riktig mørkt, og jeg velger å droppe hodelykten. Jeg fortsetter i rask gange over en topp kalt Utsikten, før jeg skal ned i den steinete Vennistøldalen. For å komme dit må jeg navigere utenom stiene. Da vi startet løpet klokken 12.00 var vi 250 deltagere som glødet i solskinnet. En lang orm av løpere strakk seg ut i klatringen opp til Fannaråki. De raskeste, slik som favoritten Gjermund Nordskar, tok mildest talt rennafart og beinfløy oppover fjellsiden, mens andre la av gårde i rask gange.  Jeg vil tippe jeg var i den bakre tredjedelen, men beroliget meg selv med at «det er et langt løp». Det var bare noen minutter vi var samlet, og etter noen timer var det spredt løpere overalt i fjellet, skjønt jeg kunne alltid se og prate med noen. På strekningen ned fra den steinete Fannaråki, gjennom det ulendte kratt-terrenget ved Skogadalsbøen og videre ned mot Norges dypeste dal, Utladalen, hadde jeg alltid mange å prate med. Noen ganger løp folk opp til meg, noen ganger jeg til dem, og selv om det kunne gå kvarter mellom hver gang jeg holdt følge med noen var det riktig sosialt.  Fra Utladalen og over til Tyinholmen var det lenger mellom hver gang jeg pratet med noen, faktisk var det bare en gang. Jeg løp sammen med en «Henriette». Hun syntes jeg hadde fin marsjfart, og vi pratet om løst og fast i en times tid. Men hun gikk fortere enn meg oppover, så forsvant hun bare og siden har jeg ikke sett henne. Konsensus er at det ikke er dårlig gjort å løpe fra noen i slike løp, en finner bare en ny en å prate med et annet sted, og en trenger ikke en gang å si at en stikker.  På toppen av Utsikten ser jeg bare silhuetter av løpere bak meg, samt noen hodelykter i det fjerne. Det er som en reise i det ville vesten, der du ikke ante om de som kom i horisonten var venner eller fiender, eller hvor mange de var for den saks skyld. Så du et menneske i det endeløse landskapet du hadde slått deg ned i for å starte et liv, enten det var til fots eller hest var det bare å svelge frykten og manne opp. Det får meg til å tenke på det 160 kilometer lange ultraløpet «Western States» i USA. Det begynte som et hesteløp, men da hesten til en av deltagerne ble skadet, mente han det måtte være mulig å gjennomføre til fots. Han gjorde så, og nå er det noe av det største du kan være med på. Hodelyktene nærmer seg bak meg, og jeg løper videre. Jeg har lange, tynne ben, og jeg spretter fra sten til sten i Vennistølsdalen, et steinete landskap gjort ulendt av siste istids herjinger. Jeg tror jeg har løpt et sted mellom 55 og 65 kilometer, og jeg er omtrent halvveis. Hvor lenge holder dette? Det er absolutt ikke noe spesielt med det jeg driver med nå, selv om det i nåtiden blir karakterisert som ekstremt å ta sikte på å bevege seg raskt i 120 kilometer gjennom Jotunheimen. Dette er simpelthen det de drev med en gang i fortiden, da det å løpe fra et sted til et annet var eneste mulighet til å gi beskjeder om det måtte skje raskt.  Under vårens trening sprang jeg på nye og gamle stier, noen tråkket opp av moderne vestkantfamiliers Instagram-tur til nærmeste vaffelhytte, andre nesten gjengrodde tråkk fordi ingen løper tvers gjennom marka for å fortelle en mann på Hønefoss at saga på Lysaker sagbruk er gått i stykker. Tankene svever av sted til fortiden, det handlet om å bevege seg så effektivt som mulig i det lange løp. Gå oppover, løpe bortover og nedover. Aldri for fort, aldri for sakte, det var en balanse som tok bolig i datidens borgere før de var voksne, århundrer før vi visste hva melkesyre var. Om du bodde på en sæter i Geiranger og datteren din ble syk, hadde du ikke noe annet valg enn å løpe etter prest og lege for at avkommet skulle overleve, og alle løp de sammen for å redde det som sto på spill. I beretninger om de tidligere utgavene av Bessegg-løpet får vi bekreftet hva det gjorde med kroppene våre, hvor godt vi ble trent av å flyge i fjellet, aldri så lite mening en la i det annet enn å klare seg. De beste skøyteløperne og langrennsstjernene ville alle måle krefter over eggen, men i tetstriden var det alltid dem og noen lokale reingjetere det sto om. Sistnevnte hadde gjerne løpt til start, og når dysten var over løp de til fjells igjen for å følge reinen videre. Alt jeg har tatt for meg av eldre villmarkslitteratur, eller skildringer av livet fra gammelt av, beskriver det samme: Alle beveget seg fort i en eller annen form – men ingen trente. Det vi i dag lager voldsomme konsepter ut av, var noe en bare gjorde. Kanskje ikke 120 kilometer i ett jafs, og sannsynligvis tok de veien rundt fjellene, ikke over. Men de gjorde det.  «Sommernatt i Jotunheimen trenger du ikke 14 år for å male.» Henrik Alpers Strekningen fra Tyinholmen til Yksendalsbu, mitt neste mentale mål, er på litt over 17 kilometer, altså en god dagsetappe om du har stor sekk med telt og liggeunderlag. Tunge fjellstøvler setter dype spor i den myke myrmosen opp fra Vølodalen, klam svette renner i ansiktet når morgensolen bryter over fjellet. Men med lette joggesko og en liten sekk på snaue tre kilo, en sekk med bare det aller nødvendigste, pluss sjokolade nok til å komme seg til Bygdin, opplever du fjellet på en ny måte. En flyter oppå de fuktige partiene, det surkler ikke i mosen når du setter foten i bakken, og selv om en beveger seg fortere svetter en mindre. Når det flater ut stiger farten, og en føler seg som en ballerina, en som flyger på en egg i horisonten, knapt synlig, uvirkelig rask, langt der borte. Timene går. Ny sjokolade. Jogge rolig på flatene, gå i bakkene, ta det rolig når det er bratt. Solen steker i dalbunnen når jeg passerer Yksendalsbu. Den brenner på vei over fjellene i Skamdalen. Bena slutter å virke over Skjeldrehornet sine gresskledde fjellsider. Kan jeg bare komme meg til Bygdin, vet jeg at jeg kan komme meg til mål. Kommer jeg til Bygdin har jeg beveget meg 100 kilometer i fjellet på et døgn, en vanvittig distanse. Det høres umenneskelig brutalt ut, i hvert fall i Jotunheimen. Men vit at ingen mennesker i hele verden kan løpe 100 kilometer i fjellet, ikke en gang verdens beste ultraløpere, de går heller raskt store deler av tiden. De flyger i fjellet – moving in the mountains.Men alle kan flyge i fjellet på sitt vis, alle kan bevege seg raskt mellom toppene, i sin egen tilstand, sin egen tolkning av det hele. De beste ultraløperne snakker nesten ikke om prestasjoner og trening, de omtaler seg sjelden som bedre eller dårligere enn konkurrentene, de snakker ikke i store ord og jager ikke en plass i historiebøkene. De snakker nesten bare om fjellene og hvordan det er der de hører hjemme. Og så var det tilfeldigvis en konkurranse den helgen, et løp de omtaler som en bevegelse, og ikke en prestasjonsarena. Så flyger de videre, i fjellet. De som jeg.  Vi finner alle balansen der det ikke går for fort og ikke for sakte. Løper du rolig nok kan du komme deg vanvittige distanser i fjellet, fort. Den magiske, sakte løpingen, der pusten så vidt går og benene svever. Kan du gå dagsturer på 15 kilometer med tung sekk, kan du lett løpe 50 kilometer om du har lyst. Mens jeg spiser mitt siste måltid på det tredje sjekkpunktet på Bygdin, er fjellet fullt av dagsturister på vei opp og ned fra Bitihorn, den karakteristiske fjelltoppen du ser når du passerer Beitostølen på vei mot Valdresflye. Det er tett mellom de tilreisende, og evig langt mellom deltagerne som er igjen. Mange har brutt, flere bryter når de kommer til Bygdin. Jeg har fortsatt ett fjell, igjen. Ett fjell igjen i det som skal bli en 34 timer lang reise gjennom Jotunheimen på egne ben. Og et eller annet sted ved dette fjellet er det slutt. Men ett eller annet sted skrur alle kroppsfunksjoner seg av, og til slutt er det bare et hode igjen som sier det er mulig. Så er det kanskje litt ekstremt allikevel, men det er først på de siste stiene ned mot Beitostølen jeg opplever det slik, der jeg subber som en zombie i to kilometer i timen. Det er akkurat nok til å komme seg til mål.Det er slutt på løpingen for denne gang. Men å bevege seg raskt i stort landskap, å flyge i fjellet, har vi gjort i uminnelige tider. Det kommer vi, og jeg, til å gjøre til vi ikke er lenger, og bare fjellene er igjen.   «Ett eller annet sted skrur alle kroppsfunksjoner seg av, og til slutt er det bare et hode igjen som sier det er mulig.»