...bok, skrivebok... Rastløsheten preger bevegelsene. Det er i ferd med å bikke over. Kaos overalt, kaos i hodet. Må av gårde. Trenger ro. Må være alene. Trenger luft. Må ut!

Det er noe som skjer umiddelbart i det jeg setter meg inn i bilen og triller ut fra tunet. Jeg kan endelig puste igjen. Ikke fordi jeg ønsker å dra fra det eller de jeg glad i, men fordi lettelsen over å bryte ut av sirkelen er så stor. Noen kaller det flukt. For meg handler det mer om å reise unna for å få påfyll, og deretter komme tilbake igjen med det overskuddet og den energien som jeg har mistet. Selv om det ikke alltid har vært sånn, er motivasjonen å finne tilbake til meg selv og kroppen min, mer enn det er å forsvinne.

At det hoper seg opp er ikke noe ukjent scenario for meg, og jeg tror mange kan kjenne seg igjen. Alle små tråder blir til en stor knute og et kaos som til slutt tar overtak. Når man virkelig har viklet seg inn er det vanskelig å vri seg ut. Noen ganger klarer man ikke å unngå smellen, andre ganger klarer man å ta grep før det går så langt. Det hender også at man blir så desperat at man kaster seg over raske, destruktive metoder som på sikt kan gjøre alt mye verre. Det er ikke uten grunn at det meste av mitt turutstyr ligger klart i bilen. Å oppsøke skogen eller fjellet er den beste og sunneste løsningen for meg. I stedet for å ta meg vekk fra livet og virkeligheten, gir naturen meg verktøy som i stedet tar meg hjem til meg selv.