Små drømmer og applaus

Jeg kryper ut av senga og natta. Drømmene er vage, gjennomsiktige, jeg husker dem ikke, eller, var det noe med en luftballong?

Sist oppdatert 20. februar 2014 kl 10.00
Tenk om alle dro på ekspedisjon? Det er mange andre som fortjener applaus, mener UTEs turskribent. Illustrasjon: Anne Vollaug
Tenk om alle dro på ekspedisjon? Det er mange andre som fortjener applaus, mener UTEs turskribent. Illustrasjon: Anne Vollaug

Det regner og er tirsdag og jeg lager kaffi og planen var å skrive om drømmer. Jeg prøver å huske. Var de mjuke, harde, var det uendelige vidder, taggete fjell, det lille naustet ved fjorden eller stjernehimmelen over? 

Dagdrømmeri, drømmeindustri, mantra, religion, kom an, Sigri, skjerpings, dette er jo tiden, landet, for å identifisere drømmene, følge dem, dyrke dem i drømmedrivhus. De fins i milliontall og de er viktige; politiske drømmer, drømmer om fred og suksess og færre utslipp.
Også drømmer folk seg bort. Vil heise drømmeseil over enorme hav, bråkete bølger. Klatre gjennom skyer på vei til drømmefjell med utsikt over absolutt alt. Sykle over kontinenter av sand bare med ei vannflaske i ene pukkelen. Og kamera på hjelmen. For. Bare da. Lever man. Visst.

«Også drømmer folk seg bort. Vil heise drømmeseil over enorme hav, bråkete bølger. Klatre gjennom skyer på vei til drømmefjell med utsikt over absolutt alt. Sykle over kontinenter av sand bare med ei vannflaske i ene pukkelen. Og kamera på hjelmen. For. Bare da. Lever man. Visst.»

Utenfor vinduet sykler noen i regn. Det er tidlig, tidlig og det er mørkt, og de har refleksvest og lykt, jeg ser ingen kamera. De sykler til helt forbaska vanlige, viktige jobber. Sikkert klissklassvåte når de kommer fram. Jeg løfter morgenkaffikoppen. I respekt.
Drømmeri og drømmetrallera, kanskje denne teksten heller skal berømme dem som drømmer om og takler og digger hverdag. De som blir hjemme når noen drar. De som lengter og heier. Og uten å klage husker to matpakker til minstemann på torsdag for da er det turdag. Berømme besteforeldre og foreldre som syr og strikker hverdager sammen til gode liv, og som tar barna med i skogen og forteller om sopp.

Eller, kanskje teksten da også kan bli en applaus til han som gikk til butikken i går. I gåstol. Ryggen var en klump i 90 graders vinkel på resten av kroppen. Det regnet da også. Og han snirklet seg av sted,  brukte hele dagen på ekspedisjonen. Han sto foran meg i køen, kjøpte kaffi og dopapir og smilte når han betalte. JUBEL, for en prestasjon!

For innimellom snubler man, i fortauskanter, i livet. Drømmen blir å komme på beina. Komme seg på jobben. Drømmen blir å få et barn før det er for seint. Eller man snubler enda hardere, havner på sjukehus, drømmen blir å klare å gå igjen. Drømmen blir å leve som en vanlig mann.

«Respekt da, til deg som hjelper til, lytter, løfter, støtter. Ingen drømmer realiseres uten hjelpere.»

Respekt da, til deg som hjelper til, lytter, løfter, støtter. Ingen drømmer realiseres uten hjelpere. Du som tar et skrøpelig vesen i armen, rusler bortover fortauet, under en paraply, finner en benk, kikker på skyer, lar den andre snakke. Og lar den ruslingen være dagens tur.
For hva ville skjedd om alle var borte? Seilte over alle hav, levde i skogen, klatret de bratteste fjellene, kjørte ski ned igjen og skrev bok om det? Padlet rundt Spitsbergen og blogget hver kveld. Hvem skulle lese da? Hvem skulle lyttet? Vært bakkemannskap, klappet i hendene og heiet og vært stolte? Og hvem bestemmer hvilke prestasjoner som teller og får oppmerksomhet?

Jeg tror jaggu denne teksten her i sluttspurten i tillegg blir en hyllest til deg som ikke trenger trynet ditt på trykk eller tv for å leve. Ikke trenger å være høyest, lengst av gårde, best. Ikke trenger rope og synge i skogene eller fra toppene. Respekt for deg som er tilfreds med å være publikum, og lar deg inspirere til å finne egne drømmestier til hverdagsbruk. Hva skulle alle kjendisene gjort uten deg, uten publikum?
Applaus til deg som er fornøyd. Og tålmodig. Til deg som lar et kyss fra den du elsker være jubelscene og toppvarde en regnfull tirsdagsmorgen når det egentlig skulle vært vinter.

Denne reportasjen har stått på trykk i en tidligere utgave av magasinet UTE. Er du abonnent har du tilgang til et søkbart arkiv med alle utgavene tilbake til 2008. Bli abonnent på UTE!

Sigri Sandberg

Skjermbilde 2014-02-20 kl. 09.54.38

Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet «Polarheltinner» og «Frykt og jubel i Jotunheimen».

Publisert 20. februar 2014 kl 10.00
Sist oppdatert 20. februar 2014 kl 10.00
annonse
Relaterte artikler

Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen

Kommersiell leder: Alexander Hagen