Verden går sin skjeve gang. Det har den gjort et par hundre år nå. I følge Encyclopedia Britannica var det James Watt som med sin versjon av dampmaskinen utløste ‘antropocen’ – ‘menneskets tidsalder’. Overgangen fra vann- og vindenergi til kullkraft ga oss industriell masseproduksjon. Den industrielle revolusjonen var begynnelsen på intet mindre enn en ny, geologisk epoke som nå truer naturens livgivende mangfold på en dypt alvorlig måte (jf. FNs ‘paneler’ for naturmangfold og klima).

For den som noen tiår har valgt å oppsøke fri natur, er ikke dette noen skjellsettende nyhet. Mens vi i norske fjell så sent som i 1980-årene kunne svinge oss i løssnøen fra sent i oktober, må vi nå til dags vente både en og to måneder lengre på godt skiføre: Et tegn på at klimaet har blitt mildere. Enda mer skremmende er tiltakende steinsprang og utrasinger i fjelltraktene – noen er så voldsomme at det gir målinger på 5-tallet på Richters skala (f.eks. utrasing i Trollveggen i Romsdalen). Ikke noe å bry seg med for den som tankeløst tar for seg av oljerikdommen, kanskje. Flyreiser til andre klimasoner eller fjellområder som ikke er utsatt for smelting av permafrosten, er fortsatt å oppdrive – selv i pandemi-tider.