Av de tusen sosialantropologiske tema man kan ta for seg innenfor friluftslivet har vi i dag kommet til Sverige.
Hva vet vi om våre friluftsvenner i øst, egentlig?
Jo, vi vet at de gjerne kommer til Norge, for eksempel til Sunnmørsalpene i påska, i en Volvo XC70, med feite ski, og uttrykk fra både Stureplan og Chamonix og New Zealand, og vilje og evne til å kjøre bratte linjer, og frisyre, ofte en mer forseggjort frisyre enn oss innfødte.
Om sommeren treffer vi svenske familier i norske nasjonalparker, de går fra hytte til hytte, de har flanellskjorter, rutete flanellskjorter, og kanskje de har lest en reportasje om norske fjell i det svenske Utemagasinet, og så ble de inspirert, og så bare dro de hit, og nå lurer de på hvor alle de norske familiene er, og de er på Sunwing Resort & Spa Cala Bona.¨
Kanskje svenskene undrer seg over at de ikke har de samme fjellene som nordmenn?
Fjellene er jo litt slappere i Sverige, lufta har gått litt ut av dem, sakte, sakte, som når det er et usynlig hull i et oppblåsbart liggeunderlag.
Det er et geologisk og geografisk faktum at Sverige ikke har Lyngsalper, Lofotenfjell eller Trollvegger. Men de har til gjengjeld mye skog.
Kanskje det er derfor en rekke svenske spillefilmer inneholder skog, grusveier, små stugor, bading i svarte tjern, og deretter, ut av det blå, en rekke mystiske hendelser suksessivt etter hverandre?
Nok om det.
De har villmark i Sverige, også. For all del. Svenskene har Sarek, de har Abisko, og Vadvetjäkka, og Stora Sjöfallet, enorme nasjonalparker som strekker seg utover flere tusen kvadratkilometer.
Det kan virke som om nesten alt er stort i Sverige: Der vi har Hemsedal, har de Åre. Der vi har Trysil har de Sälen, og hallo, det samme svenske konsernet eier like godt alle disse fire skidestinasjonene, og flere til.
Sverige er heller ikke så nøye med å regulere bruk av motorisert ferdsel i den enorme villmarken sin, nej nej, de suser rundt på snøscootere nærmest overalt, og der vi har strenge restriksjoner mot helikopterflyging har de nesten ingen restriksjoner i det hele tatt.
Derfor kunne jeg for en liten stund tilbake fly høyt over fjäll och vatten, mellom det svenske tettstedet Nikkaluokta og Kebnekaise Fjällstation – ei hytte så stor, og betydningsfull, at den på mange måter er både Finse, Gjendesheim og Turtagrø på en gang.
Jeg var nysgjerrig på svensk natur. Nyfiken på svensk friluftsliv. Og jeg ville bestige Kebnekaise, Sveriges høyeste fjell.
Ved siden av meg i helikopteret satt et ektepar med Fjällrävenbekledning fra topp til tå, og mannen hadde i tillegg en hatt, de er gode på hatter i Sverige, ofte store og grønne hatter som gir assosiasjoner til livet på prærien.
Ekteparet pleide alltid å ta dette taxihelikopteret inn til Kebnekaise Fjällstation, fortalte de.
Det tar mye kortere tid enn å gå inn til fots.
Og så er det så billig.
Jeg nikket.
Etter bare sju minutters flygning landet vi, rett utenfor Fjällstationen.
Det føltes feil, og fint, på samme tid.
Etter at helikopteret lettet igjen, og forsvant i horisonten, og vi bare hørte ekkoet, måtte mannen med hatten stille noen eksistensielle spørsmål:
Så du är från Norge?
Ja.
Endå kommer du hit till de svenska fjällen?
Eh, ja.
Varför det då?
