Oslomarka på 24 timer

Lytt til erfarne Marka24-folk.

Sist oppdatert 17. juni 2014 kl 14.18
I solnedgangen er vi på vei mot Kikutstua for en pause. Neste stopp er Middagskollen. Foto: Marte Stensland Jørgensen
I solnedgangen er vi på vei mot Kikutstua for en pause. Neste stopp er Middagskollen. Foto: Marte Stensland Jørgensen

– Vil du være med på noe som heter Marka 24? 

– Jaja, hva er det? 

Marte S. Jørgensen

Skjermbilde 2014-06-18 kl. 10.01.48

Marte (25) er utdannet fotojournalist fra Høgskolen i Oslo. Hun kom inn i redaksjonen som praksisstudent. Det er både hun og vi glade for. Skiensjenta driver med hundekjøring, og bor billig mot å trene bikkjer i Maridalen.

Det burde ringe en bjelle når dette spørsmålet kommer fra den sprekeste jeg kjenner. 

– Det er en konkurranse der vi skal nå flest hytter i Oslomarka på 24 timer. 

– Åja. 

Fire jenter fra Skien skulle bli Team Øyungskollen. 

Sognsvann
Det er varmt og på idrettsplassen ved Sognsvann strømmer det til med folk. Alt fra lettvektere, de som tilhører hardhausklassen, og tungvekterne, turklassene. Vi er tungvekterne. Med storsekk, masse mat og telt i sekken har vi satt oss det vi tror er et sannsynlig mål. Det er rundt tusen mennesker samlet på Sognsavnn. Vi er forberedt på vonde føtter, gnagsår, trøtthet og slitne kropper. Men vi er også forberedt på at dette skal bli en morsom, annerledes og tøff opplevelse. 

Den første vannblemma kom etter en time. Den poppa etter to. Vi bruker to ruller sportsteip på hele turen. 

Bonusposten
Første post er Fagervann. Vi spiser, teiper føtter på ny og planlegger videre rute. Forbi Øyungen ser vi en gruppe gå en sti vi ikke hadde beregnet i vår plan. Vi sjekker kartet og lander på at dette må være vinterløypa og gasser på. Gruppa foran oss stopper for kartsjekk. 

– Det er alltid lurt, sier jeg og går videre fordi. 

Litt lenger opp i bakken er jeg usikker jeg også, men får beskjed bak at det var ingen andre stier jeg kunne tatt feil ved. 

– Wow, for en utsikt. 
– Gruppebildespotten, sier Ida. 
– Vi har gått feil, sier Katrine, vi er på Øyungskollen. 

Det kommer to grupper etter oss og bekrefter dette. En gruppe går videre, vi andre snur. I luftlinje er vi ikke langt unna verken Mellomkollen er Tømtehyttene. Terrenget er bare litt ulendt. Nede ved Øyungen finner vi stien vi egentlig skulle ha gått, men vi blir redde for nok en bomtur og velger å hoppe over de to postene og går rett til neste. 

– Vi kaller Øyungskollen for bonuspost, sier jeg.
– Tusen poeng for den, sier Ida. 

Gørjahytta
– Hei, jeg heter Roy og jeg er singel.

Roy selger kaffe og boller ved hytta.

På grunn av det hyggelige selskapet, den fine plassen og behovet for en hvil har tida plutselig flydd fra oss. Den er 19.30 og vi må videre. Målet var Sandungen, og vi bestemmer oss for å sjekke formen når vi står i krysset mellom Sandungen og Middagskollen. Vi er gira og har høyt tempo ut fra Gørja. Men det har dukket opp flere gnagsår. Jeg mener vi er litt opptimistiske som planlegger både Sandungen og Langlia. Vi må korte ned turen. Det går saktere og saktere. På toppen av Middagskollen må føttene mine teipes enda en gang. Det er snart ikke plass i skoene lenger. Jeg tripper ned fra kollen som om jeg skulle gått på kull. Vi møter noen ivrige konkurrenter på veien og fullmånen titter opp over grantoppene.

«Det går saktere og saktere. På toppen av Middagskollen må føttene mine teipes enda en gang. Det er snart ikke plass i skoene lenger. Jeg tripper ned fra kollen som om jeg skulle gått på kull.»

Nok en gang må vi droppe en post. Det går for sakte til at vi skal komme oss gjennom den siste mila etter hvilen. Vi går rett til Kobberhaughytta, kryper i soveposene, stenger all knott og mygg ute og lader i tre timer før vi går løs på turen ned. 

Skjennungsstua
– Jeg skjønner ikke at mennesker kan være så sta, sier jeg, hvem gjør vi dette for.

Kaja lurer på det samme. Hvem bryr seg om Skjennungsstuas 23 poeng. Vi leder ikke akkurat konkurransen, likevel presser vi oss. Vondt har vi uansett, litt mer smerte gjør ikke så mye fra eller til. 

Vi varmer oss i morgensola, hviler litt og tar til oss gode tips fra andre deltakere. Gruppa som kom opp etter oss har vært innom elleve hytter, uten søvn og trøster oss med at de har gjort akkurat de samme feilene som oss. Nylonstrømper, gangsårsokk og et skoskift blir anbefalt. 

– Ja, det var bedre stemning i går, sier en fra ellevehytte-laget. 

«Ned mot Sognsvann ser vi gangelag som ligner uhyggelig mye på vårt eget. Noen går baklengs og noen småjogger slik at smerten ikke skal vare så lenge.»

Ned mot Sognsvann ser vi gangelag som ligner uhyggelig mye på vårt eget. Noen går baklengs og noen småjogger slik at smerten ikke skal vare så lenge. 

For oss er målgangen en stor seier, men det er ingen som legger merke til oss. Vi er i mål til klokken ti, to timer før fristen. Folk ligger spredt rundt på idrettsplassen, uten sko. Da vi får vaffel og kaffe fra arrangørene forsyner mannen foran oss seg med syltetøy, han har bare glemt vaffelen. Zombietempoet rundt oss er lite skremmende, vi har allerede tenkt ut en bedre taktikk til neste år.  

Publisert 18. juni 2014 kl 11.00
Sist oppdatert 17. juni 2014 kl 14.18
annonse
Relaterte artikler
annonse

Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo | Tlf: 21 95 14 20

Ansvarlig redaktør: Erlend Sande | Nyhetssjef: David Andresen Vesteng  | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen

Kommersiell leder: Alexander Hagen | Daglig leder: Anne Julie Saue