Eventyr i Antarktis

Skal man utforske de mer avsidesliggende områdene, er man avhengig av et lite, solid fartøy, men det kan også lett skape begrensninger som følge av isforholdene. Sommeren 2013 viste seg å by på ideelle forhold og det var mulig å komme til land i et område hvor det ikke var rapportert om tidligere tilkomst fra ekspedisjonsyachter. 

Tur til Antarktis

Det er fullt mulig å komme seg til Antarktis. Fjellføringsbedriften Breogfjell AS planlegger en guidet toppturekspedisjon til Antarktis i november.

– På den antarktiske halvøya er det svært mange fjelltopper som egner seg for bestigninger på ski. Samtidig er tilkomsten grei med båt, forteller tindevegleder Gjert Grødal, som skal ha ansvaret for skiturene på ekspedisjonen.

Ekspedisjonen vil ha base på seilbåten «Icebird». Deltakerne vil seile med denne fra verdens sørligste by, Ushuaia i Argentina, over Drake-passasjen til den nordlige delen av den antarktiske halvøya, hvor de vil tilbringe to uker. Totalt vil hele turen ta en måned. Halvøya tilbyr tallrike muligheter for dagsutflukter og turer til fjernere mål, hvor det vil etableres leir for noen dager. Innimellom skiturene blir det tid til kajakkturer, fotografering og til å utforske kysten, dyrelivet og historiske steder. 

Ekspedisjonen leide yachten Spirit of Sydney for turen over og som base under oppholdet ved halvøya. «Spirit» er en av veteranene i en liten flåte ekspedisjonsyachter som opererer ut fra Ushuaia, med mannskap med lang erfaring i seilas under antarktiske forhold.  

Skal man med båt fra Ushuaia til halvøya, er det ingen vei utenom Drake-passasjen syd for Kapp Horn, et vel beryktet havstykke og det kan vel få enkelte til å fundere på om dette er noe de vil være med på. Ingen tvil om at kan bli litt sjø, men med dagens vind- og værvarslingssystemer kan man stort sett planlegge overfarten med et minimum av ukomfort. Dessuten, overfarten er en fantastisk opplevelse i seg selv, forunt de færreste. Å surfe med en 60 fots seilbåt i oppunder 20 knop er en opplevelse man ikke glemmer så fort.

Etter nesten tre døgn i åpent hav fra Kapp Horn får man den antarktiske halvøy i sikte, og går etterhvert mot havn blant isfjell og bredekte fjell opp i 2000 meters høyde rett opp av havet. Samtidig opplever man det utrolige dyrelivet på nært hold: Sel som soler seg på isflakene, en knølhval eller vågehval stikker kanskje bortom, om det ikke er spekkhuggere i nærheten og pingviner finnes overalt.

Med «Spirit» vel fortøyd ved Argentine Islands, gikk et par dager med til klargjøring av utstyret og et par uforglemmelige oppdagelsesferder med kajakk. Med god værmelding og åpent farvann, var teamet nå klar til å settes på land. Troozbreen var utpekt som veien opp til et område med flere interessante topper og vi fant etterhvert et hjørne hvor landsetting var mulig i et ellers lite tilgjengelig område.

«Etter nesten tre døgn i åpent hav fra Kapp Horn får man den antarktiske halvøy i sikte, og går etterhvert mot havn blant isfjell og bredekte fjell opp i 2000 meters høyde rett opp av havet.»

Etter etablering av et nøddepot, i tilfelle «Spirit» skulle bli forsinket på grunn av isforholdene, gikk ferden så med ski og feller opp Troozbreen. På Trootzbreen opplever vi Antarktis på en måte som er vanskelig å beskrive. Total stillhet. Ikke tegn til liv. Ingen har vært her før. Fjell og isformasjoner, enorme bresprekker. Hvitt. En følelse av ærbødighet, kanskje og man føler seg liten og ubetydelig.

Slike refleksjoner viker etter hvert plass for det praktiske og etter en dags skitur ble første basecamp etablert, øverst på Troozbreen, med flere aktuelle mål innen rekkevidde. Blant annet Alencar Peak (1592 moh.) og diverse andre topper uten navn. Alencar Peak ble besteget uten nevneverdige problemer, men Topp 1333 moh bød på interessant klatring. En enorm bresprekk, godt overhengende på oppsiden så ut til sperre enhver tilkomst til toppen. Etter en del frem og tilbake, ble det etablert en rute ned i sprekken, opp et flak midt i, over en bro av høyst tvilsom kvalitet og så til topps. Fantastisk utsikt!

 Etter noen dager gikk ferden videre opp til Belgica-breen, oppkalt etter det belgiske polarskipet hvor Roald Amundsen var med som styrmann og fikk sin første smak på Antarktis, i 1879-99. Mannskapet på Belgica gikk nok gjennom større prøvelser enn alpinklubbens ekspedisjon. Ekspedisjonstelt, dunposer, frysetørket mat og små, kulinariske overraskelser sørget for en rimelig grad av komfort for ekspedisjonen. Vår største prøvelse var argentinsk sjokolade og en type proviantblokker som minnet mest om søte gipsplater, begge en del av dietten på ca. 3000 kilokalorier per døgn.

«Vår største prøvelse var argentinsk sjokolade og en type proviantblokker som minnet mest om søte gipsplater».

 Fra Belgica basecamp fikk vi med oss fire topper til, inkludert ekspedisjonens høyeste, Valiente Peak på 2270 moh. Tre av dem på ski til topps i flott føre og én som bød på interessant klatring opp til en nydelig topp.

«Kartlesing på den antarktiske halvøy kan by på interessante overraskelser.»

Kartlesing på den antarktiske halvøy kan by på interessante overraskelser. Der hvor det finnes kart, er disse i skala 1:250,000 med svært få detaljer. Kartene er i stor grad basert på gammel oppmåling og treffer ikke alltid blink. Valiente Peak, for eksempel, fant vi to kilometer fra der den var avmerket på kartet, og alt fra 200 til 600 meter høyere, avhengig av hvilken informasjon som var lagt til grunn. Satellittfoto fra Google Earth kan være vel så nyttig som kart. Skyggeeffekten fra fjellene gir faktisk vel så god konturinformasjon som kartet.

Spirit of Sydney har fire havkajakker ombord og vi fikk anledning til å padle bland isfjell og å oppleve faunaen på nært hold, fortrinnsvis begrenset til sel av forskjellige slag. Blant hval og spekkhuggere bør nærkontakten begrenses til den du kan ha fra yachten. Men her kommer også en yacht virkelig til sin rett fremfor et større fartøy. Vi hadde gleden av å ha hval svømmende rundt båten, nesten i berøringsavstand og med tilgang til mange flotte naturhavner hvor større skip ikke kan komme inn. 

Bjørn Riis-Johannessen er bosatt i Sveits, og engasjert som turleder i den sveitsiske alpinklubben.