Med cowboyhatt og vaskepanne på Dovrefjell

Hest er best som pålegg, sang Øystein Sunde. Jeg rangerer opplevelser høyere enn svartpølse og fikk med denne turen bekreftet at hest er et praktisk og sosialt framkomstmiddel ute på tur.

Sist oppdatert 14. mai 2015 kl 10.04
FORFATTEREN SKUER UTOVER DOVRE-PRÆRIEN: Mens han nervøst tømmer blæra før han setter seg i salen. Foto: Fra boka 12 eventyr og et spøkelse/CappelenDamm
FORFATTEREN SKUER UTOVER DOVRE-PRÆRIEN: Mens han nervøst tømmer blæra før han setter seg i salen. Foto: Fra boka 12 eventyr og et spøkelse/CappelenDamm

Når du har tilbrakt store deler av barndommen med å lese om Sølvpilen, Falk og Månestråle, da vender cowboydrømmen uansett en gang tilbake.

Da Kvistli Islandshester inviterte på tur, var det en liten drøm som gikk i oppfyllelse. Men den fødte rytter eksisterer dessverre ikke. Og på tur med en gjeng innbarkete hovslagere erfarte jeg raskt at selv cowboyer må lære å sale opp før de kan ri. 

– Ja takk, svarer jeg.

Egg og bacon lander på tallerkenen min. Frokostbordet er velfylt og brødet er hjemmebakt. Mens jeg balanserer maten på gaffelen, kjenner jeg skeptiske blikk bore seg inn i den rødrutete bomullsskjorta. Praten har for lengst stilnet.

Den hardbarkete cowboygjengen betrakter meg mistenksomt over rykende kaffekopper. Hovslagere og hestehviskere hele gjengen.

Og nå har de fått en grønnskolling mellom hendene.

– Æ skor bærre eksdamer og einslige kjærringer, flirer Haakon på inntrøndersk da vi rister hender.

Hele frokostbordet ler med barsk gruff i halsen. Så settes oppvasken på benken. Det er tid for å sale opp.

 Eventyrsamleren – Aleksander Gamme 

Thor – firbeint tillit

Dovre var Norges nasjonalfjell i nesten 200 år, helt til Stetind tok over som ny nasjonal stolthet i 2002.

I dag er Dovregubbens fjell cowboyentusiastenes svar på Death Valley.

Etter mange år med nesa dypt ned i Sølvpilenpermene luktet det svidd kruttrøyk lang vei da en vaskeekte cowboytur endelig stod på menyen.

Etterlengtede drømmer våknet til liv, og altså ikke bare om Månestråle, jeg var for ung til å reflektere over at hun på 1980-tallet var tegneserienes svar på Angelina Jolie.

Det var helt andre bilder som rullet på netthinnen. Å galoppere i vill fart over prærien mens bøfler og indianere skvatt unna, derimot, eller å ri som «Clintern» inn i en blødende solnedgang med cowboyhatten trukket godt ned i panna.

Alt jeg tenker nå er å holde meg fast.

Skjermbilde 2015-05-13 kl. 16.00.16
Skjermbilde 2015-05-13 kl. 16.00.16

Kløvene er velfylt med en vekt på ca. 60 kilo idet vi klukker oppover tundraen.

Thor skritter oppover de steinete stiene mens jeg vaier ustøtt i salen. Ti hvite knoker er låst fast rundt salhornet.

Med den stiveste ryggraden nord for Sydpolen spjelket ned i hesteryggen sitter jeg forkjært som en saltstøtte. Bak meg hører jeg det hviskes om Thors tidligere meritter, etterfulgt av grov fnising. Det er antakelig skivebom å sammenligne den trauste vallaken med en mannevond Pamplonaokse, men det er en tam utfordring å skremme vannet av meg nå.

Thor og jeg har god kjemi, ingen tvil om det. At han tråkket meg på støvlene, må jeg ta på min egen kappe.

Det er blikkene, de intetsigende blikkene, som setter meg helt ut.

«Dovre var Norges nasjonalfjell i nesten 200 år, helt til Stetind tok over som ny nasjonal stolthet i 2002. I dag er Dovregubbens fjell cowboyentusiastenes svar på Death Valley.»

Morten og Anne Margrethe Sæterhaug kjøpte Kvistli gård i Folldalen i 1999. Her driver de gård og avl med islandshester, foruten egen oppdrett som har resultert i Mathias og Maren. Innhegningen teller 65 firbeinte. Det unge paret arrangerer også rideferier i de nærliggende fjellområdene.

I dag er de støttekontakter for en vettskremt eventyrer.

– Hæ? Skal vi over her? Det er jo en elv! Full av vann!

Jeg innser at det siste utsagnet om vann er såkalt smør på flesk, og vitner om en god del mer forskrekkelse enn om logisk argumentasjon.

Hestene er lastet med fulle kløv. Luften er mettet av fuktig yr og stampende hover. Morten gir meg instrukser om å la hesten få frie tøyler under kryssingen.

Et gammelt cowboyord tatt med helt frem til våre dager, er «ikke skift hest midt i en elvekryssing».

Det tilsier at du bør være standhaftig i vanskelige tider, og tro på planen din.

Ok, Aleks – this is what you’ve got. Jeg svelger i meg all tvil og kakker Thor tillitsfullt i siden med hælene. Hårrøttene stritter under filten, mens vi gynger utover i elven.

Synker stadig dypere, løfter støvlene opp av vannet. Hovene sklir på glatte steiner, og jeg klamrer meg fast i nakkehårene – også kalt «man» på fagspråket.

Stakkars Thor har sikkert kloremerker fremdeles. Eller iallfall høye viker. Elvebredden nærmer seg, og snart bykser Thor opp av vannet. Hurra!

Jeg klapper ham forsiktig på halsen og betror ham full tillit.

Det er neppe gjensidig.

«Under hattebremmen får vi øye på et par dusin moskus på snøfeltene. Dovres svar på præriebøffelen er områdets naturlige urinnvåner.»

I moskusens rike

Neste dag styrer vi hovene opp mot fjellplatået hvor Snøhetta ruver høyest av tindene med sine imponerende 2286 moh.

Det høyeste fjellet i Norge utenfor Jotunheimen er en mektig entré til Sunndalsfjellene lenger vest. Vi tar en pust i bakken ved en idyllisk seterheim. Det er mer enn nasjonalromantikken som blomstrer når en blond og brystfager Synnøve Solbakken kommer ut av hytta og lokker med en prat. Med ett ble det takt og tone på følget.

Med en sørstatscowboys høflighet løftes hatten, og muntersamtale følger. Etter en halvtime må guttene rives ned av stakittgjerdet før vi igjen sitter i salen.

Under hattebremmen får vi øye på et par dusin moskus på snøfeltene. Dovres svar på præriebøffelen er områdets naturlige urinnvåner. Moskusen måtte gi tapt under siste istid, men dyret fikk en ny sjanse da det ble satt ut på Dovre i 1932, og senere også i etterkrigstiden. I 2012 glemte moskusen å ta på skjerf i vinterkulda, og et stygt utbrudd av lungebetennelse reduserte bestanden kraftig. Året etter viste en telling fra Statens naturoppsyn bare 175 dyr.

Skjermbilde 2015-05-13 kl. 15.49.12
Skjermbilde 2015-05-13 kl. 15.49.12

En moskus nærmer seg faretruende, men heldigvis er den mindre interessert i oss enn vi er i den ensomme oksen.

Tilbake i leiren får vi oppleve høvdingen på kloss hold. En ensom moskusokse har kurs rett mot meg på en høyde. «Dramaet» er i alles øyesyn. Hvem skulle tro at dette lavpannete garnnøstet har en toppfart på 60 kilometer i timen? Nysgjerrigheten min tar et skritt framover, mens instinktet tar ett tilbake. Jeg har for lengst sagt farvel til hvilepulsen, og føler meg naken uten colten – som John Wayne ville sagt.

Med en texaners selvtillit avventer jeg situasjonen med is i tarmen. En gyllen regel sier at du bør holde minimum 200 meters avstand til moskusen. Hvis den stamper med frambeina, bør du seriøst vurdere å ta på deg sjumilsstøvlene. Krummer den i tillegg nakken – enda mer enn vanlig – ja, da har du et problem.

Fornuften seirer, og jeg trekker meg tilbake.

Greit å ha litt forsprang hvis ulldotten bestemmer seg for å klø meg på ryggen med horna.

Spenningen øker ytterligere da oksen vandrer videre oppover langs elven. En tobarnsfamilie med bjeffende hunder har slått leir i vannkanten. Oppe på høyden, et lite steinkast unna, trasker oksen tilsynelatende uinteressert forbi. Familien oppdager aldri faren før den er over.

Skjermbilde 2015-05-13 kl. 15.55.25
Skjermbilde 2015-05-13 kl. 15.55.25

«Du må ikke tro at det er noe latmannsliv å være cowboy. Jeg hviler nemlig ikke, jeg holder moskusvakt, og da er det viktig å ligge lavt i terrenget», humrer Stig.

Livsgrunnlag i årtusener

Ved første øyekast kan Dovre virke ensformig og øde, med beinharde livsvilkår. Her er det ti måneder vinter og to måneder dårlig sparkføre. Men det sjeldne dyrelivet og den rike fjellfloraen har trukket jegere, botanikere og turister til Dovrefjell i flere hundre år. Berggrunnen forvitrer lett, og danner grunnlaget for et svært rikt planteliv. I dette området finnes nesten alle norske fjellplanter, og flere arter er svært sjeldne. Her finner vi den norske malurten og ulike underarter av den vakre og fredete fjellvalmuen.

Høyfjellsfaunaen på Dovrefjell består blant annet av jerv, fjellrev, villrein og moskus. Både jaktfalk, fjellvåk og kongeørn har området som sitt jaktterritorium. Sikre kilder i universitets avskjermete korridorer hevder at mennesket har utnyttet ressursene i disse fjellene i flere tusen år. Funn av fangstgravrekker vitner om at reinen på Dovre har vært ettertraktet føde lenge før de første pilegrimene i middelalderen fant ferdselsåren over fjellet til Nidaros. Uten hest riktignok. Dovrevidda er også kjerneområde og vinterbeite for den opprinnelig ville fjellreinen. Da geværet ble allment jaktvåpen utover 1900-tallet, ble villreinen nesten utryddet. Reinsdyrene vandrer ned mot Sunndalsfjellene om våren, men i senere tid har vei, jernbane og kraftutbygginger hindret trekkmulighetene.

«Etter snart to dager i salen er jeg langt mer bekvem. Resten av banden har tilsynelatende tilgitt meg etter at jeg kom i skade for å omtale stigbøylene som pedaler.»

Dette har medført vanskelige livsvilkår samt større fare for nedbeiting av det skrinne matfatet på snaufjellet. Det er derfor uhyre viktig å verne om større sammenhengende leveområder for den siste rest av vill fjellrein i Europa.

Etter snart to dager i salen er jeg langt mer bekvem. Resten av banden har tilsynelatende tilgitt meg etter at jeg kom i skade for å omtale stigbøylene som pedaler. Snakker om å banne i kirka. I full galopp dundrer vi over dovresteppene mens hovslagene rikosjetterer mellom fjellene. Nå er det bare i de bratte nedoverbakkene angsten nekter å slippe taket. Da følger Thor kameraten foran hakk i hæl uansett, og tøylene mine er bare til pynt. Så skjer det. Ekvipasjen foran flyr på snørra i bunn av bakken. Thor børster støv av skjulte sprangridningsevner og skyter av sted som en katapult over både hest og rytter. I neste øyeblikk forlater jeg salen og får et imponerende overblikk fra fugleperspektiv. Øyeblikket er fanget på netthinnen i beste matrix-stil. Den merkverdige følelsen av å fly.

Akkompagnert av et rungende vræl går et kamera, en matpakke og verdens elendigste cowboy inn for landing. Jeg lander fjærlett og elegant.

På venstre skulder.

Gull alt som glimrer

Morten langer over hakke, grafse, sikt og spade. Jeg balanserer med en fot på hver stein og har klokkertro på solide funn i den vesle bakevja foran meg. Vi har spredt oss et par hundre meter nedover elva. Det mangler ikke på arbeidslyst når cowboyene skal fylle opp lønningsposen. Alle er enige om at et stort gullrush er nært forestående, og at det er best å få vasket elva ren før middag. Og med lokal fagekspertise ved min side og en Klondyke Special vaskepanne i vannskorpa, har jeg gullbarrene så godt som i lomma. Hadde det ikke vært for at fingrene er pinnfrosne.

Det iskalde fjellvannet sildrer uavbrutt nedover elven. Morten forteller at det er helst i innersving gullet legger seg. I yttersving er vannhastigheten større og vil skylle det verdifulle metallet med seg videre.

Jeg fyller pannen halvfull med sand, grus og vann. Så følger det møysommelige arbeidet med å riste ut grus og slam for at gullet skal samle seg i bunnen. Selv etter titalls forsøk ligger forventningene oppunder skylaget hver gang de siste slamrestene vaskes ut. Så kan jeg heller ikke holde seiershylet tilbake da jeg endelig ser at det skimrer mellom hendene mine. Ikke akkurat ett-punds gullegg, men tydelige små gullkorn danser rundt i pannebunnen.

– Svovelkis, smiler Morten og dreper tålmodigheten min resolutt.

Det er på høy tid med middag.

Skjermbilde 2015-05-13 kl. 15.56.06
Skjermbilde 2015-05-13 kl. 15.56.06

Intens spenning utløser et langt «Åååååhhh!!» når svovelkisen glimrer i bunnen av vaskepannen. «Sorry folkens, ingen middag før vi har gull i lommene», gliser Morten.

«Vel inne i lavvoen hiver vi i oss ekte cowboytexmex, og historiene spinner lattermildt rundt ovnen. Haakon sender rundt et krus med ildvann, mens han beretter om første og siste gang han hadde villfaret seg ned til hovedstaden.»

Texmex og røverhistorier

En ekte cowboy må kunne svinge lassoen. Jeg har alltid vært dyktig til å kaste, så jeg føler meg sikker på at dette iallfall er noe som ligger for meg.

Skuelystne kugutter vender blikket mot meg, og får snart servert en rekke frustrerte gloser. Etter utallige håpløse kast fanger jeg endelig en bjørkebusk.

Vel å merke på en armlengdes avstand. Etter hvert føler flere for å trimme ferdighetene sine. Endelig noe jeg kan – jeg er en svært god siktestolpe.

Vel inne i lavvoen hiver vi i oss ekte cowboytexmex, og historiene spinner lattermildt rundt ovnen.

Haakon sender rundt et krus med ildvann, mens han beretter om første og siste gang han hadde villfaret seg ned til hovedstaden.

Med stor nysgjerrighet studerte han asfaltbefolkningen, og bestilte de merkeligste matretter på et gatehjørne.

Det het kabeb eller kebeb eller noe sånt.

Jeg vrir meg av latter.

Den lystige gjengen blir sittende og diskutere sesongens høydepunkt – NM for hovslagere. Ingen husker hvem som vant.

Stig er usikker på om det egentlig ble kåret noen vinner. Han mener å huske at konkurransen måtte kanselleres i semifinalen, for deltakerne var altfor fulle.

Jeg klarer knapt å få ned en matbit mellom latterhikstene.

Utenfor lavvoen har mørket trukket kappen over høyfjellet. En kald bris bærer lavmælte vrinsk fra innhegningen mot sør.

Jeg ruller soveposen ut oppe på et høydedrag. Kaninfilthatten trekkes nedover ansiktet, og snart farer drømmene over prærien.

For det er ingenting mer naturlig enn å være cowboy på Dovre. ✭

Skjermbilde 2015-05-13 kl. 15.55.48
Skjermbilde 2015-05-13 kl. 15.55.48

Hest og rytter. Aleksander i kjærlig omfavnelse av sin makker Thor.

 

Aleksander Gamme (38) er en av Norges mest allsidige eventyrere. Han har blant annet gått fram og tilbake til Sydpolen uten etterforsyninger i 2007 (solo), gjort en multisportekspedisjon på Dronning Maud Land, Everest og var verdens første på tandemsykkel gjennom Sahara. Denne teksten er et utdrag fra boka hans «12 eventyr og et spøkelse», Cappelen Damm. Les også intervju med Aleksander!

Skjermbilde 2015-05-13 kl. 14.51.32
Skjermbilde 2015-05-13 kl. 14.51.32
Publisert 14. mai 2015 kl 09.27
Sist oppdatert 14. mai 2015 kl 10.04
annonse
Relaterte artikler
annonse

Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen

Kommersiell leder: Alexander Hagen